Klassekampen.no
Torsdag 2. august 2018
TIDSTYPISK SOLNEDGANG: Historien har utallige eksempler på ting som ikke gikk bra, skriver Bjørn Vassnes. Her en ung mann på Segway som sjekker mobiltelefonen mens himmelen står i brann bak ham, under evakuering fra en skogbrann sør i California. 8FOTO: SANDY HUFFAKER, ATB/NTB SCANPIX
Ideen om at historien går stadig framover brukes for å avfeie kritikk. Men ofte har pessimistene hatt rett.
Hva Sokrates ikke sa
Lite er så tilfredsstillende som å finne eksempler fra fortida som viser at vi har rett.

KOMMENTAR

«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere.»

Så dukket det opp igjen (i Aftenposten), dette «sitatet» fra Sokrates, som så ofte trekkes fram når noen kritiserer ungdoms atferd. Underforstått at det er slik det må være, og ingen vits å klage. Det er bare ett problem: Det er ingenting som tyder på at Sokrates har sagt noe slikt. Tvert imot ble Sokrates selv dømt til døden for blant annet å ha skulle ha gjort ungdommen mer ulydige. Og det finnes også en forklaring på hvordan denne misforståelsen oppsto.

Sitatet dukket opp i en avhandling som en Cambridgestudent, Kenneth John Freeman, skrev i 1907. Freeman påsto ikke at dette var et direkte sitat, bare hans egen sammenfatning av hva folk i antikken mente om de unge. Freemans avhandling ble så senere sitert mer eller mindre nøyaktig, og i 1922 ble Freemans ord feilaktig tilskrevet Sokrates, i avisen Oakland Tribune. Deretter er denne feiltakelsen mer eller mindre ordrett blitt sitert stadig vekk, deriblant også i norske aviser. Uten motforestillinger.

At sitatet er blitt så mye brukt, på tross av at det aldri har vært ført tilbake til sin rette kilde, kommer av at det passer så godt inn i en viss type argumentasjon. Når selv Sokrates klaget på ungdommen – noe han altså ikke gjorde – viser det hvor tåpelig det er i dag å kritisere dem. At ingen har giddet sjekke sitatet, sier også noe om det offentlige debattklimaet.

Men at sitater er oppdiktet, er faktisk ikke det viktigste. For om Sokrates virkelig skulle ha sagt noe slikt (han skrev ikke noe selv), ville sitatet likevel vært ubrukelig som argument. Fordi det athenske demokratiet, og med det også den kulturelle gullalderen, kort tid etter gikk dukken. Verdens første eksempel på et velfungerende demokrati (jo da, det hadde selvsagt sine mangler) ble styrtet noen tiår etter at Sokrates tømte giftbegeret, da makedonske herskere tok over makten.

Med andre ord: «den falske Sokrates» ville hatt et poeng, den athenske kulturen var svekket.

«Sokrates-sitatet» er ett av mange eksempler der mer eller mindre tvilsomme eller irrelevante henvisninger til fortiden brukes som argument i en diskusjon om et aktuelt problem.

Vi kjenner det ikke minst fra klimadebatten, der det ofte blir trukket fram at det har vært mye varmere på jordkloden en gang i fortiden, og at også CO2-nivået har vært mye høyere. Begge deler er i og for seg riktig, men da fantes det ikke mennesker på jordkloden: Menneskeearten oppsto ikke før klimaet ble kaldere, ved begynnelsen av den siste store istidsperioden. Så hvordan dette skal ha relevans for oss her og nå, er uvisst: Det er jo ikke det at oppvarming truer livet på jorden (ikke før det eventuelt blir Venus-tilstander her som følge av drivhuseffekten), men at det setter sivilisasjonen og kanskje vår egen art i fare.

Nå i sommer har vi opplevd en litt mindre dramatisk variant: Året 1947 er blitt trukket fram, dersom noen skulle mene at tørken i år er unik. Og det er riktig at det også har vært tørre somre tidligere, men det nye nå er at det også er unormalt varmt, noe som gir seg utslag i både hetebølger og ødeleggende skogbranner.

Så at det var tørt i 1947 er ikke noe argument mot at det skjer en oppvarming nå, det viser bare hvor uforutsigelig klimaet og været kan være. Om det blir tørt eller vått til neste år, vet vi ikke. Men det vi kan si, er at sjansen for ekstremvær blir større.

Nok et eksempel er medieforskernes flittige bruk av ordet «mediepanikk». Det er et ord som trekkes opp når noen påpeker mulige skadevirkninger av nye medier. Det ble brukt mot fjernsynskritikere som Neil Postman, og brukes nå spesielt mot dem som er kritiske til dataspill.

Til og med Verdens helseorganisasjon (WHO) blir av den norske dataspillprofessoren Espen Aarseth ved IT-universitetet i København beskyldt for å gi etter for «mediepanikk» (Pressfire.no, 19. juni). Det kom etter at WHO anerkjente «dataspillavhengighet» som offisiell diagnose i den nye og oppdaterte veiledningsmanualen for sykdommer, ICD-11. Noe som har utløst sterke reaksjoner fra spillmiljøet og fra medieforskere, mens leger, psykologer og andre innen behandlingsapparatet er mer positive til WHOs avgjørelse.

Motivet for å kalle mediekritikk for «mediepanikk» er åpenbart å stemple disse kritikerne (gjerne medisinere eller psykologer som ser de negative effektene hos sine pasienter) som latterlige.

Samtidig markerer man at en slik diagnose er for dum til å fortjene en seriøs diskusjon. Det er selvsagt mulig å finne paniske reaksjoner på nye medier i historien, som det er med reaksjoner på de fleste nye skikker og teknologier. Men å bruke begrepet for å stoppe en saklig diskusjon, eller avfeie bekymringer om teknologiens negative effekter, er en tvilsom strategi.

Denne måten å argumentere på – å avfeie pessimister ved å vise til at det har vært verre før, og at det likevel gikk bra – virker tydeligvis. Hvorfor? Er det utslag av en eller annen bias (tankemessig skjevhet) av den typen Daniel Kahneman har vist oss? Hva er det med akkurat disse begrepene og argumentene som overbeviser oss?

En forklaring er at vi gjerne bruker argumenter som støtter våre egen synspunkter, og i enda større grad når vi har ett eller annet å selge eller forsvare, kjent som «bekreftelsesbiaset».

Men i alle de nevnte eksemplene er det også et annet moment: en implisitt forestilling om at historien beveger seg «framover», mot stadig bedre tider, og at det nye som først møter motstand, etter hvert vil bli godtatt som et fremskritt.

Det man da ofte glemmer, er at historien har utallige eksempler på ting som ikke gikk bra: ideologier og teknologier som etter hvert ble forkastet. Og alle kulturer og imperier som har eksistert, har også kollapset etter en tid. Historien går ikke alltid «fremad», men har stadige tilbakeslag. Derfor hender det faktisk ofte at pessimistene får rett.

viten@klassekampen.no

at det var tørt i 1947 er ikke noe argument mot at det skjer en oppvarming nå

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.15