Klassekampen.no
Torsdag 2. august 2018
KONTROLL: USA har fortsatt store områder av Syria under sin kontroll, skriver forfatteren. Her fra da en amerikansk eskorte forlater YPG-kontrollerte Manbij.FOTO: DELIL SOULEIMAN, AFP/NTB SCANPIX
Selv om vi ser klare tegn til at imperiet forvitrer, er USA fortsatt en drivende kraft i det syriske krigsspillet.
USAs okkupasjon av Syria

KRONIKK

«USA på sidelinja i Syria» (14. juli) er en av to helsides kritikker mot artikler på steigan.no fra utenriksjournalist Peter M. Johansen, der USAs rolle nedspilles. USA har hele tida stått sentralt i krigen mot Syria, en krig som også Norge deltar i. Johansen var langt klarere i sin artikkel 20. desember 2012, «Vestlige land har støttet opprøret i Syria fra dag én». Han polemiserer der mot dem som mener at Vesten hadde vært passiv: «Vesten tok med andre ord side for opposisjonen som krevde vestlig militær intervensjon og som militariserte opprøret, og mot dem som ville forhandle og fortsette kampen med sivile, ikkevoldsmetoder».

Seks år senere vet vi veldig mye mer om hvordan Vesten med USA i spissen har deltatt og hvor avgjørende det har vært for krigens gang. Lekkasjer via Wikileaks og arbeidene til journalister som Robert Fisk, Seymour Hersh og Eva Bartlett har avdekket det hemmelige spillet som har foregått. Derfor ville det i dag vært riktigere å heller utdype og forsterke det Johansen skrev i 2012.

USA er militært sterkere enn noensinne, men samtidig ser vi klare tegn til at imperiet forvitrer. Sovjetunionens sammenbrudd skapte vilkår for at USA og andre imperialistiske makter kunne dele opp de områdene som hadde vært blokkert av både Versaillestraktaten og Jaltaavtalen. Krigene for å dele opp Jugoslavia var slike kriger for nyoppdeling av verden. Krigene i Irak, Libya og Syria, og en hel serie med «fargerevolusjoner» har hatt til formål å innsette pro-USA-regjeringer. Det siste av dem var statskuppet i Ukraina 22. februar 2014, som slo i stykker den siste resten av detente som ble lovt Gorbatsjov i 1990.

USA har med dette lykkes i å flytte Nato langt østover med missilbaser i Bulgaria, Romania, Polen og de baltiske landene, tett opp til St. Petersburg, noe som aldri har skjedd før. USA har for første gang fått militærbaser i Norge og har inngått militæravtaler med de «nøytrale» statene Finland og Sverige. De som kaller USA for svekket tar altså feil. USA har styrket seg kraftig militært på den østlige halvkula, og har også tvunget gjennom sanksjoner mot Syria og Russland og tvunget Nato-landene til å sette i gang den største opprustninga på minst en generasjon. USA har også rustet opp oljediktaturene og særlig Saudi-Arabia, og deltar aktivt i den forbryterske krigen mot Jemen. USA har minst 54.000 soldater utplassert i regionen i mer enn tolv land og deres hangarskipsgrupper patruljerer området. Styrkene er utstyrt med atomvåpen.

Det er riktig at USA ikke kunne sette i verk en slik krig i Syria som de førte mot Irak. Irakkrigen ble en katastrofe, både for Irak og for USA. Barack Obama ble valgt på fordømmelse av Bush-krigene. Kongressen ville ikke ha «boots on the ground» i Syria.

Derfor ble det klekket ut planer for alternative måter å gjennomføre et regimeskifte på. Seymour Hersh viste i 2007 at Bush-administrasjonen alt da hadde utviklet planer for å bruke sunni-ekstremister for å slåss både mot Iran og Syria. Spørsmålet om en stedfortrederkrig var også oppe, men det var særlig gjennom erfaringene fra Libya at modellen begynte å bli utmeislet. Libya var ikke noe folkeopprør. Det var en jihadistaksjon fra starten av, som fikk støtte fra Storbritannia og Frankrike, og Clintons utenriksdepartement var entusiastiske deltakere.

I 2011 ble både våpen og terrorister overført fra Libya til Syria. Dette er grundig dokumentert av Seymour Hersh. Opprøret i Dara’a i 2011 ble det påskuddet de trengte. Det var først og fremst Saudi-Arabia, Qatar og andre oljediktaturer som sto for den offensive væpninga og for forsyning av jihadistiske krigere. IS ble skapt av Saudi-Arabia, men det var amerikanske Apache-helikoptre som eskorterte de «hvite Toyotaenes invasjon» i Syria.

Når stedfortrederkrig var valgt som metode kunne ikke USA ha full kontroll over det som skjedde. Men alt som skjedde forutsatte etterretning, koordinering, satellittinformasjon og militær ryggdekning fra USA. Dette ble gjennomført av nære USA-allierte i tett koordinering med USA. New York Times har dokumentert den enorme våpentransporten som CIA organiserte via Øst-Europa til Saudi-Arabia, Tyrkia og videre til jihadister av ulike avskygninger.

I operasjonen Timber Sycamore forsynte CIA i samarbeid med Saudi-Arabia i hemmelighet jihadistene i Syria med penger, våpen og opplæring av krigere. Dette varte fra 2012 til 2017, og ble godkjent av Obama. Robert Fisk har nå fulgt våpen han har sett i jihadistenes bunkere i Syria tilbake til produsenten i USA. Hvis man oppriktig ønsker sannheten om USAs aktive og helt avgjørende rolle i krigen mot Syria, så mangler det ikke stoff.

USA og Norge bryter folkeretten gjennom vår ulovlige invasjon av Syria. USA holder store områder av Syria okkupert, både ved al-Tanf og nordøst for Eufrat. Dette er forbrytelser mot internasjonal rett, og grove brudd på FN-pakten. Det kurdiske partiet PYD har valgt å samarbeide militært med okkupanten, og bærer dermed et medansvar.

Det innvendes at USA umulig kan holde Nordøst-Syria okkupert når landet bare har 2000 soldater der. Men det er fullt tilstrekkelig, hvis man behersker luftrommet og har infanterister til å gjøre jobben på bakken. USA har full kontroll over luftrommet over Nordøst-Syria og vil kunne utslette avdelinger av den syriske hæren som måtte gå over Eufrat, slik de gjorde da den syriske hæren sloss mot IS ved Deir Ezzor.

USAs taktikk har store fellestrekk med den måten det britiske imperiet førte kolonikrig på. Storbritannia behersket hele det indiske subkontinentet ved hjelp av bare 30.000 britiske soldater, og kunne gjøre det fordi de skapte hærer av lokale folk til å slåss for seg.

USA har væpnet, utrustet og lært opp Syrian Democratic Forces (SDF), og så seint som i januar 2018 sa daværende utenriksminister Rex Tillerson at USA hadde tenkt å holde kontrollen over dette området lenge. På budsjettet til USAs forsvarsdepartement for 2019 står det minst 300 millioner dollar til fortsatt støtte til SDF. Det kurderne ikke har forstått er at USA ville komme til å svikte dem, men det skjer nå. Derfor ber de om forhandlinger med Damaskus og vi får håpe at partene kommer fram til en fredelig løsning. Men det er i så fall ikke USAs fortjeneste.

USA er en koloss på leirføtter. Supermakta begynner å miste grepet. Men å beskrive verdens største og mest aggressive militærmakt som så svekket og så på sidelinja at det er greit å delta i dens okkupasjoner, det blir et stivt stykke.

palsteigan@artemisia.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.15