Klassekampen.no
Mandag 30. juli 2018
UNDER DET ROSA TEPPET: Sosialiseringen til kjønnsrollene starter alt på fødelinikken, skriver Asta Beate Håland. FOTO: RAWPIXELS.COM/PEXELS
Kvinnebevegelsen må være åpen, men kan ikke ofre sitt eget prosjekt.
Kvinne, ikke cis

Diskusjoner om kjønn og kjønnsidentitet blir ofte hissige. I tillegg til likestilling, diskrimineringsvern og menneskerettigheter, er også andre spørsmål i spill; som den enkeltes følelse av identitet og plass i samfunnet, anerkjennelse og selvforståelse. Da loven ble endret i 2016, slik at det ikke lenger var et krav om å foreta kjønnskorrigerende operasjon for å skifte juridisk kjønn, var det en viktig milepæl for dem som opplever å ha en annen kjønnsidentitet enn den de ble definert som ved fødselen. Som feminister gleder vi oss over at en marginalisert gruppe opplever aksept og muligheten til et lettere liv.

Men det er ikke alltid nok å være velmenende: Loven var ikke godt nok gjennomtenkt, og nye problemstillinger dukker opp. Det er for eksempel nå ute en høring om hvor transkjønnede som ikke har gjennomgått operasjon eller hormonbehandling skal sone dersom de må i fengsel; et av mange spørsmål som ikke er avklart. Hva med kvinnerom på sykehus? Krisesentre for kvinner? Eller garderobe- og dusjforhold på treningssentre og skoler? Kan transkvinner som har penis kreve adgang der? Hva med retten til privatliv for kvinner som ikke ønsker å se peniser i garderoben?

Det nytter ikke å bare si at «såpass bør kvinner tåle, en penis i dusjen er da ikke all verden!». Hadde det vært så enkelt, kan det utsagnet bare returneres: «en transkvinne med penis kan da gå i herregarderoben, hva er problemet?». Om det ikke var knyttet ubehag, sårbarhet og behov for skjerming til garderobefasiliteter, ville de jo ikke vært kjønns-

segregerte i utgangspunktet. Her må det være mulig å lytte til ulike behov, og finne løsninger som ivaretar ulike interesser.

Patriarkatet – systemet der kvinner som gruppe er underordnet menn som gruppe – har eksistert i tusenvis av år. Men sammenhengen mellom biologisk og sosialt kjønn er fortsatt vanskelig å dekode, for sosialiseringen til kjønnsrollene våre settes i gang allerede på fødeklinikken. Vi blir tullet inn i tepper med ulike farger for å gjøre skillet klart for alle. Senere er klærne til jenter og gutter forskjellige, for ikke å snakke om hårfrisyrer, farger, pynt og leker. Alt for å sosialisere oss inn i de rollene samfunnet har bestemt hører til kjønnet. Kort oppsummert skal menn være dominerende og disiplinerte, kvinner skal ta seg ut og ta seg av.

Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» var en åpenbaring da jeg leste den som ung jente. Den er en av de bøkene som har formet meg og forandret måten min å tenke på. Jeg setter fremdeles boka høyt, men en av uenighetene jeg har med de Beauvoir er hvordan hun skildrer hvor lett menn har det i en verden av mannlige privilegier. Jeg er enig med de Beauvoirs tese om at vi ikke blir født som kvinner, men skapt til det gjennom sosialisering, men menn blir også sosialisert inn i en trang kjønnsrolle. Og det tok Simone de Beauvoir noe lett på, kan vi si.

På samme måte som de Beauvoir ikke får øye på begrensningene som ligger i mannsrollen, ligger det en manglende anerkjennelse av begrensningene som ligger i kjønnsroller for oss som ikke er transpersoner, i kravet om at vi skal kalle oss «cis-kjønnet». Betegnelsen betyr i utgangspunktet det motsatte av trans, altså «ikke-trans», men innebærer i tillegg å identifisere seg med den sosiale kjønnsidentiteten knyttet til sitt biologiske kjønn.

Det er her mange feminister får problemer. Ingen har rett til å forlange at jeg skal definere meg selv i forhold til trans eller ikke-trans. Jeg identifiserer meg som kvinne (og dermed vil trans-aktivister at jeg skal kalle meg cis), men jeg identifiserer meg slett ikke med den kvinnelige kjønnsrollen. Å definere seg som feminist, er å ikke identifisere seg, men tvert imot bekjempe den kjønnsrollen du har fått utdelt på grunn av at du har vagina og livmor. Det betyr å kjempe for større materielle ressurser til kvinner, mot den rådende sosialiseringen, mot den sosiale kontrollen, mot den kjønnsbestemte volden, voldtektene, mishandlingen, kjønnslemlestelsen.

Den moderne kvinnebevegelsen har gått hånd i hånd med de fleste som har sloss mot trange kjønnsnormer, rigide kjønnsroller og undertrykt seksualitet. Vi har lært mye på veien. Om rasismen i vårt eget øye, om hvor lett det er å se alt i sitt eget perspektiv. Og derfor prøver vi å være åpne for andre synsvinkler enn våre egne, og støtter oppunder de fleste frihetskamper, også transpersoners rettigheter. Men det går en grense, vi vil ikke ofre vårt eget prosjekt. Vi kan ikke akseptere at kvinner blir fortalt at de må tåle og tie når de forteller om sin sårbarhet, og vi kan ikke tillate å bli presset inn i en forflatende forståelse av hva det vil si å være kvinne.

asta.haaland@lyse.net

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.44