Klassekampen.no
Mandag 6. august 2018
BILDER – MEN OGSÅ MUSIKK: Her er Sveriges legendariske regissør Ingmar Bergman avbildet i full vigør sammen med sin nesten like legendariske filmfotograf, Sven Nykvist. FOTO: AFP PHOTO FILES PRESSENSBILD
Bergman 100: Fra 61 brukte regissøren knapt originalkomponert musikk.
De indre lydspor
I jubileumsåret til Sveriges største filmskaper er det verdt å dvele ved musikkbruken hans.

MUSIKK I FILM

Film uten musikk er nærmest utenkelig annet enn som eksperiment. Men for Ingmar Bergman var musikken langt mer enn et stemningsakkompagnement. Musikken hadde et eget språk. Hva med det lange nærbildet på Liv Ullmann som Elisabet Vogler i «Persona» (1966)? Hun ser rett inn i kameraet, og lyset blir gradvis slukket. Ingenting skjer annet enn at blikket akkompagneres av J.S. Bachs «Konsert for fiolin, nr. 2 i E-dur, BWV 1042». Portretterer musikken hennes indre, hennes lengsel etter ord og uttrykk, eller er musikken kanskje en selvstendig og ytre kommentator?

For Bergman var musikken en aktør, en selvstendig pådriver av handlingen og ikke minst noe som kunne trenge inn menneskesinnets dybde, mer enn gjennom å bare vekke bestemte følelser og akkompagnere hendelsene på lerretet. Kunstneriske prosesser var et tema Bergman bearbeidet allerede i 1948 i «Musik i mörker», som handler om en pianist som blir blind, og kunstnere av forskjellige slag kommer tilbake flere ganger i Bergmans filmer, som i «Höstsonaten» (1978).

Charlotte, en kjent pianist, besøker sin datter Eva. Eva spiller for mor, og mor lekser opp, og legger dermed også ut sitt eget trasige følelsesliv, gjennom Chopins musikk. «Chopin var känslostark, Eva, men inte känslosam», sier mor til datter. Tilbakeholdt smerte blir satt opp mot drømmerier og sentimentalitet. Mennesket står ofte helt alene i Bergmans univers, med rike og komplekse indre, men uten kraft til å formidle det indre i møte med andre. Charlottes oppleksing er et overgrep mot datterens følelser, men musikken lar oss se rett igjennom løgnen. Kanskje det bygges en bro mellom dem likevel? Det er uansett vakkert i elendigheten.

Fakta:

Ingmar Bergman

• Svensk teater- og filmregissør som ble født i Uppsala for 100 år siden denne sommeren.

• Står bak noen av filmhistoriens største: som 50-tallets «Det syvende innseglet» og «Jordbærstedet», 60-tallets «Persona», 70-tallets «Scener fra et ekteskap» og 80-tallets «Fanny og Alexander».

• Denne teksten handler om Bergmans musikkbruk, og da særlig hans forkjærlighet for J.S. Bach.

Et annet sterkt øyeblikk der musikken helt tar over er i «Viskningar och rop» (1973). To søstre har en dyp konflikt, men så når de et øyeblikk av fortrolighet og nærhet. Vi får bare se dialogen uten å høre hva som blir sagt. Isteden klinger sarabanden fra Bachs «Cellosuite nr. 5 i c-moll». Nærheten varer til musikken slutter, og deretter tar dysfunksjonen over igjen.

Bergman elsket musikken så til den grad at han sa at ingenting ville vært så ille som å miste den, og måtte han miste et sanseorgan hadde han valgt å beholde hørselen foran synet. Han utropte Bach og Beethoven til sine profeter, og ser vi til filmene hans er det fader Bach som var den største. Fra 1961 brukte Bergman knapt nok originalkomponert musikk. Dette var to år etter at han giftet seg med pianisten Käbi Laretei, og hun fyret opp under Bergmans musikkinteresse.

Det er lett å forstå at Bergman hadde en særlig kjærlighet til Bachs sarabander, så til den grad at han bygget sin aller siste film, tv-produksjon «Saraband» (2003), rundt samme sarabande han brukte i «Viskningar och rop» tretti år før. Og det er noe spesielt ved sarabandene, som om Bach pløyer dypt ned i menneskets eksistensielle psykologiske dyp i disse satsene.

Sarabande var en av standarddansene fra barokk-suiten. At sarabanden var en pardans som visstnok ble danset på uanstendig måte og med tilsvarende tekster, passer jo til at det er kjærlighetsrelasjoner som er tema for filmen, selv om disse relasjonene er mer trasige enn uanstendige.

Men like mye ser vi at Bergman tenkte musikalske storformer i hvordan han satte sammen «Saraband». Det ligner et variasjonsverk med prolog, ti deler eller variasjoner og en epilog. I prologen sitter Marianne med sine fotografier, med hele sin historie. Hun legger ut familietreet og ikke minst snakker hun om eks-mannen, Johan, som hun ikke har sett på over tretti år. Hun bestemmer seg for å reise på besøk, og dette er verkets tema. Hver del består så av en dialog, av et lite dybdedykk i familierelasjonene. Første del er et felles tilbakeblikk på Johan og Mariannes relasjon. I andre del treffes Marianne og Karin for første gang. Karin er barnebarnet Johan hadde før de møttes, og en fortrolig samtale utvikler seg til en sen og våt natt.

«Saraband» mangler filmmusikk i form av understrekninger av følelsestilstander, tanker og hendelser. Et unntak er når Henrik, Johans sønn, snakker om døden. Da klinger sarabanden svakt i bakgrunnen, nesten så man ikke hører den. Episoden kommer, neppe som en tilfeldighet, i filmens femte del, dvs. i midten. Musikken er imidlertid nærværende i filmen, både som overgang og som noe som produseres i selve handlingen. Den åpner med sort lerret og tonene av «Sarabande fra Cellosuite nr. 5». Det er lett å føle på en melankoli, og se klangen som et emosjonelt tilbakeblikk på svunne tider. Og hvis historien har satt spor i nåtiden, er det en skjør virkelighet vi har med å gjøre.

Bergman bruker mye close-up i «Saraband», men det er egentlig ikke nødvendig. Nettopp det at dialogen er uakkompagnert gjør at vi kommer under huden på menneskene. I overgangen til første variasjon, eller del, er det igjen sarabanden som blir spilt, men nå dens andre formavsnitt. Uttrykksmessig har den en annen nyanse. Den er noe mer fremadrettet og kanskje håpefull. I det hele tatt: Bachs musikk blir brukt som både bak-, for- og mellomgrunn, som uttrykk for den guddommelige allvitende som menneskene på lerretet ikke kan høre, men stadig fornemme.

Men en kanskje enda lekrere bruk av musikk i Bergmans siste film er der Johan lytter til Bruckners «Niende symfoni». Det går over i Karins fantasi om at hun spiller cello, og vi ser henne spille, kanskje er det sarabanden, men fremdeles er bildene akkompagnert av den dype og harde dramatikken fra Bruckners «Scherzo».

Ja, Bergman var en virtuos med musikken. Den var ikke bare en nødvendig pynt, en bakgrunn for å manipulere tilskueren, han var musikalsk og klarte å vekke undring og avdekke dybder i karakterene som ikke var synlig på overflaten. Hans store rene musikkfilm var Mozarts «Tryllefløyten» (1975), som da var SVTs dyreste produksjon noensinne. Også den står seg fremdeles – og kan varmt anbefales.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.22
Mandag 10. desember 2018
AlbumKaja Draksler / Petter Eldh / Christian Lillinger«Punkt.Vrt.Plastik»Intakt RecordsHHHHHIFor en stund tilbake kom jeg over...
Mandag 10. desember 2018
Et konsertopptak med en nesten løssluppen Carlos Kleiber sender lyttingen på sporet av gresk mytologi.
Mandag 10. desember 2018
dokumentar«En gang Aurora»Regi og manus: Benjamin Langeland og Stian ServossFlimmer Film«Nitti prosent av alle debutanter gir seg etter én plate.
Mandag 10. desember 2018
Syv kvelder med Bob Dylan i New York, tretti år etter at hans fortsatt pågående Never Ending Tour startet. Vi var der.
Mandag 10. desember 2018
AlbumAlessia Cara«The Pains of Growing»Def Jam Recordings/Universal MusicHHHHIIPå tross av en i utgangspunktet tydelig avsender,...
Mandag 10. desember 2018
ALBUMEarl Sweatshirt«Some Rap Songs»Tan Cressida/Sony MusicHHHHHIDet ser ut som om Earl Sweatshirt er i ferd med å gå ut av...
Mandag 10. desember 2018
AlbumBuilding Instrument«Mangelen min»Hubro/MusikkoperatøreneHHHHJIBuilding Instrument lager kunstmusikk som både føles varm og...
Mandag 10. desember 2018
Å lese og lytte etter det historiske ved musikken, kan sette deg på sporet av barokke tidsfornemmelser, duften av mugne notetidsskrift og en brannmester i Trondheim.