Klassekampen.no
Lørdag 28. juli 2018
IDÉMYLDRING: Seksåringene i Ekornrud barnehage har fått i oppdrag å lage den visuelle identiteten til Nodre Follo kommune. Spørsmålet er om de skjønner det selv, vedgår Jan Walbeck i kommunikasjonsavdelingen i Oppegård kommune.
Snart kommer Oppegård kommune til å dø. Spiller det egentlig noen rolle?
KJENN INGEN SORG FOR MEG
UBRUKT: Det er ikke så mange som har ærender på rådhuset på Kolbotn lenger. En av de få er kommunestyrerepresentant i Oppegård, Knut Oppegaard.
HISTORISK SUS: Skolerektor Stein Kjelland Olsen, universitetsforsker Astrid Roe og treningsgründer Kristin Granum Rosebø utenfor familiens hjem ved Kolbotnvannet. Olsen har aldri bodd noe annet sted, og har bygget store deler av huset selv. En dag kommer boligutbyggerne til å kjøpe opp eiendommen, rive huset og sett opp en blokk i hagen.
TOMT: Kulturhuset Kolben skulle gi Kolbotn «følelsen av by». Men om sommeren er det nesten ingen som blir igjen i stedet som er Oppegårds sentrum.
SNUDD OPP NED: Kristin Granum Rosebø vet ikke om hun kommer til å finne skogens ro når det nye terrorberedskapssenteret i nabolaget står ferdig i 2020. Men kampen mot det støyende senteret har gitt henne større tro på det lokale fellesskapet hun tilhører.
Kristin Granum Rosebø
UKLAR: Oppegårds største trussel er også stedets siste mulighet til å skaffe seg en sjel.

Det var ikke meningen at Brage skulle hoppe i havet. Seks­åringen spreller i det iskalde vannet som omslutter den lille kroppen. Bølgene kaster ham rundt. Så kommer haiene. De omringer ham og drar ham med seg mot dypet. Tilde, Oscar og Emil sitter ved vannkanten og ser på. De ler. For havet er bare det blå teppet i barnehagen og haiene er bare på liksom.

– Det foregår så mye rart oppi hodene deres, sier Jan Walbeck oppgitt.

Sekstiåringen fra Oppegård kommunes kommunikasjonsavdeling har siste dag før ferien. Han hadde tatt oss med til Ekornrud barnehage for å vise barn som tegner, ikke barn som ruller rundt på gulvet. Walbeck ser litt ut som han allerede har tatt ferie, med lette bomullsbukser, lys skjorte og kameraet hengende rundt halsen.

Til barna sier han:

– Skal dere tegne litt mer nå, eller skal dere sloss?

Til oss sier han:

– Det er noen jobber jeg er glad for at jeg ikke har, altså.

Seks seksåringer sitter omkring et rundt bord og tegner. De lager stjerner, hjerter, små insekter og ubestemmelige kruseduller. De prater, ler og kaster blyanter på hverandre.

For et utrent øye ser dette ut som en helt ordinær dag i barnehagen. I virkelig­heten har kommunens kommunikasjonsavdeling valgt stedet med største omhu.

Fakta:

LOKAL IDENTITET

• Identitet blir trukket fram som en stadig viktigere faktor i politikken.

• Norge regnes som et land hvor lokal identitet står sterkt, sterkere enn for eksempel i Danmark og Sverige.

• I en tid med sentralisering og sammenslåing av kommuner blir lokal identitet en framtredende konfliktlinje.

• I sommer ser vi nærmere på hvordan dette slår ut for flere steder i Norge.

I SERIEN

• Tidligere har vi besøkt Lofoten, Lindesnes, Marnardal og Mandal og Sandsøya på Sunnmøre og Sandnes i Rogaland.

• Denne uka avslutter vi med en tur til Oppegård i Akershus.

På arkene de har framfor seg, har barna nemlig hvert sitt forslag til kommunevåpen for nye Nordre Follo kommune. Den blir til når Oppegård slår seg sammen med Ski i 2020.

– Tanken er å skape en ny, felles identitet. Så inviterer vi med ungene for å skape litt engasjement. Om disse seksåringene helt skjønner det, vet jeg ikke, sier Walbeck.

Sammenslåingsprosessen mellom Oppegård og Ski er delt opp i 13 ulike prosjekter. Delprosjekt nummer seks heter «identitet og felles kultur». Foruten kommunevåpenet går del­prosjekt seks ut på å lage en felles visjon, konkurranse på Instagram og «forslag til aktiviteter og arenaer for å utvikle ny, felles kultur». Når det kommer til stykket, sier Jan Walbeck, spiller det kanskje ikke så stor rolle for folk.

– Men vi gjør noen sånne småting. Det er et poeng å få med innbyggerne på dette, sier han.

Barna har gått lei av å designe den nye kommunens identitet, og vil heller prate med de voksne. Klasse­kampen spør om de vet navnet hva kommunen de bor i.

– Oppegård, roper seks stemmer synkront.

– Hva heter den nye kommunen, den som skal ha tegningen som symbol?

Alle blir stille. «Aner ikke», sier en. «Vi skulle fortsatt som før», sier en annen.

– Nordre Follo, sier Brage.

Walbeck puster lettet ut. Han går over til ungene. Han skryter at Tilde, som har tegnet hjerter på sitt kommune­våpen.

Han ber barna om å skrive hva de har tegnet nederst på arket, slik at det blir lettere for juryen å vurdere om motivet passer.

– Har dere gjort dere noen tanker? Skog, hav, hjerter, hus, fotball, det kan være hva som helst, sier han.

Walbeck henvender seg til en lyslugget gutt:

– Hva har du tegnet, da?

– En tiss.

Ut av Oppegård

Hva skal man egentlig si om Oppegård? Alle som bor på Østlandet, har vært i Oppegård. Har du vært på Ingier­strand? Da har du vært i Oppegård. Tatt toget fra Oslo til Fredrikstad? Da dro du gjennom Oppegård. Vært på spa på The Well? Oppegård. Du fikk det bare ikke med deg.

Det spesielle er at folk som kommer fra Oppegård har det på samme måten. De 18 første årene av livet bodde jeg i den lille kommunen mellom fjorden og marka sør for Oslo. Når jeg tenker tilbake, husker jeg nesten bare de fine tingene: fotballen, sykkel­turene på stranda, furuskogen, morelltreet i hagen til naboen.

Likevel har jeg bestandig følt at hjemstedet mitt manglet noe som resten av Norge har. Se på bergenserne, som konstant kommer med overflødige påminnelser om at de er fra Bergen. Eller nordlendingene, som liksom er merket av nord for resten av livet.

Eller ta moren min, som sender meg videoer hvor hun og søsknene synger «æ e trønder», selv om de flyttet fra Steinkjer for 40 år siden. Slik var det aldri for meg. Den dagen jeg flyttet fra Oppegård, slapp Oppegård taket.

Dette er ingen personlig historie. Det er ingen andre heller som kaller seg oppegårding eller kolbotning. Det finnes ikke noen Oppegård-dialekt. Det finnes en Oppegård-sang, men den er det ingen som synger. Det virker som om kommune­mottoet «et sted å elske» mangler den doble betydningen det var tiltenkt.

Det ville iallfall forklare stillheten som råder rundt dødsleiet til den 103 år gamle kommunen. Selv om to innbyggerundersøkelser har vist at flertallet i Oppegård er mot kommunesammenslåing, er det ingen som gjør opprør. Det skrives riktignok kritiske innlegg om sammenslåingen i Oppegård Avis, men de er unn­takene.

Undersøkelsene viser at under halvparten av innbyggerne er interessert i om kommunen slås sammen eller ei.

Det bekymrer en gammel ordfører. Jan Petersen overtok styringen av Oppegård i 1976. Siden skulle han bli stortingsrepresentant, Høyre-leder, utenriksminister og ambassadør.

Og han er nå altså bekymret.

– Jeg er forbauset over at det ikke er noe engasjement. Jeg tror vi tar for lett på forskjellene mellom oss og Ski, sier Petersen på telefon fra Toscana.

– Er det virkelig så stor kulturforskjell på Oppegård og Ski?

– Nå er Oppegård et sted for folk som er up and coming. Ski har også noe av dette, men de har også mye landbruk, det nærmer seg nesten Østfold. Oppegård er landets eneste kommune uten en ku, sier han.

Når alt kommer til alt, vil det likevel gå ganske bra, tror han. Grunnen er nettopp oppegårdfolks svake identifikasjon med hjemkommunen.

– Denne kommunen har egentlig ingen historie. Vi har vært så heldige at Roald Amundsen bodde her en periode, men ellers er det ikke så mye å snakke om. Dette er først og fremst et praktisk sted å bo for folk som vil ha kort vei til Oslo, sier han.

Veien til anywhere

Problemet for Oppegård er at vi lever i identitetspolitikkens tidsalder. I dag defineres ikke politiske kamper lenger av hvilke interesser og meninger vi har, men hvem vi dypest sett er.

En av dem som har beskrevet denne overgangen er den britiske journalisten David Goodhart. I sin heders­kronte bok «The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics» argumenterer han for at «Vestens politiske sjel» i dag rives mellom såkalte anywheres og some­wheres.

Anywheres er høyt utdannede individualister, de er urbane, velstående, mobile og synes forandring er spennende. De bygger identiteten sin på hva de har fått til i livet. De hører ikke hjemme et bestemt sted, og betrakter verden fra mange ulike perspektiver – fra anywhere.

Somewheres karakteriseres av dypere røtter. De har lav eller ingen utdannelse, søker tilhørighet og trygghet i grupper og det de kjenner fra før. De betrakter verden ut fra sitt spesifikke ståsted – fra somewhere.

Det er ikke vanskelig å plassere Oppegård inn i dette skjemaet. Nesten ingen av innbyggerne har lange historiske røtter i kommunen. For hundre år siden bodde det bare noen hundre mennesker her. Folketallet er fem­doblet siden 1950-tallet, og innflyttere står for mesteparten av veksten. Leser man statistikken, virker det som om kommunen har stått opp på feil side av Oslofjorden. Bare i Asker og Bærum har innbyggerne høyere snitt­inntekt. Oppegård ligger på topp fem i utdanningsnivå, og arbeidsledigheten er nesten fraværende. Kommune­økonomien går i pluss hvert eneste år. Med andre ord: Oppegård er any­where.

Trenger ikke innbyggere

Men statistikk forteller aldri hele sannheten. Det må finnes noe mer, noe som særmerker oppegårdingens sjel. Heldigvis finnes en mann som er nødt til å ha svar. Ikke bare sitter han i Oppegård kommunestyre – han heter Knut Oppegaard. 54-åringen skulle egentlig vært på kontoret på Aker Brygge, men har utsatt morgenkaffen for å kunne ta oss imot hjemme.

Vi må være stille. Yngstesønnen ligger i førsteetasje og sover ut etter fallskjermjegeropptak dagene i forveien. På veggen henger bilder av unge, uniformerte menn. Alle sønnene i huset har vært soldater, akkurat som faren og farfaren. Hadde det ikke vært for militæret, hadde det ikke vært noen Oppegaard-familie. Til langt utpå 1800-tallet het familien Jensen. Da en av forfedrene gjorde militærtjeneste på slutten av 1800-tallet, var det for mange Jensener i samme tropp. Soldaten tok derfor navnet til hjem­stedet, slik skikken var den gangen.

– Det er ikke sikkert at de som vokser opp her i dag kommer til å huske Oppegård kommune?

– Spiller det noen rolle? Det finnes gamle husmannsplasser i skogen her, og det er bare en håndfull gamle mennesker som vet hva de het. Den kunnskapen kommer til å gå tapt. Det er kanskje synd, men verden går videre.

– Er det ikke litt trist at det kanskje ikke finnes noen i hele verden som kommer til å gråte når Oppegård forsvinner?

– Nei, kommunesammenslåing handler rasjonelt sett ikke om følelser, men om å bruke innbyggernes penger mer effektivt.

– Men andre steder skaper det sterke følelser. Se på fylkessammenslåingen i Nord-Norge.

– Nettopp. Jeg er mot folkeavstemning om slike spørsmål, fordi det reduserer saken til følelser. Finnmarkingene tror at de kan bestemme selv om de skal slås sammen med Troms. Men de er ikke kompetente til å vurdere det. Det er et større spørsmål. Av og til må storsamfunnet ta ansvar og definere spillereglene.

Knut Oppegaard lever opp til etternavnet. Han er lokalpolitiker, han har vært styreleder i idrettslaget og 17. mai-taler. Han er telekomingeniør og selvstendig konsulent innen forretningsutvikling og prosjektledelse. Villaen hans er hvit og har en ny Tesla X stående i garasjen. Han representerer Høyre, partiet som har hatt ordførermakt i Oppegård siden 1968.

Alt så annerledes ut da Knut Oppegaard kom til verden. På 1960-tallet var det svært få som jobbet i Oppegård kommune. Lokale velforeninger og organisasjoner sto for det lille som var av velferdstjenester. I dag er det ansatt over 2000 mennesker i Oppegård kommune. Kanskje for mange, mener Knut Oppegaard.

– Ikke et ondt ord om jobben de gjør, men det er kommunale tjenester for alt nå. Vi får mer penger, mer fritid, så skal vi ikke gjøre noe selv snart? Hvorfor har vi outsourcet ansvaret for å oppdra barn til skolene? Individet blir så ivaretatt at vi kan stå med armene rett ned. Folk levde jo greit på sekstitallet også?

I bunnen av dette konservative resonnementet ligger Knut Oppegaards forklaring på hvorfor Oppegård-identiteten er så uttynnet.

– Når vi bruker så enormt mye ressurser på å drifte omgivelsene, skaper vi et sted som liksom ikke trenger innbyggerne sine, sier Oppegaard.

Eksplosjoner i skogen

I skogen som ligger fire kilometer nordover, er det helt stille. Fra Grønli­åsen kan du ane suset fra bilene på E6, men ellers høres bare fuglekvitter og den intense pusten til Kristin Granum Rosebø. Hun har akkurat sprintet opp en skrent, og står på toppen og henter seg inn.

– I dag går det ganske lett, sier hun.

Hun ser ut som om hun bare har lette dager. Etter at 38-åringen sluttet som personlig trener på Sats Elixia, har hun begynt å komme hit ofte. Å trene ute, forklarer hun på vei innover, kan gi bedre helse- og treningsutbytte enn innetrening. Hun har skrevet bok om hvordan utetrening kan få bukt med samtidas folkehelseproblemer.

– Man må bare komme seg ut. Gå, løpe, sykle, løfte eller bare sitte på berget og lytte, sier Rosebø.

Det er dette som er hjemme for henne. Rosebø har bodd nesten hele livet i Oppegård. Da hun var ung, jobbet hun på Kremmerhuset på Kolbotn. Alle kom innom Kremmer’n, enten det var for å kjøpe godteri eller selge hasj.

Men i det siste synes hun at det er blitt vanskeligere å finne roen. På andre siden av skogen, en halv kilometer fra stedet vi står, er nasjonens viktigste forsvarsverk mot terrorisme i ferd med å reise seg. Når det står ferdig om to år, skal Politiets nye beredskaps­senter huse bombegruppa, skyte­baner, beredskapstroppen, helikoptertjenesten og gisselforhandlerne. Det er antatt at skoleelevene, barnehagebarna og beboerne i nærheten vil kunne høre hvert av de 3000 skuddene som skal avfyres daglig på Taraldrud-senteret.

Noen gruer seg mer til eksplosjonene. På de mest intense dagene vil det gå av 14 sprengladninger i døgnet. Rosebø er mest bekymret for helikopter­trafikken som skal foregå døgnet rundt.

Mobiliserte folket

Det har vært en overrumplende prosess for henne og de andre foreldrene i nærområdet. Det er ikke så rart. I hundre år lot storsamfunnet Oppegård være i fred. Så var det plutselig slutt på idyllen.

– Sånne trusler gjør noe med deg. Det blir som olje i Lofoten eller kampen om vindmøller. Det er trussel mot selve stedet, og det fører til stor uro, sier hun.

Beslutningen om å legge beredskapssenteret hit førte til en folkelig mobilisering uten sidestykke i kommunens historie. I løpet av noen uker i fjor vår ble det skrevet nærmere 1300 høringssvar til regjeringen.

Stopp støyen-aksjonen, som i utgangspunktet besto av et knippe foreldre i FAU (Foreldrerådets arbeids­utvalg), arrangerte en demonstrasjon utenfor Stortinget, samlet under­skrifter og drev folkeopplysning. Over 600 mennesker stilte til start da Rosebø arrangerte Stopp Støyen-terrengløp i skogen i fjor sommer.

Da daværende justisminister Anders Anundsen (Frp) i 2016 besluttet at beredskapssenteret skulle ligge på Tarald­rud, ga han Oppegård kommune det kommunen aldri har hatt før: En ytre fiende.

Ingenting bygger identitet og felles­skap som vissheten om at man er truet.

– Jeg begynte å hilse på naboer jeg ikke kjente. Folk kom ut av hulene sine. Vi hadde en felles agenda som gjorde at vi ble et fellesskap på en ny måte, sier Rosebø.

Til tross for mobiliseringen, klarte de ikke å stanse planene. Kommunen kan ikke gjøre noe; beredskaps­senteret ligger uansett på andre sida av grensa til Ski. Staten gikk med på å heve støyvollene rundt senteret, men politiet skal fortsatt skyte, sprenge og fly like mye som før.

Det høres ut som et nederlag, men ikke for Rosebø.

– Jeg føler meg egentlig tryggere nå enn jeg gjorde før. Blir det mer støy enn de har sagt, vet jeg at vi er i stand til å reise oss og bli hørt, sier hun.

Identitetsbygging

Rosebø vil gjøre terrengløpet i Grønliåsen til årlig en tradisjon. Da Oppegård og Ski tidligere i år ba innbyggerne søke om pengetilskudd til «identitetsbyggende tiltak», tenkte hun derfor at hun skulle prøve seg. Temaet for årets løp skulle ikke være motstand mot støyen, forklarte hun i søknaden til kommunen, men å vise fram en av kommunens grønne lunger.

Kulturetaten var nølende til ideen. «Fint om du får endret søknaden slik at den får et preg av Nordre Follo,» skrev den til svar.

Rosebø skrev en ny søknad, hvor hun betonet de positive ring­virkningene av å møtes i skogen som ligger mellom de to gamle kommunene.

Men nei: «Søknaden din er diskutert hos oss igjen, men mangler fremdeles profilen for Nordre Follo i søknaden,» svarte etaten. Så tok byråkratene i Nodre Follo ferie, og sluttet å svare på e-poster.

Hun blir nødt til å droppe planene om profesjonelt tidtakningssystem og innleide toaletter, men det blir løp.

– Det blir 100 prosent frivillig i stedet, sier Kristin Granum Rosebø.

– Så får vi heller bygge den nye identiteten uten at kommunen er med på det.

Nullpunktet

Det er ikke bare beredskapssenteret som truer den gamle måten å leve på. Rosebø viser oss barndomshjemmet sitt, der hun flyttet inn sammen med moren da hun var ni år. Det er et vakkert, rødt trehus, omkranset av en frodig hage som strekker seg helt ned til Kolbotnvannet. I hagen setter Rosebø seg ned sammen med forskermoren Astrid Roe og sin stefar, den pensjonerte rektoren Stein Kjelland Olsen. Olsens farfar fikk huset i gave fra sin far etter at han kom hjem fra Amerika i 1920.

Siden har familien blitt boende. Da han var liten, pleide han å gå på skjære­jakt med luftgevær i de store eplehagene langs vannet.

Men det historiske suset i hagen skal snart stilne. Fortettingen av sentrum har nådd et punkt hvor det ikke lenger er mulig å se forskjell på Kolbotn, Strømmen, Lørenskog, Sandvika og alle de andre anywhere-stedene som omkranser Oslo. Kristin Granum Rosebø synes det er trist. Stein Kjelland Olsen trekker på skuldrene. For ham er det for seint å bli nostalgiker nå.

– For meg slapp sentimentaliteten taket for lenge siden, da de begynte å banke ned de gamle husene. Det som var kommer aldri igjen, det må vi bare akseptere.

Blokkbyggingen rykker stadig nærmere. Boligutbyggerne sikler allerede på eiendommen til Roe og Olsen. De vet at de før eller siden blir nødt til å selge.

– På et eller annet tidspunkt blir det så mye blokker her at verdien på eiendommen faller. Det er bedre å selge før det, sier Roe.

Man skulle kanskje tro at de ville nekte, binde seg fast til brygga og be utbyggerne dra sin kos. Men sånn er ikke Oppegård-folk.

– Når de river huset, skal vi grine en skvett. Så tar vi de millionene, og kjøper toppleiligheten i blokka som kommer opp her i stedet, sier han.

– Hvorfor det? Er ikke det bare trist?

De ler. Astrid Roe svarer:

– Det er den eneste løsningen. Stein nekter å flytte nærmere Oslo, og jeg nekter å flytte lenger fra byen. Oppegård er nullpunktet vårt. Vi blir boende her.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.24