Klassekampen.no
Lørdag 4. august 2018
INDRE MOTSTAND: Demonstranter samlet seg foran presidentpalasset i Warszawa etter at president Andrzej Dudas signerte en endreing av lovgivningen for høyesterett i juli. FOTO: ALIK KEPLICZ, AP/NTB SCANPIX
EU-domstolen fikk nylig en mulighet til å ta rollen som rettsstatens portvoktere – men takket nei.
Kan EU temme Polen?

KRONIKK

Den politiske og konstitusjonelle utviklingen i Polen utfordrer troen på demokrati og rettsstat som det siste stadium av Europas utvikling. Da Polen sammen med syv andre tidligere østblokk­land ble medlem av EU i 2004, så det ut som om utviklingen som startet i vest etter annen verdenskrig, endelig skulle omfatte hele kontinentet. Europarådet og EU var måter å sikre demokrati og rettsstat på, gjennom å binde landene sammen i forpliktende samarbeid med normative krav om demokrati og menneskerettigheter som håndheves av overnasjonale myndigheter. Forpliktende rettighetskataloger og overnasjonale myndigheter skiller dagens Europa fra situasjonen før sivilisasjonssammenbruddet i Tyskland og andre land på nittentretti og – førtitallet.

Både i Polen og Ungarn har vi i de senere årene sett at de som sitter med den politiske makten har vingeklippet og forsøkt å ta kontroll over domstolene, for å hindre disse fra å stikke kjepper i hjulene for seg. Dette er første gangen at makthavere i ellers demokratiske land utfordrer selve kjernen i de felleseuropeiske institusjonene som de er medlem av. Vil institusjonene bestå prøven, og vil de være det vernet mot en autoritær utvikling som mange håper og tror at de skal være?

Europarådet har ikke så mange maktmidler å gripe til, utover den «myke» makten som ligger i å analysere, karakterisere og kritisere utviklingen. EU har imidlertid formelt sett en prosedyre i unionstraktatens artikkel syv. Etter denne kan EU suspendere stemmeretten og andre rettigheter til en stat som grovt og vedvarende bryter med EUs grunnleggende verdier, herunder demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Kommisjonen har innledet en prosedyre etter denne bestemmelsen mot Polen på grunn av de inngrepene som styret har gjort i domstolenes uavhengighet.

Polske domstoler er effektivt fratatt muligheten til å overprøve myndighetenes lovgivning, og administrasjonen av domstolene er i realiteten lagt under politisk kontroll. Det samme er tilfelle med påtalemyndigheten.

Artikkel syv er vel og bra overfor en uheldig utvikling i én medlemsstat. Men når dette skjer i to eller flere stater på en gang, er unionen satt ut av spill, siden vedtak etter artikkel syv krever enstemmighet (staten som tiltaket er rettet mot teller ikke med her). Autoritære styresmakter beskytter hverandre, og hindrer at det noensinne kan oppnås enstemmighet om å fordømme en utvikling som innebærer at makthaverne tar kontroll over domstolene. Dermed blir også EU henvist til bruk av myke, politiske midler.

I denne situasjonen har noen satt sin lit til at Europas dommere kan gripe inn, og sørge for at en autoritær utvikling i et land blir møtt med harde, rettslige konsekvenser. En slik anledning forelå da irske myndigheter arresterte en mann som Polen hadde utstedt en europeisk arrestordre på. Mannen er mistenkt for overtredelse av narkotikalovgivningen i Polen, og polske myndigheter ønsker ham utlevert slik at han kan stilles for retten i der.

High Court i Irland, som håndterer alvorlige straffesaker i første instans, var i tvil om mannen vil kunne få en rettferdig rettergang i samsvar med rettsstatens krav i Polen. Domstolen henvendte seg derfor til EU-domstolen med spørsmål om de kan utlevere en person i henhold til en europeisk arrestordre, når det er grunn til å frykte at vedkommende ikke vil få en rettferdig behandling i uavhengige domstoler. EU-domstolens svar forelå i forrige uke.

Saken hadde politisk sprengkraft. Den irske domstolen spurte om domstolene kunne legge til grunn at siden Polen bryter de grunnleggende verdiene i artikkel to, er det ikke behov for å vurdere faren konkret for at den som utleveres ikke vil få en rettferdig rettergang. Svarer man ja på dette, kan domstolene overta politikernes rolle og sanksjonere en uheldig utvikling i autoritær retning i en medlemsstat, ved å innskrenke landets stilling i EU-samarbeidet så lenge det bryter med unionens grunnleggende verdier. Hvis det må foretas en konkret vurdering, er det slettes ikke sikkert at utviklingen i Polen betyr at en som er tiltalt for narkotikaforbrytelser ikke vil få en rettsriktig og rettferdig behandling i polske domstoler. Selv i Hitlers Tyskland fungerte domstolene rettssikkert og normalt i saker som ikke hadde politisk tilsnitt eller interesse.

EU-domstolen aksepterte ikke invitasjonen til ta rollen som rettsstatens portvoktere. Den generelle utviklingen i Polen var ikke nok til å nekte å utlevere arrestanten, til tross for den kritikken som er reist mot utviklingen både av kommisjonen og av Europarådet på grunn av anslagene mot domstolenes uavhengighet. Domstolen fastholdt at domstolene i et land som mottar en arrestbegjæring, enten den kommer fra Polen eller andre land, bare kan nekte å utlevere når det «er alvorlige grunner til å anta, at den berørte person løper» en «reell risiko for overtredelse av den grunnleggende rett til en rettferdig rettergang». Denne vurderingen må domstolen som skal ta stilling til utleveringen foreta både på grunnlag av hva slags forbrytelse det er tale om, hvordan personens stilling er og de opplysningene som landet som krever utlevering gir om den forestående rettsbehandlingen.

Det betyr at man ikke kan bruke den generelle utviklingen som begrunnelse for å innskrenke landets rettigheter. At landet bryter med prinsippene om demokrati og rettsstat behøver dermed ikke få noen konsekvenser.

EU-domstolen understreket i sin avgjørelse hvor viktig domstolenes uavhengighet er for rettssamarbeidet i EU og at det er viktig at utlevering ikke skjer hvor det er grunn til å frykte overgrep. Mellom linjene sluttet den seg til rekkene av dem som kritiserer utviklingen i Polen. Den tok likevel ikke det nødvendige skrittet for å sette domstolene i stand til å demme opp for utviklingen med rettslige midler. Dermed er EU fortsatt maktesløs mot utviklingen, og henvist til å motvirke den med myke tiltak som analyser og kritikk. Dette viser at vi bør ikke stole for mye på de overnasjonale institusjonene når det gjelder å beskytte mot en utvikling i autoritær retning i landene i Europa.

h.p.graver@jus.uio.no

Kronikken er rettet 6. august 2018: En setning som sto feil sted i teksten, er flyttet. Red.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.43