Klassekampen.no
Fredag 3. august 2018
Farvel til fellesskolen?
Elevsortering

Det nærmer seg skolestart for landets seksåringer. Fulle av forventning kommer de til å stå der i skolegården, med flunkende ny sekk, og få navnet sitt ropt opp, før de følger med lærer og medelever til klasserommet.

Men på noen skoler i Oslo vil omtrent en tredjedel av seksåringene som sogner til skolen mangle i skolegården denne begivenhetsrike dagen. Navnene deres vil ikke stå på listene rektor leser opp. I stedet vil de stå på lister hos rektorer på andre skoler, gjerne like i nærheten. Skolen barna sogner til, og elevene som går der, er veid av foreldrene og funnet for lett. De er valgt bort, til fordel for en skole med bedre rykte og andre elever, kanskje litt færre med et annet morsmål enn norsk.

Summen av disse valgene, sammen med en boligpolitikk som har forsterket, snarere enn å minsket forskjellene mellom øst og vest i Oslo, har ført til at andelen elever med norsk som morsmål er under ti prosent ved flere barneskoler i Oslo. I over 30 år har foreldre advart mot denne utviklingen. De har etterlyst politiske tiltak, men blitt møtt med oppfordringer om å velge bort nærskolen. «Vi vil oppfordre innvandrerforeldre til å benytte retten til fritt skolevalg, slik norske foreldre gjør» svarte for eksempel Arbeiderpartiets skolebyråd Hanne Harlem i 1992, da pakistanske foreldre ved Tøyen skole etterlyste tiltak for å sikre at barna deres skulle lære norsk gjennom å ha klassekamerater med norsk som morsmål.

Høyre har satt prestisje i innføringen av det de kaller fritt skolevalg i grunnskolen i Oslo. I 1996 innførte de nye regler som gjorde at foreldre i praksis ikke trenger noen spesiell grunn for å velge en annen skole enn nærskolen, så lenge det er plass. Men det var ikke bare foreldrenes valgfrihet som var viktig for Høyre. Det såkalt frie brukervalget skulle bidra til konkurranse mellom skolene, som igjen skulle fremme kvalitet.

Skolene skulle vurderes og resultatene offentliggjøres, og «de skolene som da får et dårlig rykte, må skjerpe seg for å bli bedre», slik partiets fraksjonsleder i kultur- og utdanningskomiteen i bystyret formulerte det. For at det skulle lønne seg for skolen å tiltrekke seg flere elever – og straffe seg å ha et dårlig rykte – ble det innført stykkprisfinansiering. Det ble fastsatt en sum som fulgte hver elev, som endte opp på budsjettet til den skolen eleven søkte seg til. Siden det ikke fantes noen karakterer å offentliggjøre fra barneskolene, ble Oslo-prøven innført.

I dag finnes en utførlig oversikt over hver enkelt Oslo-skoles elevsammensetning og resultater fra nasjonale prøver på nettstedet minosloskole.no. Fram til i år var andelen minoritetsspråklige elever ved skolen også listet opp på siden. Fortsatt finner du andelen elever med særskilt norskopplæring der.

Ofte er det de mest ressurssterke foreldrene, enten de har norsk eller et annet språk som morsmål, som søker barna sine til andre skoler enn nærskolen. Dermed er det ikke bare ressursene i skolebudsjettet disse skolene mister, de mister også foreldre som kunne bidratt til å stille krav til skolen og et bedre skolemiljø. Og de mister elever som har vokst opp med mange bøker i bokhylla, som kunne hjulpet sidemann med et litt mindre heldig utgangspunkt.

Den norske skolen er basert på tanken om en felles skole for alle, der barn fra ulike samfunnslag møtes. I Oslo lar vi minoritetsspråklige barn gå ti, og kanskje 13 år i norsk skole uten en eneste elev med norsk som morsmål i klassen. Det er verken en skole- eller integreringspolitikk å være stolt av.

ida.wangberg@manifest.no

Ida Søraunet Wangberg er invitert til å være gjesteskribent i denne spalta i sommer.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.39