Klassekampen.no
Onsdag 1. august 2018
Jobben

Tilbake på kontoret, like kaldt og gufsete som alltid. Uansett årstid, uansett om vinduer og dører er lukket, sitter jeg i et evigvarende gjennomtrekk. Sprekken i veggen, som skulle vært reparert for tre år siden, blir hvert år nedprioritert. Bestandig utsatt.

Kolleger haster forbi, frem og tilbake mellom kopimaskinen og pulten. Jeg taster på maskinen, kikker ned på kaffeflekkene på buksen. Lener meg mot skjermen, myser. Forsøker å se opptatt ut, eller hvert fall konsentrert. Kikker på klokken, fem timer til jeg kan gå hjem, tyve timer til jeg må tilbake. Venter på det obligatoriske onsdagsmøtet i det store fellesrommet. Kollegene mine vil kommentere kaffeflekkene, spørre hvordan uken har vært, fortelle om barna sine og om hvor travelt de har det på jobben, men at det er så spennende og utviklende. Jeg har lyst til å spørre hva de mener med utviklende, men svelger det alltid i meg.

Det er ikke mye jeg får gjort ved pulten min, men så lenge jeg kan si «jeg har vært på møte», kjennes det ok. Selv om jeg bare sitter der. Eneste forskjellen fra hjemme er at jeg har byttet stol og rom. Så sitter vi der rundt det dyreste bordet på jobben, ser på tapetet vi bestilte fra et designbyrå. Blå striper med hvite prikker. Etter tre runder med diskusjon og avstemning ble vi enige.

Om fredagene er det en skål med kjeks på bordet, ellers bare papirer, penner med jobbens logo og et par flasker med Farris. Kjeksene er beklagelige bortsett fra de små sjokoladebitene. Når ingen ser på meg pleier jeg å dele kjeksen i to under bordet, skrape ut sjokoladebitene og putte de tørre kjeksbitene i lommen. Hvis det faller smuler på gulvet skyver jeg de forsiktig bort til sidemannen.

Berit står fremst og snakker om papirene, forsøker å skape en mening ut av alt sammen. Etterpå er det en annen sin tur. Hun sier nesten akkurat det samme, men jeg forstår fortsatt ikke hva det dreier seg om. Som regel konkluderes det med utsettelser. Selv om jeg tar meningsløse notater er det viktigste at jeg har sittet i et møte. Har kolleger. Rundt møtebordet kan jeg halvsove i trygge omgivelser og likevel føle meg viktig. Hvis praten rundt bordet stopper opp, åpner sjefen en ny kjekspakke og ber oss om å forsyne oss. «Vær så snill, spis», kommanderer hun.

Snart kan jeg gå tilbake til pulten min og sjekke nettavisene.

joma85@hotmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 14.10