Klassekampen.no
Torsdag 2. august 2018
HEFTIG HELIKOPTER: Selvsagt henger Ethan Hunt (Tom Cruise) fra et helikopter i «Mission: Impossible – Fallout». Det er jo det han driver med! FOTO: UIP
Actionscenene er, som alltid, spektakulære – men menneskeligheten mangler.
Imponerende action
UNNA VEI: Ethan Hunt (Tom Cruise) kjører dødsfort gjennom Paris’ smaleste gater – mot kjøreretningen, naturligvis. FOTO: UIP
Tom Cruise gjør det Tom Cruise kan, i en forrykende, innviklet affære.

FILM

«Mission: Impossible – Fallout»

(USA, 2018)

Regi: Christopher McQuarrie

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Tom Cruise, Rebecca Ferguson, Henry Cavill, Simon Pegg, Ving Rhames, Alec Baldwin, Sam Harris, Kristoffer Joner, m.fl.

Lengde: 2 t, 27 min.

ANMELDELSE

HHHHII

Sommeren 1996 var jeg i New York for å «gjøre byen» – og gå på kino. Å se en storfilm med store stjerner, flere måneder før den kom til Norge, var stas. Og siden New York-sommeren i 1996 var like het som årets Oslo-sommer, var kino på dagtid attpåtil den beste måten å holde seg sval på.

Den største filmen jeg fant, var «Mission: Impossible», hvor superagenten Ethan Hunt (Tom Cruise), mistenkes å være dobbeltagent og må benytte ethvert triks, knep og våpen for å renvaske seg. Regien var ved spenningens mester Brian De Palma, og hetere film stod ikke på plakaten.

Kinoen jeg så den i var flott, med nye seter og stort lerret. Filmen var stilig, smart og tøff, og sekvensen hvor Tom Cruise henger i wire fra taket og svinger seg som en sirkusakrobat, i et lukket hvelv hvor han hverken kan lage lyd eller komme borti noe uten at alarmen går, er uforglemmelig. Likevel var filmen litt skuffende. Selv enda et par nervepirrende sekvenser i typisk de Palma-stil, og et lekent «hvem lurer hvem»-plot, kunne ikke skjule at noe manglet. Et lite glimt av menneskelighet inniblant all effektiviteten, de ekstreme actionsekvensene og de mange eksplosjonene, kanskje?

I løpet av de 22 årene som er gått, har mye forandret seg. Men noen ting har holdt seg merkelig konstant. «Mission: Impossible – Fallout», den sjette i serien, så jeg en het sommerdag, i en flott kinosal med nye seter og stort lerret. Ethan Hunts lojalitet til Impossible Mission Force trekkes i tvil, og spektakulære actionsekvenser, eksplosjoner og «hvem lurer hvem»-intriger leker med publikum. Også denne gang er actionsekvensene virkelig spektakulære, i hvert fall visuelt og estetisk. Gangen i dem har vi sett før. Uansett bys det på ekstrem-fallskjermhopping over Paris og villmanns-helikopterflyvning over fjelltopper i Kashmir, med mye mere. Alt for å redde verden fra kjernefysisk katastrofe.

Allerede i innledningen er det klart at å henge med i plott­svingene, blir strevsomt. Og etter hvert som handlingen gjør større og større rundkast, og plottet blir mindre og mindre plausibelt, skjønner man at det dessuten er bortkastet. Bedre da, å bare følge action-strømmen. Og forsøke å ikke la seg distrahere av billedkvaliteten.

De råeste actionsekvensene er så flott fotografert og presentert (filmen er spesielt formatert for Imax og ble vist i 3D), at man nesten slås over ende. Men like ofte blir man sittende og lure på hva som skjer med bildet: I mørke innendørssekvenser (og dem er det en del av), får alt lys fra lamper og lykter et merkelig skingrende skjær, på tvers av lerretet. Og i en rekke utendørsscener ser ansikt, menneskeomriss og skinnende overflater ut til å være filmet gjennom et Vaseline-filter, eller generert på computer, som til et spill. Hvorvidt det er formateringen, 3D-teknologi eller annet som svikter, er vanskelig å si. Men så hyppige og tydelige endringer i billedkvaliteten er forstyrrende.

Og skuffende. Som når man omtrent halvveis oppdager at filmen, tross forsøk på å introdusere vektige moralske dilemma, ikke er annet enn en rekke med enkeltstående hyperaction-sekvenser, kun avbrutt av «Okay, nå har dette skjedd, så da må vi komme opp med en umulig plan for å fikse det»-innstikk. Noe som gjør det lett å se at plottkurver, handling – og detaljer i disse – er konstruert kun for at hårreisende og utrolige actionscener skal kunne utspilles. Hvilket ikke hjelper på innlevelsen. Dessuten er filmen nesten humørløs. Kun én gang lo jeg litt.

Men flere av de fartsfylte sekvensene fungerer. Så til de grader. De tar tak i deg og drar deg ut mot setekanten, og er så tøffe, så velkomponerte og intense at det holder – i hvert fall ganske lenge. Til slutt blir imidlertid det ekstreme i skytingen, slåssingen, flyvingen, timingen og dialogen for drøy; altfor drøy. Man klarer ikke lenger å bry seg.

Selv om «Mission: Impossible – Fallout» har sine eksepsjonelt heftige øyeblikk, scener og sekvenser – for det har den – er den hverken tilstrekkelig menneskelig eller ekte. Den er i stedet kunstig, effektiv, eksplosiv og ekstrem. Og litt skuffende.

film@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.15