Klassekampen.no
Lørdag 4. august 2018
Erstatning

Norsk landbruks krav om erstatning etter den tørreste og varmeste sommeren i generasjoners minne kan lett komme opp i en halv milliard kroner. Til sammenligning ble det betalt i gjennomsnitt under 50 millioner årlig i 2007–2016. Har vi råd til dette?

Spørsmålet er like enfoldig og navlebeskuende som det er retorisk. Enfoldig fordi det snevrer inn hele menneskehetens skjebne til et spørsmål om én samfunnsklasses inntektsforhold. Bønder driver enmannsforetak og har ansvaret for driften av egen business, heter det i borgerskapets eleverte samfunnsdebatt. Og så er det et retorisk spørsmål som dreier oppmerksomheten i debatten fra lønn/inntekt til et omfattende samfunns- og fellesskapsspørsmål.

Det har vel vært påpekt en del ganger gjennom historien, men neppe noen gang sunket helt inn, at produksjon av mat er noe ganske annet enn hvilken som helst annet produksjon. Absolutt ingen ting kan sammenlignes med jordens og bondens produkt. Ta gjerne med fiskerens, jegerens og samlerens – det er bare et spørsmål om historisk perspektiv. All annen virksomhet handler om posisjonskamp for å kunne bytte til seg mat. Derfor er dette ingen debatt eller kamp for eller mot en bestemt samfunnsklasse, men om et være eller ikke være for hele menneskeheten. Uten mat – intet liv.

Dramatisk? Ja, temmelig dramatisk. Sommeren som snart ligger bak oss, forteller korthistorien om denne dramatikken. Vi har faktisk ikke noe valg – vi har faktisk ikke råd til ikke å betale dette som ganske feilaktig kalles en erstatning.

Erstatninger betales når det blir begått feil og urett mot mennesker eller grupper av mennesker. Jordbruket og dets arbeidere er ikke spesielt rammet av naturens luner i dette tilfelle. Det er vi alle som har fått oss en smekk, og antakelig er det et fortjent resultat av vår egen mishandling og rovdrift på den samme naturen. Bøndene har gjort som vanlig – de har pløyd og harvet, de har sådd og stelt sin åker og eng med tradisjonell omsorg og kompetanse. Og imøtesett grøde for folk og fe. Men så har værgudene bestemt noe annet.

Dette er vårt ansvar. Hele det norske samfunnets ansvar. Det er vår mat som kanskje ikke kommer på våre bord. Våre dyktige bønder som vi har gitt det viktige samfunnsansvaret å dyrke fram denne maten, skal ikke stå alene med tomme blikk mot tomme siloer, låver og matlagre. Slipper vi unna med en halv milliard, skal dette betales uten klage. Av oss alle. En ekstraskatt vil i den store sammenhengen være som en dråpe i havet. En hundrelapp på hver nordmann. Eller 500 kroner på hver husstand. Omtrent det samme som én matkurv på kolonialen. Og da snakker jeg om en full matkurv. Ikke en tom.

pkveseth@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.42