Klassekampen.no
Torsdag 2. august 2018
IVRIG: Salvatore elsker å besøke Alfredo i projeksjonsrommet. FOTO: ANOTHER WORLD ENTERTAINMENT
Restaurert klassiker
En høyt elsket Oscar-vinner er tilbake.

FILM

«Cinema Paradiso»

(Italia, 1988)

Regi: Giuseppe Tornatore

Manus: Giuseppe Tornatore

Med: Philippe Noiret, Salvatore Cascio, Marco Leonardi, Jacques Perrin, Agnese Nano, Antonella Attili, Pupella Maggio

Lengde: 2 t, 35 min

ANMELDELSE

HHHHII

Jeg elsket «Cinema Paradiso». Jeg så den to ganger, satt overveldet og beveget under rulletekstene, og var sikker på at jeg hadde sett en av verdens fineste filmer. Så da jeg nå nylig, 30 år senere, skulle få se den igjen i nyoppusset utgave og på stort lerret, var jeg spent.

I håp om å se filmen med et uhildet blikk valgte jeg å ikke se traileren eller lese meg opp på handlingen – uten merkbar effekt: Minner og følelser sprang til liv så snart filmen startet, og på et blunk var jeg tilbake på Filmteatret i 1988, og som forsvunnet inn i filmens handling, som starter like etter annen verdenskrig.

I en liten landsby på Sicilia jobber gamle Alfredo (Philippe Noiret) som kinomaskinist på Cinema Paradiso. Helt alene; dag ut og dag inn. Det vil si: Lille Salvatore, en umulius av et sjarmtroll, stikker stadig innom for å spørre og grave og snike til seg avklippede filmnegativer. Og snakke med Alfredo. Faren til Salvatore er savnet etter krigen, Alfredo har ikke barn selv og et vakkert vennskap oppstår.

Filmspråket er gammeldags tydelig, handlingen er lett å følge og Salvatores oppvekst sammenfaller elegant med filmmediets utvikling. Den lille kinoens repertoar benyttes både som gjennomgang av filmhistorien og som kronologi-markør, og skildringen av lokalkinoen som samlingspunkt og scene for landsbylivets gang, er bare skjønn.

Men «Cinema Paradiso» er ikke som jeg husket den. Den har en tidvis veldig stilisert naivistisk form, med overtydelig sminke og pantomimisk skuespill, og dette rykker meg ut av filmdrømmen. Ujevn dubbing av stemmer og lyder forsterker dissonansen, den intenderte «slik var det før»-effekten uteblir, og jeg lurer: Hvordan kunne jeg huske den som så annerledes?

Like forbannet er «Cinema Paradiso» vel verdt å se. Den minner oss på livets brutalitet og forgjengelighet, og på minnenes og kjærlighetens kraft. På sjarmerende, varmende og bevegende vis er den en klassiker. Bare ikke den klassikeren jeg husket.

film@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.15