Klassekampen.no
Fredag 3. august 2018
Hvorfor fester miljøbevegelsen når Haldenreaktoren legges ned?
Korttenkt klimakamp
ATOM-NORGE: Halden-reaktoren ble åpnet i 1959 og sørget for at Norge ble ett av landene med fremst nukleær ekspertise. Nå er den ikke lenger lønnsom. FOTO: SVERRE BØRRETZEN, NTB SCANPIX

Det er et massivt engasjement blant norske politikere, NGOer og miljøstiftelser hver gang elbilavgifter justeres, grønne sertifikater revideres eller nye mål blir satt for biodrivstoff. Norge skal være et klimafyrtårn i verden og vi har rause mengder skitne oljepenger å bruke på saken. Men klima-engasjementet strekker seg ikke veldig langt. Når Institutt for energiteknikk (IFE) den 27. juni besluttet å legge ned Haldenreaktoren ble det møtt av en øredøvende stillhet blant de samme klimavennlige politikere og NGOer. Ikke bare det, hos Natur og Ungdom, Greenpeace og Bellona var det fest.

«Dette er en stor seier for hele den norske miljøbevegelsen. Sammen har vi gjennom mange år jobbet for å få reaktoren stengt», sa Greenpeace-leder Truls Gulowsen. Ikke engang administrerende direktør i IFE og sjef for Haldenreaktoren, Nils Morten Huseby, syntes det var særlig beklagelig: «Det er en riktig beslutning. For det første fordi det ikke lenger er mulig å forsvare driften økonomisk. Over tid har verdenssamfunnet bygget ned kjernekraftvirksomheten», sa han til Halden Arbeiderblad.

Men har verdenssamfunnet virkelig bygd ned kjernekraftvirksomheten? Og er dette virkelig en seier for miljøbevegelsen? Vel, ikke min miljøbevegelse i hvert fall.

Haldenreaktoren ble startet opp i 1959 og Norge var en periode ett av de landene med fremst nukleær ekspertise i verden. Det var til og med planer om flere kjernekraftverk rundt Oslofjorden. Men motstand fra en gryende miljøbevegelse, mer enn nok elektrisitet fra elevene vi la i rør og all fossil energi vi etter hvert pumpet opp fra Nordsjøen, gjorde at kjernekraft ble et ikke-tema i Norge. Vi svømte over av energi og ingen forsto at deponering av CO2 i atmosfæren kunne bli et problem.

Men Haldenreaktoren ble ikke nedlagt av den grunn. I det stille har miljøet rundt reaktoren blitt drevet videre og har utført forskning på oppdrag fra en rekke internasjonale samarbeidspartnere. Reaktoren har kapasiteter som ikke finnes tilsvarende noe sted i verden. Den har blant annet vært med på utviklingen av brenselsstaver som tåler høyere temperatur, forsket på hvordan materialer vil oppføre seg ved lang tids bestråling for å kunne utvide reaktorers levetid, og de har forsket på å gjøre kontrollrommene sikrere og mer forståelig.

Haldenreaktoren og miljøet rundt den har altså vært med å gjøre kjernekraft til det den er i dag: verdens tryggeste energikilde, med et lavere antall dødsfall per produsert energienhet enn noen annen energikilde. Den har vært med på å sikre fortsatt drift ved verdens 400 reaktorer som står for 30 prosent av verdens CO2-frie strømproduksjon, kun slått av vannkraft. En industri som nå er i sin sterkeste vekst siden 1990-tallet, der rundt 30 moderne reaktorer vil kobles opp til strømnett verden over de neste to årene. Akkurat det motsatte av hva IFE-direktøren hevder.

De 500 millionene som IFE trenger for å videreføre driften av Haldenreaktoren, er for lommerusk å regne mot annen norsk grønn politikk. Bare avgiftsreduksjonene på elbilene koster oss nesten seks milliarder årlig; Månelandingen på Mongstad kostet sju milliarder og Regnskogsatsingen er på 23,5 milliarder kroner.

Der gårsdagens reaktorer ble bygd for en levetid på 40 år, kan de nå, på grunn av forskning blant annet utført ved Haldenreaktoren, trygt driftes opp mot dobbelt så lenge. Dagens reaktorer bygges med en levetid på 60 år og vil antakelig kunne driftes over et århundre. Dette er varige og langsiktige investeringer som leverer CO2-frie kilowattimer tiår etter tiår.

Men det er klart at en slik langsiktighet krever ledere som ser lenger enn til neste budsjettmøte samt politikere som kan heve blikket og øyne de nærmest uoverstigelige problemene vi står overfor med å dekarbonisere samfunnet på 40 år. Det vil også kreve at vi enten slutter å høre på den atomkritiske delen av miljøbevegelsen, som fortsatt kjemper kampene fra 1970-tallet da ingen hadde hørt om global oppvarming, eller at kritikerne våkner opp til de nye realitetene. Vi har ikke andre teknologier å gå løs på denne monumentale oppgaven enn vann, vind, sol og kjernekraft. Ikke gjør dette vanskeligere enn det er for oss som kommer etter dere.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.39