Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Vinjerock.

Leser daglig: Tekster på Rap Genius.

Politisk enkeltsak: Øke ungdomssatsingen.

Tror på: Karma.

Forbilde: Stormzy.

Lydspor: Jonas Benyoub – «I mitt liv».

Det verste du vet: Negativitet.

Det folk ikke vet om deg: Jeg kan faktisk svømme. Fant det ut i år. Haha.

Jeg var en kar som, i ungdomsskoletida i hvert fall, ikke visste hvem jeg var og hva jeg sto for, og hvem vennene mine var. Jeg følte at jeg ikke tilhørte noe sted.

At jeg ikke ble sett, på en måte.

Hkeem sitter på benken utenfor blokka der han er vokst opp på Stovner i Oslo. Han har en etter­lengtet fridag midt i en hektisk sommerturné.

For to år siden kjente alle ham som Abdulhakim Hassane. Eldstesønnen til hun i Tante Ulrikkes vei. Nå hyler småungene når de ser ham.

– Det viser seg at ting kommer til å gå bra. Man kommer til å finne ut av ting. Du lærer av feil. Man kommer til å møte mennesker som er seg selv. Det har ført meg til hvor jeg er i dag.

Ett år etter at han slapp sin første singel på Universal, vant Hkeem Spellemannsprisen for Årets låt. Hiten «Fy faen» ble den til da mest strømmede norske låten på Spotify. I sommer har Hkeem spilt på de største festivalene. Med seg på scenen har han barndomskompisene fra Stovner.

– Det er veldig viktig hvem du er venn med også. For dem som er vennene dine former deg som person.

– Var du forberedt på hvordan det kom til å bli?

– Nei, ikke at det kom til å bli så stort. Ting gikk fort. Den ene dagen var jeg en normal gutt fra Stovner. Neste dag, bang, var jeg artist.

Fakta:
Abdulhakim Hassane

Alder: 20 år.

Sivil status: Hemmelig.

Bakgrunn: Oppvokst på Stovner. Selvlært artist og låtskriver.

Aktuell med: Sommerturné og singelslipp.

Hkeem visste ikke at han kunne synge. Han hadde nok med å prøve å finne seg selv.

– Jeg har drevet med masse ting. Fotball, håndball, karate, basketball. Jeg gjorde masse forskjellige ting, bare for å finne ut hvem jeg var. Jeg var ikke god i fotball, ikke god i noe. På ungdomsskolen må du på en måte tilby noe av deg selv for å bli akseptert. Du må ha et talent, eller være han som arrangerer fester. Jeg var ikke noen av de greiene.

I tiende klasse oppdaget Hkeem at han var god til å spille basketball. Plutselig begynte han å få oppmerksomhet av folk som tidligere hadde oversett ham fullstendig. Det likte han dårlig.

– Jeg bare innså at det var helt feil. Sånn skal det ikke være. Du skal ikke bare snakke med en person fordi personen er flink til noe og han har hype. Det må handle om hvordan personen er, om han respekterer alle andre. På ungdomsskolen var menneskene veldig fokusert på status. Og jeg ville ikke ha den slags oppmerksomhet.

– Akkurat det må ha blitt enda vanskeligere for deg nå?

– Ja, men jeg har vært så heldig at vennegjengen min er så stor. De har vært der fra starten av. Det er null problem for meg. Jeg catcher hvem som kommer bare for status. Men det er litt vanskelig ass. Man vet aldri. Man vet faktisk aldri.

Hkeem sluttet etter hvert å spille basketball.

– Og så kom musikken til meg da jeg var atten år. Så bare tok jeg det mennesker sa, til meg, og fortsatte å krige, egentlig.

Første gang det skjedde, var i 2016. Hkeem gikk sisteåret på videregående da han hørte masse på en låt og ulike remikser av favorittartisten Stormzy. Hkeem skrev en tekst og sang oppå beaten, sendte det til en kompis, som fikk bakoversveis. Hkeem spurte en kompis om å filme en video.

– Så gikk vi opp på skoletaket i skolefri. Jeg fikk med gutta, og så bare filmet vi. Og så la vi videoen ut på Facebook en uke seinere. Så ble den stor, ass.

Det var ment som en engangsgreie, men det viste seg å være mer musikk i Hkeem, flere tekster som ville ut. En måned seinere la han ut en ny låt. Låten spredte seg raskt i Stovner-miljøet, og videre utover. Hkeem meldte seg på Ungdommens kulturmønstring og gikk rett til finalen.

Det kunne stoppet der. Et halvt år kom og gikk, Hkeem var ferdig på videregående, han hadde tatt seg et friår. Planen var å studere reklame og merkekommunikasjon etter hvert. Men så sendte han en låt til Universal, det var i desember 2016. Han hadde ingen forutsetninger for å vite hvordan musikken hans ble mottatt av pampene i platebransjen. Hkeem har ingen bakgrunn innen musikk. Han kan ikke noter eller noen instrumenter.

En måned seinere satt han der med platekontrakt.

– Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte i hvert fall at dette er det jeg skal drive med. Siden de har trua på meg. Jeg fikk bekreftet at jeg kan bli noe, og ingen kan stoppe meg.

Skal vi tro Hkeem, er det en mentalitet han har med seg hjemmefra. Moren kom til Norge i 1996 fra Ghana. Året etter fødte hun sitt første barn. Hkeem vokste opp på Grünerløkka med mor, far og lillesøster, men da han var seks år gammel, skilte foreldrene seg, og moren flyttet til Stovner med ungene.

Da Hkeem var ni, dro faren til England. De ringes en gang iblant. Nå har Hkeem fått to lillebrødre til og en søster. Stefaren bor i USA. Hkeem er fortsatt mannen i huset.

– Det har bare vært muttern som har vært der, ass. Hun har vært en far og en mor. Jeg føler at jeg skylder henne alt. Jeg vil gi henne alt det hun trenger og ønsker seg. Hun har oppdratt oss bra. Jeg har fått mentaliteten hennes.

Moren jobber som hjelpepleier. Selv har Hkeem måttet bidra mye hjemme.

– Jeg ble ikke født med noen sølvskje i munnen. Familien min var ikke økonomisk stabil. Jeg kunne ikke gjøre ting andre barn gjorde da de var barn, få Playstation 2 og 3. Sånne ting måtte jeg jobbe for og kjøpe selv. Det gjorde meg til en mann tidlig. Jeg måtte ta ansvar. Jeg har jobbet i Foodora og vært avisbud og alt det der.

Han tenker.

– Alt det jeg gjør nå, er for familien min, egentlig. Hadde ikke familien vært motivasjonen, føler jeg ikke at jeg hadde grunnet på sånn som jeg gjør nå.

Under Spellemannsutdelingen fikk han æren av å framføre en helt ny låt. Med samples av stemmen til Sylvi Listhaug (Frp) og TV2s Vår Staude sendte Hkeem frysninger nedover ryggen til nordmenn i beste sendetid:

Kriger 24/7, som en ghettoparasitt

Ser på meg som en tyv, som en ghettoparasitt

Politi på nakken min, som en ghettoparasitt

Som en ghettoparasitt

– Jeg ble ganske sjokkert da vi fikk det bekreftet. At vi kunne opptre med låta vår på Spellemann. Endelig kan vi vise hva vi står for, tenkte jeg.

«Vi» er vennegjengen fra Stovner. De backer ham på scenen, danser og synger. Tida på scenen er kvalitetstid med kompisene. Og det er en måte å skape gode minner, og vise verden hvem de er. Samholdet er sterkt. I gjengen er ikke Hkeem artisten, han er den de andre kommer til for å få råd. Og nå er han også den som setter ord på den følelsen de alle går rundt med, hvordan det er å føle seg som en ghettoparasitt.

– Jeg visste ikke at jeg kunne skrive. På skolen ble jeg alltid glad da vi fikk i oppgave å skrive fortellinger i norsktimene. Men ellers har jeg bare skrevet for moro skyld.

Låta med den sterke teksten skrev Hkeem for to år siden, før alt startet.

– Den betyr veldig mye for meg. Jeg begynte å skrive og ble ferdig nesten med en gang. Alt kom fra hjertet.

En dame, hun får hjertesjokk

Vi kommer inn på bussen, hun skal av på neste stopp

Slapp av, vi ska’kke gjøre noen ting

Jeg og gutta mine skal bare ta en tur ned til byen

Jeg blir overhørt, fremmed i mitt eget land, blir ikke engang hørt

­Ikke misforstå, jeg elsker landet mitt

Men noen folk tror jeg går rundt med noe dynamitt (hva?)

– Hvis jeg står på bussen, og jeg snakker for høyt eller på et annet språk, flytter noen folk på seg. Og da jeg skulle flytte hjemmefra for noen måneder siden, var det veldig vanskelig. Først fikk jeg kontakt med noen som skulle leie ut en leilighet. Men da jeg nevnte navnet mitt, Abdulhakim Hassane, måtte de ha mer informasjon. Og så endret de plutselig tidspunkt for visningen og sluttet å ta kontakt. Sånne ting har jeg opplevd flere ganger.

Han pauser.

– Og hvis vi er mange med minoritetsbakgrunn og skal inn på en klubb, så vil de ikke slippe oss inn. Eller de må i hvert fall sjekke oss ekstra. Det er ting, liksom. Det er ting.

– Du er kanskje blitt vant til det?

– Ja, faktisk. Jeg blir ikke sjokkert lenger.

– Hvordan har det vært å vokse opp på Stovner?

– Det er mange med minoritets­bakgrunn her. Folk er skikkelig ambisiøse, skikkelig åpne. De tror på det umulige. Alle kjenner hverandre. For meg er det bare kjærlighet, sånn jeg ser det. Bare positive vibes.

Han fortsetter:

– Alle fantastiske steder har en negativ side, uansett hvor man er, om det er på vestkanten, i L.A. eller Beverly Hills. Vi må få fram flere stemmer fra Stovner, la dem snakke sånn som jeg snakker nå. Så kan folk se selv.

I fjor spilte Hkeem 44 konserter mellom april og desember. Samtidig som debatten om Stovner har kjørt i mediene, har stadig flere artister med minoritetsbakgrunn fått plass på festivalplakatene i landet.

– Jeg føler at 2017 var en dør som åpnet seg for ungdom med minoritetsbakgrunn. Når folk så at jeg og Temur (Hkeems samarbeidspartner på «Fy faen», journ.anm.) klarte det, tenkte de at de også kunne klare det. Uansett hvor de er fra, hva slags bakgrunn, hudfarge og alt det der. Jeg tror vi klarte å bevise det. Jeg er straight fra Stovner. Jeg snakker litt annerledes. Sånne som meg kan også klare det. Jeg må ikke være fra vestkanten eller Hønefoss, for eksempel.

– Hvordan føles det å være en artist som åpner dører for andre?

– Det er en bra følelse. Og det gir meg et ansvar. Jeg må passe på hva jeg gjør. Hvis jeg vil si noe som ikke er greit, må jeg holde det for meg selv. Jeg må inspirere de som kommer etter, lede dem på en bra vei og holde dem unna det dårlige miljøet.

– Hvordan har det vært for deg å nå drømmen din, personlig?

– Det føles som at jeg endelig har bevist noe. Endelig blir jeg sett på min måte. Men drømmen min er ikke helt oppfylt. Jeg vil gjøre masse ting, drive med musikk og være skuespiller. Det kommer til å gå lang tid før jeg tenker at ok, ok, nå har jeg klart det. Jeg føler det er bra å sitte med den mentaliteten, for da kommer jeg til å jobbe enda hardere.

2017 var også året da Hkeem ble kjent med Norge på en helt ny måte. I barndommen gikk feriene til Drammen eller Ghana. Bare én gang tidligere har han vært på fjellet, det var på leirskole i sjuende klasse. I sommer var han tilbake i Jotunheimen, da han spilte på Vinjerock. Det var en utrolig opplevelse. Han hadde med alle vennene sine. Det kokte i publikum. Fjellene glødet i horisonten.

– Jeg visste ikke at Norge var så stort før jeg ble artist. Så jeg ble ganske sjokkert. Norge er vakkert, ass. Veldig vakkert.

– Hvor er det finest?

– Bodø, Leknes og sånt. Lofoten. Wow, det er vakkert.

I desember skal han tilbake til Ghana for første gang på sju år. Han gleder seg veldig.

– Det er mye Ghana i meg. Den hese stemmen min, måten jeg lager melodier. Måten jeg danser på. Jeg føler folk fra Ghana er mer positive. De har mye mindre ting enn oss, men de smiler hele tida, som om det er den beste dagen de har hatt. Det er vakkert å se på.

– Er du også mer positiv?

– Ja, det tror jeg. Jeg liker å være alvorlig på bilder, men når man møter meg i virkeligheten, ler jeg mye og er høylytt. Det er kanskje måten jeg er blitt oppdratt på.

Seinere i august blir det flere konserter. En ny låt skal slippes.

– Egentlig ønsker jeg bare å si fine ord. Spre positive vibes. Alltid være ærlig med meg selv, og synge om det som kommer fra hjertet.

Han smiler.

– Vi skal skape flere minner. Dette er bare starten. Men hvis jeg hadde sagt til noen for tre år siden at jeg skulle bli artist, da hadde jeg ledd av meg selv.

kristineh@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.21