Klassekampen.no
Torsdag 2. august 2018
Vi er i ferd med å skusle bort udødelighetens plante.
Moderne ondskap
DØDEN (ER) NÆR: Mange religioner har myter om en «udødelighetens plante» som mennesker skusler bort. Her frister djevelen Adam og Eva i Paradis. MALERI: HANS THOMA, «ADAM OG EVA», 1897

Hva om vi lever i paradisiske tilstander, nå? Det er en del som tyder på at den aller tidligste jødedommen ikke hadde forestillinger om et liv etter døden. Livet i Paradis, i nærhet til Gud, var i stedet kjennetegnet av at det ikke fantes sykdom, og at «hver mann fikk leve ut sin tid.» Det er et tankekors at disse tidlige paradisforestillinger ligner den virkeligheten de aller fleste opplever i dag – i rike land.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til før første verdenskrig før det var relativt vanlig å miste et barn, en ung ektefelle, eller å miste sine foreldre på et altfor tidlig tidspunkt i livet. De var ikke mindre glade i barna sine, ektefellene sine eller foreldrene sine for hundre år siden, altfor tidlig død brakte like mye lidelse den gang som nå.

Allikevel har det bare tatt et par generasjoner, og så synes det som om denne grimme virkeligheten er fortrengt av alle oss som ikke har opplevd det på kroppen. Sunnhet og helse oppleves som så naturlig og selvsagt, at fraværet av død ikke engang blir lagt merke til. Døden er på mange måter livets ytterste tabu.

Selv om fraværet av død mangler paralleller i noen annen tid, har menneskene i fantasien sett dette for seg i flere tusen år. Mytiske forestillinger om «udødelighetens plante» går som en rød tråd gjennom religionshistorien. Verden over finner vi fortellinger om en substans eller en plante som gir udødelighet. Ofte er det gudene som inntar denne. De Vediske hymnene forteller om Amrita, en drikk indiske guder drikker, og som gir udødelighet. De greske gudene inntar ambrosia og nektar. I norrøn mytologi er det Iduns epler som gir gudene evig ungdom.

Mytiske forestillinger om at også menneskene skaffet seg «udødelighetens plante», men siden skuslet den vekk, er også vanlige. Den mesopotamiske helten Gilgamesj får udødelighetens plante i gave av Noah som overlever syndfloden (i denne versjonen heter han Atrahasis.) Men i et ubevoktet øyeblikk stjeler en slu slange planten fra Gilgamesj. I den jødisk-kristne paradismyten er det slangen som lurer Eva og Adam til å gi avkall på sin nærhet til Gud.

Med framveksten av multiresistente bakterier er vi i dag i ferd med å skusle vekk den moderne versjonen av «udødelighetens plante»; antibiotika. Et godt eksempel fra virkeligheten er stoffet Triklosan, et syntetisk stoff som lenge har vært anvendt for å drepe eller hindre oppvekst av bakterier – kanskje først og fremst for å fjerne vond kroppslukt. Forsøk har vist at bruken kan forårsake at bakterier blir resistente ikke bare mot triklosan, men også mot viktige antibiotika på grunn av kryssresistens.

Satt på spissen har vi i fellesskap prioritert å fjerne dårlig ånde og svette armhuler, framfor å spare på kruttet til framtidige utbrudd av livstruende infeksjoner. Ingen fantastisk myte kunne vel ha kommet med bedre «billedbruk» for å beskrive den dåraktige menneskenaturen, som når den blir stilt overfor viktige men kompliserte valg, har en tendens til å velge perlene av plast.

Et annet og på mange måter verre eksempel er framveksten av gule stafylokokker (MRSA). Det er gode holdepunkter for at liberal bruk av antibiotika skaper en økende forekomst av denne bakterien. Dette gjelder ikke bare for mennesker men også for dyr som avles opp for kjøttproduksjon. På verdensbasis har man i lang tid brukt antibiotika forebyggende, selv om det har vært godt kjent at det å gi dyrene bedre forhold i fjøset gjør at de ikke trenger så mye antibiotika.

Slik bruker menneskene «udødelighetens plante» til å holde levende vesener fanget i forhold som er så fryktelige at det uten antibiotika ville ha gitt sykdom og massedød. Og det for at det skal bli så billig som mulig å spise dem.

At vi nå står i fare for å skusle bort vår sykdomsfrie tilværelse på grunn av handlinger som ligner ren ondskap, speiler en virkelighet som er så mørk at selv ikke den mest pessimistiske myte kan by på noe lignende. Det heter seg at virkeligheten overgår kunsten, men i dette tilfellet kunne man også si at virkeligheten overgår selv den mørkeste religion.

helene.naess@gmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.15