Klassekampen.no
Mandag 6. august 2018
MANNEN MED KAMERAET: Kendrick Lamar har fullt fokus under årets BET Experience-konsert i L.A. i juni, der han gjorde en uannonsert opptreden sammen med sine særs nære kolleger fra plateselskapet TDE. FOTO: SER BAFFO/GETTY IMAGES FOR BET
Lamar-effekten: Øyaheadlineren Kendrick Lamar lager musikk som inspirerer medmusikanter, direkte og indirekte.
Kendrick-konversasjonen
«Alle» er enige om den litterære og sosiopolitiske verdien til Kendrick Lamar. La det bare ikke skygge for hvilken frem­ragende musiker han er. Bare spør kollegene hans.

kommentar

8. august 2013, Middelalderparken i Oslo. Sjelden har jeg vært så skuffa over en rapkonsert, og sjelden har jeg tatt så feil. Men med godt belegg, der og da. Bare et knapt halvår tidligere hadde jeg sett den ferske rapstjernen briljere i minimalistisk rapformat, der han på en tjåka full Sentrum Scene-konsert fylte scenen og vel så det. Nærmest kun i kraft av sin uvanlige virtuose, intense og ordrike, men allikevel usedvanlig direkte rapform, med bare en DJ i ryggen. En DJ som spilte av de effektive, basstunge og i all hovedsak programmerte og/eller samplebaserte instrumentalene fra gjennombruddsskiva «Good Kid, M.A.A.D. City», rett frem og med all sin soniske prakt fra studioversjonen hundre prosent intakt.

På Øyascenen, den augustkvelden i 2013, hadde stjerneskuddet Kendrick Lamar fra Compton, California imidlertid dratt med seg det som der og da hørtes ut som et nokså lemfeldig sammenrasket band leie-musikere, slik rappere ofte kan ha for vane å gjøre før de legger ut på særlig europeiske festivalrunder. Og for noen av oss er det vanskelig å avgjøre hva som egentlig låter verst; de rapperne som nærmest foraktelig gir beng i problemstillingen «hvordan fylle en hovedscene-slot», og slentrer inn og rapper et par linjer her og der over vokalversjonen av sine egne hits (og gjerne også andre artisters), avspilt av en tilfeldig kompis som agerer DJ med lydsignalet langt oppi det røde fra scenen, forvrengt til det ulidelige ut til publikum over anlegget. Eller dette livebandsyndromet, hvor en trommeslager sliter med å holde tritt med beaten på sync, gjerne med litt bredbeint fuzzgitar på toppen som en antatt gavepakke til «rockefestivalpublikum», og med en foruroligende mangel på fokus på den egentlige kjernen i eget musikalske uttrykk. Min påstand er at det var lett å frykte at Kendrick Lamar der og da, på et forhastet tidlig tidspunkt i sin karrierekurve, var i ferd med å falle i denne velkjente fella. Det låt sånn halvveis og det lovet desto verre. Men heldigvis var min noe blaserte pessimisme denne gangen totalt malplassert.

Fakta:

KENDRICK LAMAR

• Rapper født i Compton, California 1987. Headliner torsdagen under årets Øyafestival.

• Signerte med den lokale etiketten TDE 17 år gammel i 2004, og kultiverte evnene som rapper med mixtapes og etter hvert album sluppet på undergrunnsnivå.

• Slo gjennom nasjonalt og internasjonalt med «Good Kid, M.A.A.D. City» i 2012. Påfølgende «To Pimp a Butterfly» (2015) og «Damn» (2017) har etablert ham som en av verdens største og mest kritikerroste artister. Fylte Telenor Arena 2. mars, under sin tredje konsert i Norge.

• I anledning Øya-konserten har Musikkmagasinet på de følgende sidene snakket med tre internasjonale artister om Kendrick Lamars direkte og indirekte samspill med andre musikere, og med musikken som sådan.

Kanskje satt ikke livebanduttrykket hundre prosent enda, den kvelden der, men Kendrick var mildt sagt på vei mot noe der oppe. Et utvidet musikalsk uttrykk som for alvor fikk blomstre på den kaotisk ambisiøse «To Pimp a Butterfly» (2015), med sitt velbalanserte kontrastspill mellom virtuos musisering av den gamle skolen, med lettbeint, men tung jazzfot, og programmerte rytmer som gikk inn og ut av sync, og referansemessig hoppet mellom minst fem foregående tiår, og ikke minst – pekte fremover. For eksempel mot den forbausende lekne og sjangertro oppfølgeren «Damn» fra i fjor, albumet som tidligere i år ga Kendrick Lamar Pulitzer-prisen i musikk, som første musiker i det stadig mer utvidede poplandskapet noensinne. I juryens begrunnelse vektlegges, ironisk nok, først og fremst det litterære innholdet i Kendricks verk, den virtuose ordsmeden. Dernest den sosiopolitiske betydningen rapperen har, hvordan hans «vignetter» fanger inn «kompleksiteten i det moderne afro-amerikanske livet». Det eneste som står om selve musikken er betegnelsen «rhythmic dynamism». Ikke direkte usant, men desto vagere i sin karakteristikk.

Joda, den litterære kvaliteten til Kendricks tekster er høy, den sosiopolitiske relevansen desto høyere, begge deler perfekt innkapslet ved hvordan dokumentaristen Raoul Peck i sitt strålende James Baldwin-filmessay «I Am Not Your Negro» (2016), avslutter sin film med å la en av Baldwins aller sterkeste monologer noensinne gli rett i svart, og så over i Kendrick-låta «The Blacker the Berry» (fra «To Pimp a Butterfly»). Det er ikke mange rapperes ord som kan stå stolt oppreist side om side med en retorisk mester som Baldwin. Men Kendricks vers gir ny tyngde og dagsaktualitet til Baldwins sylkvasse, dystopiske dissekering av sin samtids dypeste traumer, åpne sår som stadig saltes.

Og formen til vinterens «Damn»-turne. som kunne oppleves også her hjemme, på Telenor Arena i mars i år, setter også fokus på nettopp den singulære stemmen, i bokstavelig og overført forstand. Der Kendrick Lamar sto ensom på scenen badet i lys, foran minimalistisk dekor, med et denne gangen diskret og eksepsjonelt lydhørt liveband gjemt i «orkestergraven» – elegante grep som i grunnen vekket minner om Kanye Wests slående sceneløsninger fra sin «Saint Pablo Tour», men anvendt med en ydmykhet fremmed for West. 2018-utgaven av Kendrick er ikke en artist eller et menneske som aldri har trådd feil, men en som har en særdeles velutviklet evne til å lære underveis, kontinuerlig. Og selv om det ofte er skjult bak studioets lydisolerte vegger eller i orkestergravens diskrete dybde, er Kendrick Lamar mer enn en stemme, han er en musiker som har vokst i tett, kontinuerlig samspill med andre musikere, og i samklang med andre stemmer.

I utgangspunktet i det unikt tette studiosamarbeidet hans plateselskap TDE har kultivert, der rapkollegene i Jay Rock, Ab-Soul og Schoolboy Q kanskje har vært de mest synlige sparringpartnere, men der særlig produsenten Sounwave og lydtekniker Derik «MixedByAli» Ali, har vært et usedvanlig konstant musikalsk nærvær, helt siden Kendrick skiftet fra rapnavnet K. Dot til sitt døpenavn for snart ti år siden, med EP-en med samme navn som for alvor fikk snøballen til å rulle i 2009.

Ringvirkningene var massive da Kendrick og den indre studiokretsen åpnet dørene i prosessen som avfødte både «To Pimp a Butterfly» og den forbausende friske overskuddsskiva «Untitled Unmastered» (2016). Måten de gjorde sonisk plass til unge, vitale jazzstemmer, hovedsakelig fra en inntil da obskur Los Angeles-klubbscene, inspirerte ingen ringere enn David Bowie, som på sin svanesang «Blackstar» gjorde bruk av lignende grep med uttalt, direkte inspirasjon. For om møtet mellom jazz og rap er en så lite original idé at trekket fremsto som mer nostalgisk enn nyskapende når man leste om prosjektet, var overraskelsen desto større da man satt seg ned og hørte albumet. Her var en hittil uhørt vitalitet i samspillet mellom musikere og rapper, en nerve som lot til å bringe den fra før forbløffende rytmisk fleksible Kendrick Lamar atter nye sjumilssteg videre.

For ikke å snakke om hva som kom ut av samspillet, sett fra den andre enden. Én ting er hva det tilførte Kendrick som musiker, hvordan den rytmiske fleksibiliteten på langt mer modernistiske «Damn» og den effektive bruken av et langt bredere, mer dynamisk sonisk spektrum, også på «Black Panther»-soundtracket. Men tenk også på hvordan «To Pimp A Butterfly» ble springbrett for den usannsynlige crossoversuksessen til Kamasi Washington, som igjen har hatt ringvirkninger for ung jazzmusikk over verdenshavene. Bare se hva Shabaka Hutchings, en (Øya-aktuell) britisk bandleder og saksofonkomet som ofte blir sammenlignet med nettopp Washington, i sin rolle som allestedsnærværende katalysator på en dynamisk, åpensinnet britisk klubbscene, hadde å si om den såkalte Kendrick-effekten til Musikkmagasinet, på neste oppslag i denne avisa. Der er Hutchings en av tre høyst forskjellige musikere vi har snakket med, om hva stemmen til Kendrick Lamar har betydd for den samtidige (pop)musikalske konversasjonen.

En annen sentral samtalepartner, som vi også har snakket med, er den eksentriske, særs utadvendte bassisten, sangeren og låtskriveren Thundercat. Som med sitt sentrale nærvær både på «TPAB», «Untitled» og «Damn», kanskje er den utenfor den aller innerste sirkelen av våpendragere som er best egnet til å gi innsikt i den godt beskyttede studioprosessen til Kendrick Lamar. Thundercats vokalbidrag på disse skivene er også et godt eksempel på et stadig mer fremtredende trekk ved Lamars musikalske metode: det komplekse nettet av stemmer, lag på lag, som går opp i en høyere enhet i musikken.

Mange av dem ulike intonasjoner fra rapperens egne fleksible stemmebånd, for Kendrick har et arsenal av forskjellige stemmer å dra veksel på, ikke minst den noe undervurderte, George Clinton-aktige sangstemmen som har blitt et stadig mer sentralt verktøy, en god delforklaring på hvorfor Kendrick Lamars musikk tilsynelatende ubesværet transcenderer rap som sjanger.

Med tiden stadig oftere komplettert med andre stemmer, men ikke i form av det moderne rap/popalbumets obligatoriske «profilerte gjestevers», tvert om. Alt i 2012 hadde Lamar integritet og selvsikkerhet nok til å i siste liten fjerne et vers fra en av datidens største popstjerner, Lady Gaga, fra miksen til det som skulle vise seg å bli noe av en signaturlåt, «Bitch Don’t Kill My Vibe». Et valg som i ettertid fremstår som riktig og naturlig – det handler om hvor fokuset rettes. Mot selve låta, det musikalske og det tekstmessige innholdet? Eller mot det glamorøse gjestespillet?

Selv om Kendrick har spilt nettopp dette spillet med stor kløkt selv, med veltimede, profilerte gjestespill hos andre aktuelle artister. Enten det er hos popikoner som Sia og Taylor Swift, funklegenden George Clinton, avantgardekompiser som Flying Lotus og Thundercat, eller ned på gaterapnivå, i Chicago med Fredo Santana eller i Atlanta med Rich the Kid.

Men de inviterte stemmene på hans egne plater fyller ganske andre, rent musikalske funksjoner. Og med unntak av kuriøse avvik som Bono og U2s pussige mellomspill på «XXX», er det som oftest også snakk om ferske unge stemmer, som riktignok gjerne går videre til større ting i etterkant av sine innhopp. Det gjelder for eksempel momentumet den purunge soulsangeren og gitaristen Steve Lacy (se side 22) for tida nyter, etter at han satte an tonen for perlen «Pride» i fjor.

Og det gjelder en sanger som den unge Øya-aktuelle albumdebutanten Jorja Smith, som på neste side forteller om hvordan hun via Kendrick Lamars fininnstilte radar alt før sin egen debut havnet opp som duettpartner på vinterens store kryss-popkulturelle crossover-begivenhet, det Kendrick-kuraterte soundtracket til den afrofuturistiske superheltfilmen «Black Panther». Et album som kanskje er en mellometappe i sagaen om Kendrick Lamar, men som i høyeste grad holder navnet hans i sentrum av den popkulturelle konversasjonen, der det hører hjemme. Mens vi venter på neste skive, neste uventede trekk – og nye søkende, soniske samarbeider og samtaler.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.21