Klassekampen.no
Lørdag 4. august 2018
Friere flyt av bakterier mellom sjukehus og på tvers av grenser kan spre antibiotikaresistens.
En verden i helsefare
BLIR FARLIGERE: Uten effektive antibiotika øker risikoen dramatisk ved blant annet kirurgiske inngrep som keisersnitt og hofteoperasjoner. Illustrasjonsfoto fra St. Olavs Hospital i Trondheim. FOTO: GORM KALLESTAD, NTB SCANPIX

Effektive antibiotika-medisiner har gjort det mulig å leve både lengre og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være forbi. Såkalte multiresistente sjukehusbakterier (MRSA) er blitt en økende trussel mot helsa vår.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har etter århundreskiftet advart stadig kraftigere mot de nye helsefarene. En utredning fra april 2014 fastslo at resistens mot antibiotika sprer seg overalt i verden, og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land.

Hovedbudskapet var: «Problemet er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin. Uten rask og koordinert handling går verden inn i en post-antibiotika-æra der vanlige infeksjoner og mindre skader heretter kan drepe.»

Antibiotikaresistens utvikler seg når bakterier utsettes for antibiotika. I løpet av kort tid kan nye generasjoner av bakterier endre seg slik at medisinene blir mindre effektive og i verste fall helt virkningsløse.

Da er det skremmende at antibiotika i så mange land kan kjøpes uten resept, og at mange leger tar i bruk antibiotika i alt for mange sammenhenger. Antibiotika er også i stort omfang brukt i fôr til dyr og fisk – dels for å få dem til å vokse raskere, og dels for å forebygge sjukdommer.

Antibiotikaresistente bakterier kan spres fra person til person, mellom mennesker og dyr, fra maten vi spiser og fra miljøet omkring oss (jord, vann og luft). Uten effektive antibiotika øker risikoen dramatisk ved transplantasjoner, cellegiftbehandling og ved kirurgiske inngrep som keisersnitt og hofteoperasjoner. (Antimicrobial resistance, WHO)

Antibiotika kan bekjempe bakterie-infeksjoner og ikke virusinfeksjoner. Det er derfor skadelig misbruk når antibiotika brukes mot virusinfeksjoner som forkjølelse, influensa og bronkitt. Antibiotika har for det første ingen virkning på virusinfeksjoner, men ved å brukes der de er unyttige, kan bakterier kan bli resistente mot medisiner som er lagd for å bekjempe helt andre sjukdommer.

At enkeltbakterier er resistente mot et nytt antibiotikum er ikke noe nytt. Det som er den nye trusselen er at noen bakterier blir resistente mot mange antibiotika samtidig og at spredningen går så fort. I 2016 ble 490.000 mennesker ramma av tuberkuloseresistente bakterier, og tilsvarende resistens har også gjort det vanskeligere å bekjempe hiv og malaria.

Stadig flere erkjenner at hvis vi skal slå tilbake den økende resistensen mot antibiotika, trengs det en global dugnad av samme omfang som innsatsen mot klimautfordringene.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har satt i gang et stort overvåkingssystem som etter hvert skal dekke hele verden. Da er det et problem at WHO er av de FN-instansene som hangler mest både politisk og finansielt. Det gjør ikke situasjonen enklere at USA knapt går inn halvhjerta når det blir snakk om å øke ansvaret og innsatsen til WHO.

Men foreløpig er det WHO som er rammen for det globale samarbeidet mot antibiotikaresistensen. Vinteren 2018 hadde 123 land regler med krav om resept ved salg av antibiotika. 105 land registrerer infeksjoner som skyldes antibiotikaresistens, og 68 land overvåker bruken av antibiotika.

Det er en svakhet at bare 67 land har på plass lovgivning om å kontrollere produksjon og bruk av antibiotika på dyr – og ekstra ille at USA nylig vedtok fortsatt bruk av antibiotika på friske dyr for å forebygge sjukdom.

Norge har en av de lavest registrerte forekomstene av multiresistente bakterier (MRSA) i verden. Ved blod­forgiftninger som skyldes gule stafylokokker, er andelen som skyldes MRSA over 20 prosent i de fleste land i Europa, og ofte over 50 prosent i andre deler av verden. I Norge er andelen fortsatt under 1 prosent, men forekomsten er økende. (Folkehelserapporten 2018)

Økt reisevirksomhet – og da særlig økt kontakt med utenlandske sykehus for helsearbeidere og pasienter, øker smittepresset også mot Norge og norske helseinstitusjoner. Tannbehandling eller operasjoner i utlandet øker risikoen for å bli smitta med MRSA, og for at smitten tas med til Norge hvor også andre kan smittes.

I forbindelse med debatten om EUs pasientrettighetsdirektiv sto det i høringsuttalelsen til Folkehelseinstituttet: «Rundt én prosent av gule stafylokokker i Norden er resistente for meticillin, mens andelen i land utenfor Norden og Nederland er 20 til 50 prosent. Risiko for å bli smittet med resistente bakterier er dermed høyere ved opphold i sykehus i land utenfor Norden og Nederland, enn ved sykehusopphold i Norge.»

Helsedirektoratet fastslo i sin høringsuttalelse at «resistensforekomsten i Europa utenfor Skandinavia er langt høyere enn i Norge, og en økt eksponering for andre lands helsesystemer vil medføre en betydelig for­høyet risiko for økning i resistensforekomsten i Norge.»

Slik er det fortsatt: «Økt reisevirksomhet, og da særlig kontakt med utenlandske sykehus for helsearbeidere og pasienter, øker smittepresset mot Norge og norske helseinstitusjoner.» (Karin Rønning, overlege ved Folkehelseinstituttet, mai 2016)

Disse problemene var knapt framme i den politiske debatten, verken da EU vedtok pasientrettighetsdirektivet i 2011 eller da Stortinget vedtok å ta det inn i norsk lov i 2013.

dag.seierstad@stortinget.no

Blant kildene:

«Antimicrobial resistance», WHO 15. februar 2018

«Superbugs are going to eat us alive», Foreign Policy 6. juni 2018

«Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten», Helse- og omsorgsdepartementet 2015

«Antimicrobial resistance: a global multifaceted phenomenon», Pathogens and global health, nr 7/2015.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.43