Mandag 6. august 2018
CEZINANDO: Skal avslutte Øya, men måtte åpne en av Roskilde-dagene med konsertstart klokka ett på dagen. FOTO: TORBEN CHRISTENSEN/RITZAU SCANPIX/NTB SCANPIX
Før Øya: Roskildes mange scener og 164 artister byr på en voldsom bredde, og fungerte også som forsmak på årets Øya.
En smak av oransje
CHARLOTTE GAINSBOUG: I mørket. FOTO: OLAFUR FETSSON/RITZAU/AP
DAVID BYRNE: Nyskapende på ny. FOTO: RICH FURY/AFP
EMINEM: Med best publikumstekke av alle – fortsatt. FOTO: JEREMY DEPUTAT/ROSKILDE
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.

Festival

Rapper Del the Funky Homosapien rusler over scenen. Med sekk på ryggen, mikrofon i hånden og hette over hodet. Midt i bildet på de store skjermene, en stakket stund, før han plutselig ikke er der mer. Falt han? Ned fra scenen? På ordentlig? Og ikke som del av det spektakulære showet?

Det er lørdag kveld, rundt et minutt inn i Gorillaz’ «Clint Eastwood», siste ekstranummer i den siste formidable konserten på den Orange scene på årets Roskilde-festival i Danmark. I publikum råder full forvirring. Et slags absurd antiklimaks der en forfjamset Damon Albarn beklager at de må avbryte. Etter en konsert, og en festival, som når det kommer til stykket burde huskes for helt andre ting enn et fall fra åpen scene – eller, for den del, det konstant virvlende (host) gule støvet.

Nordens største musikkfestival har vært non-profit siden 1972. Den har vokst med årene, både i antall artister, konserter og dager, om man tar med for-programmet som nå strekker seg over fire dager før selve festivalen går i gang, og ikke minst: i antall publikummere. I år var det imidlertid første gang siden 1996 at festivalen var utsolgt allerede i mars. Det var kanskje derfor heller ikke så overraskende at det også skulle bli satt publikumsrekord. Under Eminem-konserten onsdag kveld samlet hele 105 000 mennesker seg for å dele den såkalte oransje følelsen.

Fakta

Roskilde-festivalen

• Nordens største musikkfestival arrangeres i månedsskiftet juni/juli hvert år utenfor byen Roskilde på Sjælland i Danmark.

• Under den første festivalen i 1971 kostet billetten 30 kroner og plakaten ble toppet av bl.a. Gasolin’. Antall besøkende fra 10 000.

• I 2018 kostet festivalpass 2100 kroner og plakatene ble toppet av Eminem, Bruno Mars, Gorillaz, Nick Cave og Nine Inch Nails. Antall besøkende var mer enn 130 000.

• Under årets festival ble det satt publikumsrekord da Eminem spilte for 105 000 mennesker på Roskildes enorme Orange scene.

For aller første gang i min mangeårige Roskilde-historie kom jeg ikke langt nok inn i mengden til å se de enorme skjermene på hver side av hovedscenen. De som skaper visuell nærhet, selv for dem som liker å holde avstand. Heller ikke lyden av Eminem ble ytt noen normal rettferdighet der ute i kanten av folkehavet. Jeg ga opp, og rakk akkurat å kjøpe to par Converse i en for anledningen tom handlegate, før Charlotte Gainsbourgs konsert i Avalon-teltet.

Roskilde er en øvelse i kunsten å velge, kunsten å la seg begeistre og kunsten å gå glipp av noe godt. Det siste vil man jo nødvendigvis måtte gjøre, all den tid konserter er programmert mot hverandre, med hele 164 av dem i årets program. Det vil gi glipper, selv i den best forberedte festivalplan. Men i disse mellomrommene trer også noe av magien frem, på flere måter enn kanskje først forventet.

Som når man med få timers mellomrom opplever likhetene og ulikhetene i konsertene til to Øya-aktuelle artister, nevnte Gainsbourg og St. Vincent, førstnevnte på en mørklagt scene og sistnevnte i dagslys og fargesterke antrekk – begge med elektroniske lydbilder som slekter på hverandre, og som begge fornyer materialet i forhold til hvordan det låter på plate. Lekkert omformet med nytt resultat. Som nyoppdagelser, nærmest.

Slike som er vidunderlig uunngåelige i en festivalsammenheng. Det kan eksempelvis være en Bisse som i all sin outrerthet denne gangen førte musikken foran seg og inn under huden på publikum, eller When Saints Go Machine-vokalisten som selv ikke under all elektronisk omforming klarte å skjule en fabelaktig røst, eller køene som strakte seg langt utenfor Gloria-scenen da norske Smerz skulle gjøre introvert elektropop ekstrovert, eller Osloworld-aktuelle Moonchild Sanellys lovende gjesteopptreden i Gorillaz-settet, eller bare hvor perfekt timet det var med god, gammeldags kvalitetsreggae fra Pablo Moses på Orange scene fredag ettermiddag.

Men konserten jeg særlig vil fremheve i så måte kom imidlertid på lørdag, på det som ifølge klokka var ettermiddagen, men opplevdes som tidlig formiddag, i solsteken. Ved en ren tilfeldighet gikk jeg forbi Pavillion, den minste av de tre teltscenene. Det var nesten fullt under duken, og ut strømmet power-poppunk av et formidabelt engelsk kaliber fra Brighton-bandet Yonaka, en kvartett som var både friskere, frekkere og drøyere punkoverskridende enn langt mer hypede og Øya-klare Superorganism dagen før. Deilig ungdommelig, det hele.

Mest meningsmettet var imidlertid fredagskvelden. Både i tekst, tone og politiske bevegelser. Ikke minst takket være David Byrne. Navnet er ikke til å komme utenom når man skal skrive om Roskilde-festivalen 2018. Denne dresskledde eldre herren med grå dress og grått hår som på Arena leverte en forestilling som rommet nær alle musikkens muligheter, toppet med fremvisning av evne til fornyelse av selve konsertformatet. Hvem skulle trodd.

Grepene var spektakulære i all sin koreograferte enkelhet. De mange perkusjonsinstrumentene ble båret rundt på en ellers tom scene. Det samme gjaldt synthene, og gitarene. Tinnsoldater, noterte jeg, måpende underveis, med visuell henvisning til tv-versjonen av eventyret. En annen nærliggende referanser er Janelle Monáes sceneshow, uten sammenlikning for øvrig. Dog en tanke forsterket av at Byrne avsluttet med hennes protestsang «Hell You Talmbout», om politiets overgrep mot svarte amerikanere. De eneste ordene han ellers ofret publikum var et retorisk spørsmål om dansk politikk. «Burning Down the House» låt ikke bare som en gammel slager, den var en hypermoderne kommentar. Som øvrige utvalgte fra Talking Heads-katalogen og egne låter fra fjorårets utgivelse låt det ikke bare tidløst, men treffende nåtidig.

Berørende samtidskunst var også Young Fathers, som gikk av Pavillion scene bare kvarteret før. Og Nick Cave, som under to timer før det igjen hadde fått meg til å felle flere tårer til en uendelig vakkert vrengt og utstrakt versjon av «From Here to Eternity». Cave var rett nok mer skjellsettende i Oslo Spektrum i oktober i fjor, men det smertet likevel å forlate høymessen for å få med meg de yngre skottene. Lite visste jeg da at det skulle være et realt vekkelsesmøte som møtte meg. Jeg ble frelst på minuttet.

Perkusjonen var i sentrum. Rytmene like mye forankret i tradisjoner fra så vel Vest-Afrika som sørlige deler av samme kontinent som i R&B, hiphop og gospel. Over den virile lydmassen bød trestemte vokalvekslinger publikum opp til samstemt fysisk salmesang. Musikken var budskapet, meningen var større, og samfunnskritikken befriende besk. Der og da var de nettopp det Massive Attack introduserte dem som da Young Fathers gjestet veteranenes konsert på den største scenen knappe tre timer senere: «Verdens beste band, akkurat nå».

Da klokka så rundet 0215 var det igjen tid for en annen form for mørk samfunnskommentar. Det var i hvert fall sannsynligvis intensjonen. En liksminket Fever Ray inntok scenen flankert av to korister iført henholdsvis kroppsbyggerdrakt og et kostyme som krysset diva med dominatrix. Som ved så mange andre anledninger denne kvelden var trommene sentrale, i dette tilfellet fordelt på to perkusjonister. Også disse kvinner, noe som må bemerkes, ettersom forestillingen hadde mer enn feministiske fortegn. Fremføringen vekslet mellom det karikerte, koketterende, overskridende og pornoestetisk fornedrende. Men et sted mellom simulerte mikrofon-blowjobs og dårlig lyd fremsto det sceniske forslitt, og tidvis til hinder for musikken. Personlig har jeg lite behov for å oppleve den visuelle delen av dette showet igjen, for eksempel på Øya. Det musikalske innholdet, derimot – om det får stå sterkere frem som bærende element, vil Fever Ray anno 2018 bli en desto mer interessant live-opplevelse.

Det samme kan være tilfelle for artisten som skal avslutte festivalen i Tøyenparken, Cezinando. Han hadde blitt tildelt den ugjestmilde jobben å åpne torsdagens program klokka 1300 på Apollo scene, den lille utescenen utenfor selve festivalområdet. Mange, i hovedsak nordmenn, hadde kommet seg opp i tide. Han kom i så måte til sine egne, og de tok vel imot ham, og han dem. Rett nok har jeg sett Cezinando bedre, under mindre forhold. Denne gangen var det kun inngangen og utgangen av konserten som virkelig imponerte. Imellom der ble det for lett å skimte hans svakheter både som syngende vokalist og som konsertprogrammerer til at det kunne overdøves av sjarm, scenetekke og velplasserte tekstlinjer. Utvidelsen med en backing bestående av både blåserrekke og strykekvartett kledde ham, kanskje særlig under hans største hits, som «Håper du har plass», gjort i samarbeid med et publikum som kunne hver stavelse. Såpass vellykka at man aner håp om at en enda større scene vil kle ham enda bedre.

Helt til slutt: Merrill Garbus’ Tune-Yards og hennes overganger fra sakral ukulele-basert indie til suggererende etno-trance og house-lefling i kombinasjon med ritualistisk popmessing. Komplekst, tidvis uten klar retning, andre ganger i overkant krevende, for ikke å si utflytende. Men også omfavnende, inkluderende og inspirerende. Det var ikke bare en lett øvelse å ta inn, men miksen av den tilsynelatende mangelen på ordinære låtstrukturer og pur melodifølelse er også grunnen til at jeg ville høre mer. I så måte står Tune-Yards også igjen som en illustrasjon på hva som også denne gangen fascinerer med Roskilde-festivalen som helhet. Alt smaker ikke alltid like godt, men i sum vil du til slutt likevel ha mer. Selv etter at du er mett.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.22
Mandag 11. februar 2019
Mens strømmetallene stiger i India og Latin-Amerika, mister USA og England jerngrepet om globale hitlister.