Klassekampen.no
Lørdag 4. august 2018
BLOGGEREN: Anette Marie Antonsen (31) vil ikke bruke nyheter som flukt fra følelser.
Bare fordi det er nytt, betyr det ikke at det er viktig:
NYHETSVEGRERNE
GRÜNDEREN: Fredrik Gulowsen (36) vil bruke tida på noe mer fornuftig.
AKTIVISTEN: Simen Andreas Henrik Knudsen (33) prøver å unngå apatien.
BARNE- OG UNGDOMSARBEIDEREN: Diamond Boayue (21) blir ikke engasjert av 30-sekunderssnutter om elendigheten i verden.
DEDIKERT: Plastsorteringsstasjonen i Hoddevika er resultatet av Simen Andreas Henrik Knudsens store kjærlighet til havet. I fire år har han og medfrivillige sortert og loggført absolutt alt av plast som skylles i land på stranda, det er hans kall.
RO: Helt vest i Norge finner han roen. Store deler av Hoddevika er uten telefonnett.
JOBB: Anette Marie Antonsen er opptatt av tilstedeværelse, heller enn en evig nyhetsstrøm. Her fotograferer hun bloggkollega Mari Mundal Krogshus på Operaen i Oslo.
INTET NYTT: Stadig flere unge velger bort ­nyhetsmediene. Klassekampen graver sin egen grav og snakker med fire av dem.

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle meg en nyhetsvegrer. Det er bare det at jeg prøver å skjerme meg for altfor mye støy.

Vi ankommer Hodde­vika idet ettermiddagen er i ferd med å vippe over i kveld. Den lave kveldssola kaster lange skygger over de irrgrønne slettene i den dype dalen omgitt av steile fjell, helt vest i Norge. Plutselig står han der, midt på den smale asfaltveien som følger dalen ned til stranda og surferne som får det siste ut av de døsige bølgene. Simen Andreas Henrik Knudsen (33) er mannen bak den frivillige organisasjonen Nordic Ocean Watch, som jobber for å rydde havet for plast og har base på en av Norges beste surfe­strender. Knudsen er også en av landets beste surfere. Det henger på en måte sammen.

– Jeg må prøve å konsentrere meg om den oppgaven jeg skal løse, og stole på at andre tar tak i de andre oppgavene. Sånn tror jeg et godt demokrati fungerer.

Inne på låven er resultatet av fire års strandrydding, sirlig sortert og gruppert etter plasttype, og plassert i store poser. De er i ferd med å fylle den gamle siloen fra gulv til tak. Planen er å bruke det innsamlede materialet til å kartlegge hvor all plasten kommer fra, for å bedre kunne løse problemet med plastutslipp i havet. Det er et nitid arbeid. Plasten blir sortert helt ned til fem millimeters størrelse. Simen Andreas Henrik Knudsen er her i ferien sin. Han reiser hit minst én gang i måneden ellers, ved siden av jobben i Æra, et selskap som finner bærekraftige løsninger på samfunns­utfordringer.

Fakta:

NYHETSVEGRING

• Én av ti nordmenn er såkalte nyhetsvegrere.

• Antallet nordmenn som leser aviser, har sunket fra 79 prosent i 2001 til 72 prosent i 2015.

• For nyhetsprogrammer på tv er tilsvarende tall en nedgang fra 69 prosent til 46 prosent.

• Stadig færre nordmenn planlegger å betale for abonnement på aviser – enten på papir eller nett.

• Flertallet av nyhetsvegrere er unge mellom 18 og 29 år.

• Én av fem kvinner under 30 år er så lite oppdaterte at det er en trussel for demokratiet.

Kilder: Informasjonstjenesten Medienorge og Trøndelagsforskning

Hvem skulle trodd at Knudsen bare for noen få år siden var helt uinteressert i samfunnsutviklingen.

– Jeg kan ikke løse alle problemene i verden, men jeg har endelig funnet min plass.

Nyhetsfatigue

Det siste året har det sneket seg inn en følelse. Alle disse nyhetene. All denne informasjonen. Alle sakene jeg skriver. Hvem er det egentlig som leser dem? Hvilke følger får de for de som leser dem? Har det noen betydning at jeg går på jobb hver morgen? Det kan høres ut som et utslag av nyhetsfatigue, kanskje jeg bare trenger ferie, men kanskje er det også noe annet. En økende frustrasjon over at ting virker mer kaotisk, at vennegjengen og familien min ikke lenger diskuterer de samme nyhetssakene, at alle samtaler om verden ser ut til å ende i en diskusjon om Donald Trump. At jeg alltid føler meg bakpå når det stadig er aviser jeg ikke har rukket å lese, nyhetssendinger jeg burde ha fått med meg, at nettavisene oppdateres så ofte at det er umulig å forstå hva sakene handler om etter hvert. VG Nett og jeg snakker ikke samme språk lenger. Men jeg bør jo holde meg oppdatert. Jeg som er journalist?

Det viser seg at jeg ikke er den eneste som lurer.

– Nyhetsvaner i en digital tid er ikke det de var, sier førsteamanuensis Brita Ytre-Arne på Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Ytre-Arne har de siste årene forsket på medievaner og nordmenns tilknytning til det offentlige ordskiftet. Hun har ledet en kvalitativ spørreundersøkelse med femti informanter som ble dybdeintervjuet og bedt om å skrive dagbok om hvordan de forholdt seg til nyheter: hvilke saker som engasjerte, hva de fulgte med på.

– Vi ser at mange gjør seg vurderinger: Er det verdt det? Er det noen vits i å følge med på dette? Veldig mange forteller at de siste årene har de opplevd at det er så mye informasjon alle steder, fra sosiale medier og på smarttelefoner, sier hun.

Etter hvert som mediene legger om til digitale betalingsmurer på nett, blir man tvunget til å ta et valg.

– Trenger jeg dette abonnementet? Og da sier mange at de følger mindre med enn de gjorde før. «Kona ville fortalt om det skjedde noe som var viktig», er et argument jeg hører.

Hoppet av studiene

Den hvite sanden er varm mellom tærne, og den er helt ren. Simen Andreas Henrik Knudsen går barbeint på stranda og forteller om hvordan han vokste opp. Et typisk oljebarn ved Hafrsfjord utenfor Stavanger.

– Pappa er sivilingeniør i oljå, mamma er treningsveileder. Jeg hadde ikke en jobb før jeg var seksten. Ettermiddagene tilbrakte jeg i hengekøya i hagen. I helgene sto vi på snowboard. Jeg leste ikke noe særlig aviser, har aldri vært med i noen naturvernorganisasjon eller noe sånt. Men vi har alltid vært en miljøbevisst familie og glad i naturen. Vi kildesorterte hjemme og sånn. Men jeg engasjerte meg ikke på noen måte utover det.

Etter videregående dro Knudsen til NTNU for å følge i farens fotspor som sivilingeniør. Sommeren før han dro, begynte kompisgjengen å få øynene opp for surfing, og Simen bodde bare en liten kjøretur fra flere av Norges beste strender. I bølgene oppdaget han en sterk tilknytning til havet. Han ble en del av det.

Den følelsen ble med ham til Trondheim. Mens studiekameratene leste pensum, så Knudsen dokumentarfilmer og leste rapporter om miljø- og klimakrisa. Han fordypet seg i spørsmål om bærekraftig utvikling. Karakterene hans ble stadig svakere. Knudsen skjønte ikke hva han skulle med utdanningen sin. Tre og et halvt år ut i studieløpet hoppet han av.

– Det føltes helt meningsløst å skulle se fram til en jobb i shipping- og olje­bransjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men i en periode hadde jeg tatt med meg en del medstudenter til Stadt for å lære dem å surfe. Det ble så populært at jeg flyttet til Hoddevika og startet surfeskole.

Halvannet år var Knudsen surfe­lærer på heltid, mens han prøvde å finne ut hva han skulle gjøre med livet sitt.

– Pappa har aldri fortalt meg hva jeg bør gjøre. Men han sendte meg en bok i posten. Den handlet om å finne ut hva en brenner for, og å forfølge det. Det inspirerte meg.

Knudsen dro tilbake til ledelsen på NTNU i Trondheim og leverte utkast til sin egen studieplan. En spesialsydd marinteknologutdanning med fordypning i klima og bærekraft. Han krydret talen med sine dårlige karakterer til nå, og fortalte om engasjementet for miljøsaken. Etter en del om og men gikk ledelsen med på ideen.

Klikkjaget ga ingen lykke

I dag er Knudsens jobb å fange opp signaler i samfunnet for å kunne tenke ut og utvikle smarte løsninger for fellesskapet, sammen med statlige, private og ideelle aktører. Han bruker sosiale medier til å skape engasjement rundt plastryddeprosjektet og miljøsaken. Men ellers prøver han å logge av så mye han kan. Akkurat i Hoddevika er ikke det så vanskelig. Telefonnettet når ikke store deler av vika.

– Jeg synes det er vanskelig å si noe om hvordan andre burde forholde seg til nyheter. Selv har jeg valgt å skjerme meg. Det å stadig bli presentert for problemer en ikke kan gjøre noe med, kan gjøre at en blir apatisk. Jeg tror det betyr mye for folk å få lov til å engasjere seg. I forrige uke var det en svenske her som jobbet frivillig med plastsortering en hel dag. Han hadde akkurat sluttet i jobben, og ville først ikke fortelle hva den dreide seg om. Etter hvert fortalte han at han jobbet med å øke klikkraten på en bettingnettside. Og da han sto her og sorterte plast, var han så lykkelig.

Får nyheter fra Facebook

I fjor la et utvalg under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås fram en rapport med forslag til en ny medie­politikk, som skal sikre et godt og bredt nyhetstilbud til hele befolkningen. I grove trekk besto forslagene i å pøse enda flere skattepenger inn i norske mediehus.

En av dem som er midt i målgruppa for forskernes, journalistenes og politikernes bekymring, er 21 år gamle Diamond Boayue fra Oslo. Da hun gikk sisteåret på Hersleb videregående for to år siden, ble hun intervjuet av Fagpressenytt i forbindelse med en undersøkelse fra Trøndelagsforskning hvor hele 10 prosent rapporterte at de var «meget uinteressert» i alle typer nyheter.

Boayue fortalte til journalisten at hun ikke leste nyheter og ikke så på tv eller hørte på radio. En kan bare ane hvilke fryktbølger slike vaner sendte inn i landets redaksjoner.

– I det siste har jeg sett mer på nyheter enn da jeg var yngre, sier Boayue. ?

Vi møter henne ved basketbanen på Grünerløkka i Oslo, et steinkast unna der hun bor. To år er gått siden intervjuet med Fagpressenytt. Et hav av tid i den digitale medievirkeligheten.

– Hvis det skjer en stor hendelse, ser jeg på nyheter for å følge med på en sak. Jeg ser på NRK på kvelden noen ganger før jeg legger meg, og hvis jeg er mer interessert, går jeg på VG Nett. Utenom det er det bare Facebook, hvis det kommer opp noen linker til saker jeg synes er interessante.

– Er det ting vennene dine deler?

– Jeg følger Aftenposten og VG på Facebook, og amerikanske nyhetssteder. Familien ser mye på CNN World News, jeg er oppvokst med det. Men jeg orker ikke å følge med på alt.

– Er det bevisst at du ikke følger så mye med?

– Jeg holder meg ikke unna bevisst, men jeg er mer interessert i andre ting.

Engasjert, men ikke i nyheter

Boayue er utdannet helse­sekretær og jobber som barne- og ungdomsarbeider på Sinsen på Oslo øst. Hun er tidligere juniorlandslagsspiller i basketball og har engasjert seg i ungdomsrådet for Bydel Gamle Oslo. På sikt vil Boayue utdanne seg til sosionom. Hun brenner for å hjelpe barn og unge og mennesker som har det vanskelig.

– Jeg får ikke lyst til å se på nyheter når man for eksempel snakker om et afrikansk land, og så handler det bare om barn som sulter. Jeg har sett nok av det. Man kunne heller lage en serie som handler om hvordan hjelpen når fram og at folk får det bedre. Jeg får mye mer lyst til å engasjere meg da. Nå er det bare 30 sekunders innslag om hvor fælt noen har det.

– Hvor ofte leser du en vanlig avis?

– Det har jeg ikke gjort på flere år, ass.

Hun ler.

– Jeg tror aldri jeg har kjøpt en avis selv. Jeg har bladd i aviser som har ligget på jobben.

– Hva tenker du om det som står der?

– Det er ikke relevant for meg. Jeg leser tittelen, og hvis det ikke er noe som interesserer meg, blar jeg videre.

– Hva er du interessert i å lese da?

– Egentlig er jeg ikke så glad i å lese. Og jeg orker ikke engasjere meg hvis jeg ikke får følge en sak over tid. Personlig synes jeg det ikke er viktig å følge med på alt. Jeg synes det er bedre å ha mye kunnskap om én sak, enn å kunne litt om alt.

Diamond Boayue er ikke nyhetsmotstander i seg selv. Hun kunne gjerne ha fulgt med mer om mediene dekket mer relevante nyheter om barn og unge.

– Nå handler det veldig mye om vold og krig. Jeg er heller ikke så interessert i politikk, og mediene skriver veldig mye om det. Jeg synes det er kjedelig.

– Hva mener du med politikk?

– Det er mye om Donald Trump. Det orker jeg ikke å se på. Jeg tror det har vært i nesten hver eneste sending. Det er noen saker de snakker om lenge, og det er oftest de politiske sakene. De sakene jeg engasjerer meg for, er sånn 30 sekunders-opplegg på nyhetene. Og da blir det litt kjedelig.

Overveldet av inntrykk

Brita Ytre-Arne mener det er flere årsaker til at mange logger av nyhetsstrømmen. En ting er at folk blir overveldet av mengden informasjon.

– Det å forholde seg til hva nyhetene handler om, er også emosjonelt krevende. Det er mye fælt og vanskelig i verden, som det kan være vanskelig å ta inn over seg.

Ytre-Arne forteller at Norge ligger bra an sammenlignet med resten av verden, sett fra et nyhetsperspektiv.

Norge er et godt land å være journalist i. Mange nordmenn er opptatt av nyheter, og de har høy grad av tillit til de etablerte mediehusene. Men de som ikke er opptatt av nyheter, rapporterer om en følelse som selv de nyhetsinteresserte sliter med, forteller Ytre-Arne: Det er så mye hele tida.

– Jeg og kollegene mine er jo over gjennomsnittlig interesserte i nyheter. Men også vi føler oss omtrentlig orienterte. Man har ikke oversikten.

– Hva er det å ha oversikten?

– Det er et godt spørsmål.

En av dem som har tatt konsekvensen av den umettelige nyhetsstrømmen, er gründer Fredrik Gulowsen (36) fra Asker. Han har sagt opp abonnementene sine på papiraviser og unngår å lese nyheter på nett.

En bombetrussel er viktig nok

– Jeg har nesten helt sluttet å følge med på nyheter, og det er helt bevisst.

Gulowsen sitter på en utekafé på Tøyen torg midt i Oslo og forteller om hvordan han vokste opp i en samfunnsengasjert familie, med abonnement på flere aviser, nyhetssendingene på gjennom hele dagen, samtaler rundt middagsbordet. Det var viktig å holde seg orientert, var refrenget i familien. Fredriks bror er Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge. Selv er Fredrik leder for Nyby, en digital plattform som skal koble sammen folk med behov for hjelp i hverdagen med ideelle, frivillige og private som kan bidra, enten det gjelder innkjøp, å følge til legebesøk eller andre tjenester. Han er utdannet statsviter og har mange år bak seg i bistandsbransjen.

– Det begynte egentlig med en middag hos mine tidligere svigerforeldre. De fortalte at de ikke fulgte med på nyheter. Først ble jeg veldig overrasket og provosert. Hvordan var det mulig, liksom. Men etter hvert skjønte jeg at de hadde et poeng.

I tillegg til å holde seg unna nett­aviser, nyhetssendinger på radio og tv, har Gulowsen også skrudd av alle varslinger på mobilen.

– Det er så mye dårlige nyheter overalt. Nyheter er mer i veien enn til hjelp når det gjelder å forstå samfunnet. Slik nettavisene har utviklet seg, basert på klikk, er det bare masse sladder, og sakene er laget slik at en må være innom hele tida for å holde seg orientert. Det handler i stor grad om å være først, slik at kvaliteten blir dårlig. Siden tid er en begrenset ressurs, er det ekstremt lite konstruktivt å følge med på nyheter, med mindre det er ting jeg er nødt til å agere på, som en bombetrussel eller flom. Alt annet trenger jeg ikke å lese i dag.

– Hvordan holder du deg orientert?

– Ting som flyter opp av nyhetsstrømmen og blir viktige, blir kanskje tema på Dagsnytt 18 eller blir utgangspunkt for en egen podkast. Det er ikke viktig at ting er nytt i seg selv. Det er bare viktig hvis jeg skal sladre med noen om det, eller hvis jeg føler jeg har en moralsk forpliktelse til å være orientert.

– Du mener at nyheter er en ting man skal følge med på for å holde seg inne med folk?

– Ja, jeg tror mange har det sånn. Den moralske forpliktelsen til å være oppdatert som en samfunnsborger synes jeg er viktig og fin, men hvis du har to timer om dagen til å oppdatere deg på samfunnet, er det ikke god tidsbruk å bruke den på ting som er nytt. Da vil jeg heller se et debatt­program eller lese en bok.

– Hvordan velger du hva du skal lese og følge med på?

– Det er jo litt skummelt, i vår tid, der vi lever i ekkokamre med sosiale medier. Men hvis jeg penser innom Dagsnytt 18, og er innom nettavisene innimellom, føler jeg meg ganske godt orientert. Men det er mange ting jeg går glipp av, som folk snakker om. Det synes jeg er greit.

– Når leste du sist en papiravis?

– Hvis jeg sitter på kafé, hender det at jeg blar gjennom en avis. Men jeg føler ikke at jeg går glipp av noe hvis jeg ikke leser den.

Faren til Fredrik Gulowsen er typen som jobber seg gjennom uleste aviser når han er tilbake fra ferie. De to har diskutert sønnens holdning til nyheter.

– Det er jo ålreit at folk vet og diskuterer de samme tingene i et samfunn. Der synes jeg NRK har hatt en veldig viktig rolle, som de kanskje er i ferd med å miste. Men det folk har til felles og snakker om, trenger ikke å være nyheter.

– Hva kan det være? Fotball-VM?

– For eksempel. Det ser alle på. Eller ikke jeg, da.

Tror på arbeidsdeling

I Hoddevika forteller Simen Andreas Henrik Knudsen at valget om å logge av nyhetsstrømmen henger sammen med hans holdning til plastproblemet.

– Jeg tror ikke vi kan fjerne plasten i havet ved å legge ansvaret på forbrukere alene. Vi trenger løsninger som gjør at plasten ikke havner i havet i utgangspunktet. Og det må være enkelt for folk å håndtere plasten sin. I dag er det altfor komplisert. Folk har andre problemer i livene sine, jeg regner ikke med at alle er så opptatt av plast som det jeg er.

Han tenker.

– Det finnes ikke bare én løsning på store samfunnsproblemer. Som regel trenger vi mange forskjellige innfallsvinkler. Sånn tenker jeg når det gjelder nyheter også. Det er kjempebra at noen følger veldig nøye med, deltar i debatter og overvåker det politiske spillet. Men jeg tror ikke at alle trenger å følge med på alt. Når det er sagt, synes jeg det er utrolig hvor mange folk som har sterke meninger om alle mulige temaer, og som står klare til å dele dem på debattprogrammer og i kronikker og leserinnlegg til enhver tid. Hvis folk hadde handlet like mye som de snakket og mente, hadde det kanskje hjulpet mer for saken de mente noe om. Det er ikke viktig for meg å vite noe om alt, eller å ha en mening om alt.

– Er det ikke viktig for deg å følge med i jobben din?

– Det er ikke det som skjer på nett­avisene som forteller meg hvordan jeg skal løse et samfunnsproblem. De forteller meg heller ikke hvordan folk har det og hva de tenker på. Jeg leser forskningsrapporter og driver med feltarbeid. Kanskje jeg er innom NRKs nettsider en gang om dagen, for å se om det er noe jeg trenger å forholde meg til. Og så fordyper jeg meg heller ordentlig i et tema, leser en bok eller lytter til en podkast. Jeg vil heller få presentert en ordentlig analyse av ting som skjer i verden, en stund etter at selve hendelsen har skjedd. Da er det mer sannsynlig at det går an å forstå den, og når støyen har lagt seg, er det også enklere å se om hendelsen var viktig.

Ser ned på nyhetsvegrere

For to år siden skrev medieviter Anders Helgerud en masteroppgave om de såkalte nyhetsvegrerne. Han tar til orde for å nyansere forestillingen om at folk som unngår nyheter, er mindre engasjert i samfunnet enn andre.

– På den tida ideen kom til meg, var jeg i et miljø der mange jobbet i aviser, et miljø der mange tror sterkt på kraften i nyhetsmediene. Det var også litt tendenser til at man kunne se litt ned på folk som ikke fulgte med, en idé om at disse ikke kunne bidra til samfunnet på samme måte. Og så fant jeg at det også har vært tilfelle i forskningslitteraturen over en lengre periode.

Helgerud ønsket å se nærmere på nyhetsvegrerne, eller sjeldenkonsumenter av nyheter, som han foretrekker å kalle dem. Han grupperte dem inn i tre kategorier: De frakoblede, som er opptatt av nære relasjoner og har lav interesse for nyhetsmedienes form og innhold; de karriereprioriterende, som forklarer nyhetsvegringen med behovet for å prioritere tida si på en hensiktsmessig måte; og de medlidende, som overveldes av all lidelsen de ser på nyhetene.

Kanskje Diamond Bouayes mediekonsum fra videregående tilhørte de frakoblede, mens Simen Andreas Henrik Knudsen og Fredrik Gulowsen muligens er nærmere de karriere­prioriterende, ser vi på forskningskategoriene. En av dem som kanskje går inn under de medlidende, er Anette Marie Antonsen (31), en av Norges mest profilerte bloggere. For to år siden bekjente hun på bloggen sin at hun ikke følger med på nyheter, og det med god samvittighet.

Stille meditasjon

– Det er ikke sånn at jeg aldri leser nyheter. Jeg kan gå inn og sjekke hva som foregår i nyhetsbildet en gang iblant, men det viktigste kommer fram til meg uansett. Kanskje leser jeg forsidene på avisene eller sjekker på nettet. Men det viktigste er nok at jeg har et bevisst forhold til det. At jeg går inn for å sjekke hva som skjer, ikke fordi jeg ikke tåler å sitte alene i stillhet.

– Du mener det å lese nyheter er en unnvikelses­strategi?

– Ja, det er ingen tvil om at vi er avhengige av å bli stimulert til alle døgnets tider. Folk ligger med mobilen i senga, liksom.

Anette Marie Antonsen var ferdig utdannet journalist i 2013. Hun var programleder i TV8 og deltaker i realityserien «Tigerstaden», drev blogg på heltid, var utplassert i praksis hos gatemagasinet Erlik Oslo, samtidig som hun tok oppdrag som fotograf og lanserte sitt eget aksjeselskap med kjendisfest på Aker Brygge. Journalistene ringte, navnet hennes var i mediene, men Antonsen merket at jo mer suksess hun fikk, jo mer ulykkelig ble hun.

– Til slutt slettet jeg Facebook, tok med meg datteren min, flyttet til Lørenskog og begynte å bokse. Det er noe av det beste jeg har gjort. Jeg har vært Facebook i tre år til sammen. Da jeg første gang deaktiverte Facebook føltes det som å gå ut av et fysisk rom. Det var helt rart.

Hun beskriver de siste årene som en indre reise. Antonsen er blitt veldig opptatt av tilstedeværelse, sier hun. Nylig dro hun til Sverige for å meditere stille i ti dager. Livet er helt annerledes enn for fem år siden.

Vi kan ikke gjøre noe likevel

– Da jeg utdannet meg til journalist, måtte vi følge med på alt hele tida. Det er selvfølgelig annerledes når man har en sånn jobb. Men man blir ikke smartere av å sitte og scrolle nedover nett­avisene. Det er blitt veldig mye sladder, og man blir påvirket av alt man leser. Til slutt er man bare et resultat av alt man har tatt inn, istedenfor å kjenne etter hva man selv vil og mener. Men hvis man lærer seg å ikke distrahere seg selv hele tida, kan man oppleve ekte lykke.

– Hvordan da?

– Det du føler av gode følelser når du er forelska, for eksempel, kommer jo fra deg selv, men andre kan dra det fram i deg. Når man klarer å være helt til stede uten å gjøre noen ting, kan man lære å dra det fram i seg selv.

Hun fortsetter:

– Jeg får en veldig tung energi av å lese triste saker, hvis alt bare handler om krig og drap og forferdelige ting som skjer. Og nå er det blitt ganske mye verre, siden det finnes så mye videoklipp av alt. Det er blitt vist ganske drøye ting, som i hvert fall ikke bør være tilgjengelig for barn. Datteren min på ni år har ikke mobil eller Ipad hjemme. Og veldig mye av det som snakkes om på nyhetene, er ting vi ikke kan gjøre noe med.

Antonsen mener at nyheter kan virke motsatt vei også: De gjør at folk tror de ikke har innflytelse på ting i samfunnet.

– Jeg tror mange føler seg som tilskuere, at politikerne styrer, og de bare henger med på lasset. Mange bruker masse tid på å snakke om ting som skjer andre steder, men velger ikke å ta del i noe for å gjøre en forskjell selv. Men statsministeren er bare en vanlig person hun også. Vi har like mye rett til å bidra og være med å bestemme. Og jeg synes det er viktigere at vi bidrar til å gjøre en forskjell, enn at vi oppdaterer oss døgnet rundt og bare prater om hva som burde vært gjort.

Myten om den informerte borger

Førsteamanuensis Brita Ytre-Arne prøver å finne ut hva det betyr for demokratiet at nordmenn i større grad logger av nyhetsstrømmen.

– Veldig mange nordmenn er opptatt av å være gode samfunnsborgere. De er veldig engasjerte og gjør en innsats i lokalsamfunnet. Men det er ikke nødvendigvis slik at nyheter trenger å være en viktig ingrediens i det engasjementet. Det er kanskje mer bekymringsfullt for dem som driver med journalistikk. Jeg mener dette er en oppfordring til mediebransjen om finne måter å hjelpe folk med den strategiske utvelgingen av nyheter. Bildet av den fullt ut informerte borger må revurderes.

– Så mediekrisa er avblåst?

– Folk finner mange måter å engasjere seg i samfunnet på, og å leve gode liv. Men det de går glipp av, er at mediene dekker de politiske prosessene. Det er vanskelig å koble seg på en beslutningsprosess der man kan få innflytelse, hvis man ikke har den informasjonen. Det er også delvis medienes feil: Det er mye informasjon om hvordan det ruller og går i fredelige samfunn som Norge, som er viktig for folk som bor her, men uegnet for å skape dramatiske overskrifter.

Medieviter Anders Helgerud mener nyheter kan være viktig når det gjelder å bygge demokratiet.

– Nyhetene skaper en følelse av å være en felles nasjon. Men i senere tid har det skjedd ting som gjør betydningen av enkeltmenneskers deltakelse i politikken mindre. Interesseorganisasjoner har veldig mye å si for utformingen av politikken i dag. Man trenger ikke nødvendigvis at alle deltar i samfunnsdebatten på samme måte som før. Det vil ikke si at det er bra at folk ikke følger med på nyhetene. Men det finnes kanskje et kritisk punkt for hvor stor andel man kan tåle av folk som ikke følger med. I Norge tror jeg vi er godt innenfor den grensa.

Ingen spør hvorfor Jeppe drikker

Kanskje er det noe annet også. I forrige uke skrev journalisten David Wallace-Wells en kronikk i New York Magazine med tittelen «How Did the End of the World Become Old News?» Forfatteren argumenterer for at nyhetsmedienes jakt på gode leser- og seertall gjør at saker som reflekterer alvorlighetsgraden i klimaendringene vi har sett den siste tida, ikke blir laget. Det er rett og slett ikke godt stoff. Leserne vil ikke ha det. Nyheten om tidenes varmeste sommer over store deler av verden, med påfølgende storbranner og tørke – og på den andre sida: tidenes nedbørsrekord over Japan, som førte til at 1,2 millioner mennesker måtte evakueres fra hjemmene sine – settes ikke inn i en større sammenheng. Nesten ingen medier snakker om elefanten i rommet: De ekstreme værutslagene skyldes klimaendringer. Når nyheten er over, slukkes blitslampene og mediene jakter videre.

Skjønn uvitenhet

Tilbake i Hoddevika leser jeg filosofen Henry Thoreau på sengekanten, mens kveldssola synker sakte ned i havet. I essayet «Kunsten å gå» fra 1851 skriver Thoreau:

«I kraft av mange års tålmodig flid og lesning av aviser – og hva er vitenskapsbiblioteker annet enn arkiverte aviser? – samler et menneske seg et utall av faktaopplysninger og lagrer dem i hukommelsen, og når han så, på en eller annen vårdag i livet, streifer om i tankenes vidstrakte landskap, er det som han blir gående og gresse som en hest mens alt seletøyet henger igjen i stallen».

Thoreau fortsetter:

«En manns uvitenhet er iblant ikke bare nyttig, men skjønn, mens hans såkalte kunnskap ofte er verre enn unyttig, i tillegg til at den er uskjønn. Hvem er den beste å ha med å gjøre – han som ikke vet noe om et emne, og, hvilket er uhyre sjelden, vet at han intet vet – eller han som virkelig vet noe om det, men som tror seg å vite alt?»

Morgenen etter er det vindstille og en dårlig dag for surfing.

Jan Ove Hoddevik, nabobonden, har nylig fortalt at en del plast har hopet seg opp på yttersida av vika. Han og datteren Merethe stiller med båt, og vi får være med.

En kort kjøretur og litt manøvrering mellom grotter og svaberg tar oss i land på en øde steinstrand. Simen Andreas Henrik Knudsen finner en bøye som har blåst i land. Det ser ganske rent og ryddig ut, egentlig.

Merethe Hoddevik leder an lenger opp over svabergene.

Synet som møter oss over kanten av svaberget får Knudsen til å dirre.

Ikke av skuffelse, men av begeistring. Slik tenker en løsningsorientert havplast­aktivist:

– Dette kommer til å fylle opp siloen!

Han tenker høyt mens han skritter og hopper over plastkanner, gamle brusflasker, garnrester og bøyer.

– Blir du ikke deprimert av å se all plasten?

– Nei, jeg blir gira. Vi kan samle en gjeng og lage en ekspedisjon. Og så må vi filme alt sammen. Og neste år må vi gjøre det en gang til. Da kan vi virkelig få målt hvor mye plast som ruller inn på land.

Etterpå legger han ut en liten bildefortelling fra plastekspedisjonen på Instagram. Plasten i Hoddevika er ingen nyhet, men løsningen er. Mottoet til plastgjenvinningsstasjonen i Hoddevika er på stavangersk.

Plokk an opp.

kristineh@klassekampen.no

sivd@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.21