Klassekampen.no
Tirsdag 31. juli 2018
Metoo har vært en vekker, men seksualiteten blir vi ikke kvitt. Et kjønnsløst arbeidsliv er ikke løsningen for å unngå trakassering.
Fra blindt begjær til erotisk kapital
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Første gang jeg opplevde seksuell trakassering var i femteklasse på barneskolen. Året var 1995, og den norske situasjonskomedien «Mot i brøstet» holdt et klamt grep om de norske tv-seerne. I sesong fem får karakteren Nils Svendsen, spilt av Sven Nordin, seg kjæreste: Trine fra kassa på Super’n. Det er to naive typer som deler en intens lidenskap for seigmenn og cola. Av og til får de også lyst på sex. Da signaliserer én av de til den andre ved å simulere at de klemmer på to damebryster mens de utstøter: Biip, biip! Dette var humor og familieunderholdning på høyt nivå.

Guttene på barneskolen hadde mye glede av å adaptere Nils og Trines sex-signal. Jeg var en av de jentene som hadde kommet tidlig i puberteten, og var i besittelse av et par nyklekkede bryster. Plutselig var kroppen min et mål for krafsende guttehender og knisende ansikter som utstøtte: Biip, biip! På skoleveien, i friminuttet, i gymsalen. Jeg ble ekspert på å veive bort hendene med tunge, viftende armer. Da jeg klaget min nød til lærerne, ble jeg møtt med en slags skeptisk forståelse. Jo da, de forstod at det kunne være litt plagsomt, men var det ikke litt kjekt også? Litt spennende? All denne oppmerksomheten?

Og det var jo litt spennende. Misforstå meg rett: I ettertid synes jeg reaksjonen er helt på trynet, og i dag ville nok lærerne reagert annerledes. Men på samme tid som det kjentes ydmykende, ga det meg merkelig nok også en følelse av makt. Av nyhetens interesse. Jeg hadde noe som disse guttene ville ha.

Fakta:

Metoo, makt og erotisk kapital:

• Metoo har satt søkelyset på seksuell trakassering, men det har blitt snakket for lite om erotisk kapital, skriver Heidi Bøhagen.

• Begrepet ble lansert av sosiologen Catherine Hakim i 2010, og sikter til betydningen som vakkert utseende, sex appeal og selvrepresentasjon har i vår omgang med andre.

• Vi må anerkjenne at erotisk kapital finnes og kan forvaltes på ulike måter. Det kan føre til både makt og avmakt, skriver Bøhagen.

• Teksten er basert på et lengre essay i Samtiden 2/2018.

Og slik startet det – min gryende forståelse for at erotisk kapital er en kilde til både makt og avmakt. Makt når jeg følte meg sett, ble oppvartet, fikk snike foran køen og ble påspandert smil og velvilje. Avmakt når noen tok på kroppen min uten at jeg ville det, skrek fitte etter meg på gaten om jeg overså dem, alle de gangene jeg ble fullstendig ignorert fordi venninnene mine var finere.

Erotisk kapital er et nokså nytt begrep, lansert i 2010 med sosiologen Catherine Hakims bok «Honey Money: The Power of Erotic Capital». Her tar Hakim til orde for et fjerde kapitalbegrep, i tillegg til Pierre Bourdieus tre kategorier kulturell, økonomisk og sosial kapital. Hakim savner en kategori som navngir den betydningen et vakkert utseende, sex appeal, selvrepresentasjon og sosiale ferdigheter har i vår omgang med andre mennesker. Valører som gjør oss tiltrekkende for begge kjønn, og som har stor betydning for vår sosiale mobilitet og status.

Tiltrekkende mennesker får bedre jobber, høyere lønn og generelt bedre behandling i de fleste sammenhenger. Den erotiske kapitalen er ikke en medfødt, statisk verdi, men noe en kan jobbe med, og investere i, ifølge Hakim. Og det gjør man lurt i, hevder hun. Det er dessuten en feministisk strategi. Menn har til alle tider forsøkt å skjule eller latterliggjøre erotisk kapital som overfladisk og verdiløs, for å frarøve kvinner makt, da kvinner på det jevne besitter mer erotisk kapital enn menn. Et annet sentralt begrep for Catherine Hakim er nemlig «the male deficit»: Den ulikheten hun finner mellom menn og kvinner som består i at menn alltid vil ha mer sex enn kvinner. Denne ulikheten gjør kvinners erotiske kapital til noe av et trumfkort i forhandlinger – en fordel kvinner må læres opp til å utnytte, sier Hakim.

«Honey Money» ble, ikke uventet, møtt med massiv kritikk i feministiske miljøer. For mange feminister, særlig på venstresiden, handler kvinnekamp om å sette en stopper for at kvinnekroppen anses som gangbar valuta i et patriarkalsk samfunn. Hakims strategi fremstår i så måte som reaksjonær. Jeg har sett henne delta i en panelsamtale da jeg gikk på universitetet. Jeg husker jeg ble pinlig berørt. Ikke på grunn av Hakims bidrag, men av måten hun ble kategorisk avfeid og latterliggjort på, både av paneldeltakerne og av publikum.

Navnet på boken spiller på et uttrykk de prostituerte i Indonesia bruker når de skal forhandle med kunder: No money, no honey. Prostitusjon er det mest konkrete eksempel på erotisk kapital omgjort til valuta, og Hakim er for et fritt sexmarked. Mange hopper derfor bukk over å diskutere erotisk kapital og går rett på å beskylde henne for å oppfordre kvinner til å selge kroppen sin.

Det er åpenbart mye som er problematisk med å hevde at kvinner bør bruke sin erotiske tiltrekningskraft for å komme opp og frem, og jeg kjenner selv det napper i ryggmargen når jeg hører en slik påstand. Likevel er jeg begeistret for Hakims begrep. Det har satt navn på noe som jeg i lang tid har vært både smertefullt (og frydefullt) klar over, men ikke har fått satt i system. For meg har det å finne et språk for denne dimensjonen av livet gjort verden mer tydelig.

En av de beste reportasjene jeg har kommet over i kjølvannet av metoo er This American Lifes podcastepisode «Five Women». Reporter Chana Joffe-Walt har dybdeintervjuet fem kvinner som på ulikt vis er blitt berørt av journalist Don Hazens seksuelle trakassering. Hazen var en av redaktørene for nettmagasinet AlterNet da Buzzfeed publiserte en artikkel der seks navngitte kvinner forteller om hvordan han seksuelt trakasserte dem i jobbsammenheng. Hazen fratrådte sin stilling kort tid etter.

Episoden tar ikke mål av seg om å lage en enkel historie om passivt offer versus aggressiv overgriper. Samtlige kvinner er fullstendig klar over at deres unge alder og utseende gir dem fordeler og tilgang på muligheter med Hazen som sjef. Det er ikke bare ubehagelig, men også flatterende å bli sett og oppvartet av en mann i Hazens posisjon. En av kvinnene, Tana, fryder seg over at hun i motsetning til flere av sine kollegaer, takler sjefens seksualiserte oppmerksomhet. Det gir henne et fortrinn. Det gir henne makt.

En annen kvinne, Deanna, er Hazens elskerinne gjennom flere år. De innleder et forhold samtidig som han ansetter henne. I begynnelsen er Deanna tiltrukket av hans posisjon og kontakter, dessuten tenner hun på følelsen av å gi ham tilgang til kroppen sin. Hun tenner på å se seg selv som tiltrekkende og ung gjennom hans øyne. Etter hvert blir relasjonen mer komplisert. Når han så behandler henne dårlig, er det som en forsmådd kjæreste eller en uegnet sjef? Rollene blir umulig å holde fra hverandre. Når de til sist gjør det slutt, er begge oppriktig lei seg, og de forblir venner.

Det er altså snakk om en vekselvirkning her. De unge kvinnene besitter en kapital som gjør dem attraktive for Hazen, og vice versa. Den formelle makten sitter imidlertid hos Hazen. Dermed blir kvinnene sårbare når sjefens oppførsel krenker deres integritet. Ved å avvise ham risikerer de også sanksjoner via andre kanaler han råder over, altså gjennom et forringet eller avsluttet arbeidsforhold.

Skikkelige mannfolk forstår forskjell på flørt og trakassering! var et mantra som gikk igjen da debatten var på sitt mest intense. Det høres så tilforlatelig ut, men jeg er faktisk uenig. Om det er noe vi har lært av metoo, må det være hvordan arbeidslivet er et potent sted for makt og begjær, men uten klare spilleregler. Mange «skikkelige mannfolk» har åpenbart ikke forstått når de har tråkket over grensen. Don Hazen fremstår ikke som et monster. Lik mange av sine skjebnefeller har han antagelig overvurdert sin tiltrekningskraft, og undervurdert det dilemmaet han satte kvinner i ved å sammenblande rollene. Og dette dreier seg ikke om en enkelt manns vrangforestillinger, men om et helt system for utveksling av kapital og innflytelse.

Jeg mener det er fullt mulig å omfavne Catherine Hakims teorier om den erotiske kapitalen, og samtidig være kritisk til hvordan vi forvalter den. Vi lever i et samfunn der vi er fanatisk opptatt av utseende, samtidig som vi kjenner et voldsomt ubehag ved å gi det en virkelig verdi. Vi prediker at det er det indre som teller, samtidig som vi lenker oss til treningsapparater og kjøper nye klær vi ikke trenger. Vi lærer barna våre at de ikke må legge ut lettkledde bilder på internett i en verden der Kim Kardashian har 110 millioner følgere på Instagram. Vår avvisning av den erotiske kapitalens verdi gjør det også vanskelig å snakke om den på noen annen måte enn nedlatende og ironisk. Det tror jeg ikke gagner noen, spesielt ikke de unge kvinnene som skal lære seg å forvalte og navigere denne kapitalen.

En stor del av kvinnekampen har handlet om kampen mot objektivisering. Påstanden har vært at det å objektiviseres, altså å bli gjort til gjenstand for mannlig begjær, er en forringelse og diskriminering av kvinnen. Slike påstander har festet seg som en sannhet. Men ligger det ikke også en makt i det å være et objekt for begjær? Og kan man ikke være et handlende subjekt og gjenstand for begjær på samme tid? Jeg tror det.

Begjæret er en del av den måten vi omgås, og forholder oss til, verden på. Det er ingen god idé å jobbe for et kjønnsløst arbeidsliv for å unngå seksuell trakassering. Vi begjærer hverandre på ulike, utøyelige måter. Men det er ingen automatikk i at begjæret skal settes ut i live. Det er aldri lov å kreve tilgang til en annens kropp. Det er ikke lov å ta seg til rette. Dette må gjentas og gjentas til det sitter. Men det er også umulig å lovregulere seksualiteten ned til hver minste detalj. Det vil aldri finnes fullstendig likestilte relasjoner, og kjærlighet er uløselig knyttet sammen med begjær og makt.

Metoo har vært en vekker på mange måter. Om vi skal bli klokere på de relasjonene og utvekslingene vi inngår i, må vi anerkjenne den erotiske kapitalens rolle i de livene vi lever. Vi er seksuelle skapninger. Det gjør oss både potente og sårbare.

heidi.bohagen@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.49