Klassekampen.no
Tirsdag 31. juli 2018
BAKLENGS INN I FRAMTIDA: Leder for Arbeiderpartiets arbeidslivsutvalg, Arild Grande, åpner forsiktig for sekstimersdagen. Han burde se på det partiet skrev om temaet i 1982, mener forfatteren. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Ap vil nå «sniffe på» sekstimersdagen. En gang i tida hadde partiet en klar visjon for nettopp dette.
Arbeiderpartiets luktesans

KRONIKK

Dagbladet skriver 9. juli om politikken som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, har ringt Dagbladet for å lekke noen av forslagene han vil legge fram for partiet, forslag som skal gjøre Arbeiderpartiet til et arbeiderparti igjen, som Dagbladet skriver:

«Økt grunnbemanning i mange bransjer og helsefremmende arbeidstidsordninger. Arbeidsgivere må investere i hele, faste stillinger. Spesielt har mange kvinnedominerte yrker en arbeidstid som skader helsa. I enkelte sektorer kan sekstimersdagen eller i det minste redusert arbeidstid være en løsning for å få flere inn i arbeidslivet og gi flere mulighet til å jobbe lenger, sier han. [ ...] Arild Grande kan ikke utelukke at Ap framover kan begynne å sniffe på sekstimersdagen som et seriøst politisk alternativ.»

Dette høres lovende ut, men i forhold til Arbeiderpartiets holdning til sekstimersdagen i 1980-åra, er det nærmest å gå baklengs inn i framtida, for partiet har gjort mye mer enn å «sniffe» på sekstimersdagen som «et seriøst politisk alternativ».

I 1982 ga Tiden Norsk Forlag ut et hefte redigert av Tone Bratteli Jamholt, Kristin Moksnes og Britt Schultz med tittelen: «På dagsorden: 6-timersdagen». Den ligger skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Her er det mye inspirasjon å hente fra ledende Arbeiderpartipolitikere på den tida, og de snakker ikke om «enkelte sektorer», men en sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle lønnstakere.

Jamholt og Moksnes skriver i sin innledningsartikkel: «Vi ser en tendens til oppdeling i A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Vi frykter en utvikling der kvinnenes lønnede arbeidsdag normeres ned til fire–fem timer. Ingen kan leve av en slik jobb. Dermed undergraves en av de viktigste forutsetningene mellom kjønnene: Økonomisk uavhengighet.»

De skriver videre: «Arbeiderbevegelsen må ta sin del av skylda for at det er slik. Deltidsarbeidet, denne ukontrollerte arbeidstidsforkorting, har ukritisk blitt støttet av arbeiderbevegelsen. Først i de siste åra har noen kritiske røster latt seg høre.»

Og: «Hvis man (menn) i fagbevegelsen mener noe med likestilling og solidaritet med sine kvinnelige arbeidskamerater, setter de 6-timersdagen på dagsorden nå. Ved siden av rett til lønnet arbeid, er kravet om seks timers normalarbeidsdag det viktigste kvinnekrav i dag.»

Dette ble altså skrevet i 1982! På 1970 og -80-tallet sto kravet om sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon svært sterkt. Unge kvinner, som gikk ut i arbeidslivet på den tida, krevde at det skulle organiseres slik at det var mulig å ha fulltidsjobb og forsørge seg selv samtidig som vi hadde tid og overskudd til et familieliv sammen med mann og barn.

I 1987 fikk mange en halv time kortere daglig arbeidstid. Den ordinære arbeidstiden for dagarbeid skulle ikke overstige 37,5 timer per uke, men den ble ikke lovfestet, og må fremdeles tas med i tariffavtaler. Mange kvinner så dette som et første skritt på vei til sekstimersdagen. Men menn i fagbevegelsen presset på for lengre ferie og vi fikk etter hvert fem ukers ferie isteden.

Kvinner, i yrker der det var umulig med fleksibilitet, ble tvunget til å ta deltid når de fikk barn. I dag jobber 42.2 prosent av norske kvinner, som er i arbeid, deltid. I de andre nordiske landene er andelen deltid lavere.

Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, Sigbjørn Johnsen, skrev også en artikkel i heftet under overskriften Strategi for samfunnsendring:

«Samfunnet blir ikke automatisk bedre om vi forkorter arbeidsdagen. Mannsrollen endres heller ikke automatisk. Kortere arbeidsdag er ikke målet men et middel i en kamp der drivkraften er kravet om et endret samfunn. Forutsetningen er politisk helhetstenkning og en aktiv politikk på en rekke områder.»

I dagens situasjon trenger vi virkelig en strategi for samfunnsendring. Hvordan skal vi organisere arbeidslivet i framtida? Hva gjør vi for å hindre ukontrollert automatisering som kan gjøre tusenvis av menn og kvinner arbeidsløse, og noen få (flest menn) enda rikere enn i dag?

I sommer har vi fått en liten smakebit på hva klimaendringene kan føre til. Hvordan skal vi sikre en menneskeverdig tilværelse som tar vare på folks behov og miljøets begrensninger?

Sekstimersdagen kan ikke løse alle disse problemene men den kan være et middel i kampen for et mer likestilt, fremtidsrettet, menneskeverdig og miljøvennlig samfunn.

Neste år er det 100 år siden åttetimersdagen ble lovfestet. La oss feire hundreårsjubileet i 2019 med å lovfeste sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, som et skritt på veien til et endret menneskevennlig og miljøvennlig samfunn.

gerdinger@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.49