Klassekampen.no
Mandag 6. august 2018
Cooders gospel
GODY RY: Etter hvert veldig glad i lua si. FOTO: NOTODDEN

Konsert

Ry Cooder

Notodden Blues Festival

Hovigs Hangar, Notodden 2. august

HHHHHH

Det er rundt tretti år siden Ryland Cooder (71) sist besøkte Norge for konsert, og det må noteres som et bevis på Notodden Blues Festivals internasjonale status at den svært innflytelsesrike gitaristen, låtskriveren, musikk-arkeologen og forfatteren la sin eneste europakonsert denne sommeren nettopp dit.

Ry Cooder har vært en vesentlig inspirator også for norske musikere, Geir Sundstøl og Knut Reiersrud ville neppe nektet å la seg avbilde sammen med mesteren. Reiersrud fikk sjansen, da han gikk på scenen etter Ry på Notodden. Wirkola-bakken må ha synes usedvanlig bratt etter en time og tre kvarter med det som bare kan betegnes som en utsøkt «master class» i Cooders kjerne-oeuvre: gospel-marinert, groovy folk-blues.

Cooder på Notodden var rett og slett drømmekonserten for alle oss som «oppdaget» ham på syttitallet, og som plukket opp hvert nye album som en bulletin fra en hemmelig verden av knitrete 78-plater, avstøvet av en gitar-virtuos med knusktørr lakonisk stemme. Torsdag dukket Cooder opp på scena iført en lue som så mer ut som noe hadde landet på hodet hans enn et hodeplagg, over langt, grått hår i hestehale, ikledd vid kjortel og lese-briller som hele tida truet med å falle av.

På innledende «Nobody’s Fault But Mine», fra årets bejublede «The Prodigal Son», sparret han med saksofonisten Sam Gendel. Han lot slidegitar-tonene svirre gjennom en forsterker som så ut som en tilfeldig samling antikke knotter, før de svevde ut i en tettpakket hangar, som dessverre tidvis ikke klarte å holde kjeft. På «Everybody Ought to Treat a Stranger Right», som åpneren skrevet av Blind Willie Johnson, bringer han ut resten av ensemblet; sønn og medprodusent Joachim Cooder på trommer, nevø Robert Francis på bass og trioen The Hamiltons på vokal.

I løpet av konserten får vi skreddersydd løs jakke-versjoner av fem sanger fra den nye plata, mikset med klassikere fra syttitallsplatene som passet inn i gospel-modusen, inkludert «Vigilante Man» av Woody Guthrie, med oppdatert tekst om 17-åringen Trayvon Martin som ble skutt av en nabolags-vakt i Florida i 2012.

Klare høydepunkter; «You Must Unload» og «How Can a Poor Man Stand Such Times and Live», sylskarp dagsaktuell religions/klasse-kritikk skrevet av Blind Alfred Reed en gang på slutten av tjuetallet. På samme skyhøye nivå: en blytung «Jesus on the Mainline», vaggende «Little Sister» og en nydelig versjon av Arthur Alexanders soul-gull «Go Home Girl» som ekstranummer. Intet annet å trekke enn at 105 minutter ble for snaut.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.21