Klassekampen.no
Fredag 3. august 2018
DANSK-TYSK SAME? Gullsmed Sunniva Juhls’ familie etablerte den første sølvsmia i Finnmark i 1959 og har laget koftepynt i to generasjoner. Juhls kler seg i kofte, holder samiske tradisjoner i hevd, og har barn som snakker samisk, men har ikke samisk blod. Hun mener sånne som henne bør få stå i samemanntallet i framtida.
HÅNDVERK
Lange linjer
BEDRIFTSLEDER: Sunniva Juhls er psykolog, innkjøper, guide, produksjonsleder, økonomiansvarlig, vaktmester og har ansvar for sauer og høns, blant annet.
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Med ærefrykt fører gullsmed Sunniva Juhls i Kautokeino foreldrenes livsverk videre.

Drømmen er å få ro, og bo alene i en hytte inne på vidda i minst tre måneder. For Sunniva Juhls er vidda viktig. Man kan se langt, nesten som på havet, og en må lese terrenget i de ulike årstidene for å overleve. Forstår man naturen, så forstår man mer om seg selv.

Kautokeino betyr midtveis. Her er man midt i Sameland, og det er like langt til kysten og Alta, som til andre viktige steder som Muonio og Karesuando. Like i utkanten av dette midtpunktet kom et ungt par og etablerte sølvsmie i 1959. Regine var tysk, Frank dansk, begge sølvsmeder og kunstneriske sjeler. Sammen skapte de Juhls Silver Gallery, en av landsdelens mest besøkte severdigheter, og et fantasi-bygg der boblende kreativitet har skapt hver detalj.

– Jeg overtar et livsverk jeg samtidig er en del av. Fra før jeg begynte å gå, var jeg med på alt pappa foretok seg. Jeg ble hans sønn, var en hjelpevaktmester og prøvde å bidra overalt, døgnet rundt, forteller Sunniva.

Fakta:

SUNNIVA JUHLS

Alder: Snart 47 år.

Sivilstand: I par med fotograf og film­skaper Andreas Ausland. Mor til tre.

Yrke: Daglig leder og gullsmed.

Hvor er du i livet: Midt i! Jeg ser gleden i å bare være. Prøver å være opptatt av det jeg og vi får til, og ikke bare hva jeg ikke får til. Jeg prøver å være disiplinert og vil gjerne finne roen.

PÅ SPARKET

– Hvilken bok har gjort inntrykk på deg?

– En bok jeg har lest mange ganger siden jeg var fjorten år, er «Pan» av Knut Hamsun. Den rommer alt, går inn under huden på en og utfordrer meg på menneskelige ting. Vi bør lese mer av norske klassikere.

– Hvilken film fascinerer deg?

– Jeg elsker gentlemanstyver, og ser gjerne «Ocean’s Eleven» igjen. Men noe som gjorde sterkt inntrykk og fikk meg til å grine, var BBC-serien «Krig og fred», der budskapet ble strippet ned til det vesentligste. Her vises også kjærlighet uten at det blir suppe-sentimentalt.

– Hva slags musikk lytter du på?

– Led Zeppelin gir meg god energi. Men etter som årene går, heller jeg stadig mer mot det klassiske. Gjerne Bach og Chopin. Jeg er også glad i Arvo Perth.

Kunstnerfamilien på vidda

I dag leder hun en bedrift med 15 fast ansatte, ti av dem gull- eller sølvsmeder. 47-åringen har sin egen smykkekolleksjon, men den rollen er skjøvet til side, og til daglig multi-tasker hun som psykolog, innkjøper, guide, produksjonsleder, økonomi­ansvarlig og vaktmester, mens hun har ansvar for sauer og høns og mye, mye annet.

Midt oppe i det hele bor og lever pappa Frank (86), som ikke er like kvikk og vital som før, og mamma Regine (82), en dame som er absolutt tilstede i smia: Hun arbeider med butikkens største kunstverk, en detaljrik hyllest til livet på vidda, som vil fylle en stor vegg i galleriet.

Storesøster Rauna er også viktig. Hun har i en årrekke drevet bedriftens filial og salgskontor i Bergen.

– Jeg har et fryktelig godt forhold til mine foreldre. Det er med stor ydmykhet jeg overtar her. Jeg skal bevare dette, forvalte de mange personlige avtrykkene som er satt her og forsøke å føre dette videre, sier hun.

Sunniva er opptatt av at atmosfæren i bedriften skal beholdes, og kontakten med lokalsamfunnet er viktig. Her skal det fortsatt råde varme, mye sjel og personlighet, men samtidig være bevegelse og fornyelse.

– Jeg føler et enormt ansvar og kjenner nå på dette å være andre generasjon. Dette er et livsverk, og samtidig butikk. Jeg må tørre å bevege meg ut av egen komfortsone. Jeg trenger å bli røsket tak i så jeg ikke blir fastgrodd i alt det mor og far fikk til, sier hun.

Ingen enkle løsninger

Familien Juhls var de første til å etablere sølvsmie i Finnmark, og ble raskt en viktig reperatør og produsent av samenes sølvpynt. Bedriften har tatt vare på gamle samiske tradisjoner, og samtidig laget viddeinspirerte, nye smykker.

– Vi er opptatt av å bevare håndverket. Vi sender ikke noe til Kina og skal ikke engang regne på hva vi kunne spart på å sette bort arbeidet til utlandet. Det er flaut at noen bedrifter leverer «Norwegian design» i stedet for «Made in Norway». Dette burde være høyt oppe i samfunnsdebatten, sier Sunniva Juhls.

Allerede ti år gammel forkynte hun til sine foreldre at hun kom til å bli i Kautokeino. På gullsmedskolen i Tyskland traff Sunniva kjærlighet nummer én. Han var mester i gullsmedfaget og ble med til Kautokeino. De var et par i 14 år, og to gutter kom til. Men så kom de frem til at de ikke lenger gjorde hverandre lykkelige. Likevel er kjærlighet nummer én fortsatt en viktig ansatt i sølvsmia.

På en oljemesse i Stavanger sa det pang. Gass fra Nordsjøen spilte faktisk en rolle.

– Jeg var hentet inn til Statoil sin stand, som en gullsmed som benyttet gass fra dem. Jeg representerte både distrikt, kvinne, kultur, næring, nord og gull. Og der kom Andreas Ausland for å filme det hele, sier hun med et smil.

Og siden Sunniva ikke lot seg flytte, ble Risør-mannen med nordover til vidda.

– Han er vant med havet, og nå er vidda hans hav. Det er jeg veldig takknemlig for, sier hun, fortsatt smilende og glad for at det kan si pang i kjærligheten også i voksen alder. Ei jente på ti er et tydleig resultat.

«Folk utenfra»

Finnmarksvidda er nærmeste nabo til både hjemmet og arbeidsplassen til Sunniva Juhls, og mye av kunsten som utøves på tegnebord og verksted er inspirert av vidda. Sunnivas egen smykkekolleksjon har også paralleller til helleristningene i Alta, og mye av det som lages i edle metaller, brukes gjerne både av samene, finnmarkinger generelt og sendes verden rundt.

– Akkurat nå går det å lede bedriften foran det å utvikle egne smykker. men nye ideer kommer, og de skal nok bli realisert. Jeg føler at det snart vil skje noe kunstnerisk spennende, sier Sunniva og legger ikke skjul på at dagene kan bli både lange og strevsomme.

– Det irriterer meg at folk utenfra tror at her på vidda hersker den store roen. Det må de gjerne tro, men her er likevel mye stress og til tider full fart, sier hun.

Lenge har hun drømt om en tre måneder lang ferie, helst alene på en hytte langt inne på vidda. Å bare være der, nyte stillheten, været og uværet og naturens gang fascinerer henne. Om det bli tid til en slik ego-trip vet hun ikke, men hun håper.

Drømmen om samemanntallet

Sunniva Juhls håper også at Sametinget kan se gjennom fingrene og gjøre et unntak for henne. Hun er født og oppvokst i samehovedstaden Kautokeino, hun snakker samisk, kler seg gjerne i samekofte, barna snakker samisk, og hun føler seg som en del av det samiske.

Men hun får ikke lov til å stå i manntallet. For å bli innført i same­mantallet må minst én av dine oldeforeldre ha hatt samisk som hjemmespråk, og du må føle deg som same.

– For meg er det litt vondt. Det handler om tilhørighet, og det å få være en del av dette samfunnet. Riktignok snakker jeg ikke samisk godt nok, men jeg blir stadig bedre. Men det er horribelt at en fyr fra Sørlandet kan melde seg inn i samemantallet, ved å hevde tilknytning via en forlengst avdød samisk oldemor. Jeg har ikke en dråpe samisk blod i mine årer, men vil likevel være endel av dette samiske samfunnet. En dansk-tysk same med ydmykhet og respekt, sier hun.

Juhls understreker at hun er lojal mot det samiske og engasjert i samiske spørsmål. Hun mener det samiske samfunnet umulig kan ha vondt av at slike som henne blir formelt med.

I starten ble ekteparet Juhls sett på som fremmedelementer, der de jobbet med sølv og gull i utkanten av bygda. Men det var behov for reparasjoner, og et nyttig samkvem tok til. At de samtidig tok vare på gamle samiske gjenstander og stilte dem ut for alle, ble også møtt med skepsis. Men dette snudde, og bedriften har fått kulturpris, blant annet for å ha tatt vare på ting som man normalt kastet.

Finnmark kan ingen ta fra henne

47-åringen ser også på seg selv som finnmarking, og liker mentaliteten som rår i landets største fylke.

– Folk her er løsningsorientert, og har en stå på-vilje som bør smitte over til andre. Finnmarkingene er ikke sutrete, vi er tøffere enn toget.

Juhls Silver Gallery er åpen alle dager i året, unntatt romjula. Frank og Regine Juhls har alltid vært tilstede, inngang og parkering er gratis, og det hersker en intens ro over det Soria Moria-lignende galleriet og verkstedet.

For Sunniva er det naturlig å fortsette tradisjonene som er innført, og stikker innom farens sykeleie så ofte som mulig. Hun følger også med på morens enorme kunstmosaikk, som legges millimeter for millimeter, og håper at Regine Juhls har minst 20 gode år foran seg, så verket blir noenlunde ferdig.

Foreløpig har hun ikke konkrete planer om å bygge videre på lokalene som knapt har én 90 graders vinkel.

– Umiddelbart kan man tro at å produsere smykker og annen pynt ikke kan være så viktig, spesielt i en verden der man trenger mat og rent miljø. Men etter å ha vært her i verkstedet og galleriet i snart 47 år, er jeg overbevist om at mennesker trenger pynt. Vi trenger noe vakkert som kan glede og adsprede, som samtidig står for kunst og kultur. Og det skal jeg fortsette med, sier gullsmed Juhls.

rapp@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.22