Klassekampen.no
Mandag 6. august 2018
KJERNEN TIL VENSTRE: Steve Lacy og Syd skriver det meste på «Hive Mind». FOTO: SONY MUSIC
The Internet: Makeløst godt band av unge talenter med kollektiv innstilling.
Skeiv sensualitet

Album

The Internet

«Hive Mind»

Columbia/Sony Music

HHHHHI

Tenker fem hoder bedre sammen enn hver for seg? Svaret er sannsynligvis ja i dette tilfellet: R&B-kollektivet The Internet. Ikke til forkleinelse for bandmedlemmenes respektive soloutgivelser mellom den kritikerroste og Grammy-nominerte tredjeskiva «Ego Death» og sommerens «Hive Mind», Syds sterke solodebut «Fin» (2017) medregnet.

Der andre konstellasjoner med stigende solostjernestatus kan ha en tendens til å implodere i egoer, ser det her snarere ut til at alenetiden har gjort henholdsvis Syd (vokal/produksjon), Matt Martians (tangenter/trommer m.m.), Steve Lacy (bass/gitar m.m.), Patrick Paige II (bass m.m.) og Christopher Smith (trommer) så kollektivt godt at R&B-båsen blir rent for liten.

Albumet er mettet med forførende funk, lo-fi, neo-soul, elegant hiphop og klubbmusikk i skjønn, særdeles groovende forening. Det hele låter like velegnet for dansegulvet som bakgrunnen på en het strandbar, eller for den saks skyld: noe å roe ned til, hvor som helst.

Syd (tidligere med suffikset Tha Kyd) er ofte den mest iørefallende sensuelle sentrifugalkraften, men om hun er i front, er det likevel et helt band som formidler, sammen. Arven fra hennes bakgrunn fra Odd Future, et hiphop-kollektiv som har fostret navn som Tyler, the Creator, Earl Sweatshirt og Frank Ocean, kan anes. Men samtidig er det så videreforedlet at en annen av hennes tidligere samarbeidspartnere, Janelle Monáe, nå like gjerne kan trekkes frem som referansekilde. Noe musikalsk, men kanskje like gjerne i holdning.

Rett nok er det ikke noe eksplisitt politisk budskap på skiva. Innholdet i tekstene dreier rundt menneskelige relasjoner generelt, og kjærlighet spesielt. Det kan være i form av den sanselige, kroppslige utforskingen av den andre som i «Come Over», eller tvetydigheten i hvorvidt det også er håp eller mulighet for noe mer amorøst i «Stay the Night» og «Wanna Be». Perspektivet er personlig – og skeivt. Og med ett er det politisk likevel.

Kanskje særlig innenfor sjangeren, som ikke bare historisk sett har vært heteronormativ i sine tekstlinjer, men som også har vist direkte homofobe sider, tett knytta til den afroamerikanske kirka. Med det i mente er Syds åpne lesbiske legning et sterkt budskap i seg selv. Tilfeldig er det kanskje heller ikke at soul-hymnen «It Gets Better (With Time)», med linjer som Sit up and fix your face / You see me, I’m okay, bærer samme navn som den amerikanske ungdoms-versjonen av FRI, altså The It Gets Better Project.

Ingenting er imidlertid overtydelig her, heller ikke i den nesten fysisk kilende, psychedelia-orienterte produksjonen. Det er en behagelig, utagerende beherskelse fra første klang av det inviterende groovet i åpningen «Come Together». Og det er nærmest absurd at den Prince-nikkende oppfordring til dans på spor fire har fått en tittel og et refreng som går «La Di Da», og likevel kommer unna med kredibiliteten i behold.

Ja, og den 80-tallsoul-sødmefylte avslutningen «Hold On» kunne bikket over i det kleine, men tvert om blir selv den minste floskel på mesterlig vis omformet til noe mer enn det lett tilgjengelige. Det likner mistenkelig på skeiv perfeksjon.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.22