Klassekampen.no
Lørdag 28. juli 2018
Hvis du ikke vet hvorfor du reiser – hold deg hjemme.
Turistene fosser inn, men vi har bare oss selv å takke
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Det er et par år siden sist jeg var i Ålesund om sommeren, og ting har endret seg. Ting har endret seg veldig fort. Da jeg for to uker siden sto på rutebilstasjonen og ventet på bussen til Volda, følte jeg plutselig at jeg var kommet til en helt ny by, og det hadde ikke bare å gjøre med det hippe serveringsstedet som hadde dukket opp i et nedlagt havnelager.

Til kai lå to store cruiseskip, og ut av dem strømmet det horder av unge og gamle med stjerner i blikket og praktisk fottøy på beina. Forbi meg dundret rekker av turistbusser og minst tre forskjellige utgaver av Thomastoget, og innover Borgundfjorden skred et tjuetalls kajakker frem med sine neongule årer, så Langevågsbåten måtte ta omvegen rundt dem før den kunne legge til kai, om ikke alle turistene skulle havne i fjorden med de dyre solbrillene sine. Selve rutebilstasjonen var omgjort til suvenirbutikk.

Det var som å ha blitt sluppet ned i en fornøyelsespark uten å ha den ringeste interesse for underholdningen og distraksjonene, og hvor alt som var å få kjøpt var ubrukelig og dyrt, som oftest med lavt næringsinnhold.

Bare et par dager tidligere hadde hele familien vært på tur på Sukkertoppen, et fjell som er perfekt for urbane småbarnsforeldre med middels kondisjon og ditto ambisjoner. Der møtte vi så mye folk – deriblant en reiseleder med skilt i hånda og en dame med høyhælte sandaler og skulderveske – at vi måtte gi opp vanen med å hilse på alle vi krysset på stien.

Siden jeg ikke bor i Ålesund lenger, er jeg på sett og vis turist selv når jeg kommer til byen, og derfor kan jeg ikke si annet enn at det er fint med turister – noe jeg for så vidt alltid har ment. Turister skaper liv og røre i byen, de holder næringslivet gående, og ikke minst setter de oss i kontakt med verden utenfor oss selv på en måte som internett og sosiale medier aldri vil bli i stand til.

Denne sommerens store mediesak på Vestlandet har vært nettopp den økende turiststrømmen. I regionale og nasjonale aviser har vi lest om folk som går i kø over Bryggen og i Flåm, om folk som venter ved Trolltunga i flere timer for å kunne ta nettopp den selfien de kom dit for, og om turistsjefer som ser med bekymring på eksosen som ligger tykk mellom fjellene i Geirangerfjorden (vel å merke fordi «det ødelegger Geiranger som merkevare», ikke fordi det forgifter bygdebarna).

Men man trenger ikke å lese aviser for å forstå at tålegrensen er nådd. Det holder å ta seg en tur opp trappene til Aksla, som nå er så fulle at mange ålesundere selv har sluttet å bruke dem de dagene det ligger cruiseskip til kai, fordi man uansett bare ender med å vralte oppover i en endeløs kø.

Flere har allerede tatt til orde for å innføre begrensninger på antall cruiseskip som kan legge til kai i vestnorske byer, tiltak som nok er helt nødvendig. Men det er verdt å ha i minnet at masseturisme slett ikke er en ting som er pådyttet oss fra utlandet, og at alle problemene som er knyttet til den kommer til å løse seg bare disse utlendingene skjerper seg og reiser litt mindre med skip. Tvert imot er vi nordmenn både verdensledende og pådrivere for at denne ødeleggende atferden skal fortsette å øke i omfang.

For et par år siden uttalte direktøren i NHO Reiseliv i Bergen at antallet turistovernattinger i byen burde øke enda mer, til 2,2 millioner årlig – etter at antallet allerede hadde firedoblet seg på få år. Vi vet alle hvilket flyselskap som ivrer aller mest for å gjøre det enda billigere for enda flere å fly kloden rundt. Den utviklingen vi ser i fjordene våre nå, er nøyaktig den Mallorca, Barcelona og Venezia har slitt med i mange år: At uvettig reising presser ut lokalbefolkningen, raserer kulturlandskapet – og ødelegger klimaet på veien.

Dette er det mange som vet. Men få er villige til selv å justere sine reisevaner for å bidra til å få utslippene ned. Som forfatter Bjørn Vatne peker på i sin kritikerroste roman «Nullingen av Paul Abel», har «selvinnsikt blitt jevngodt med syndsforlatelse» i klimadebatten. Det er fortsatt lov å fly til New York på helgetur, man trenger bare å være klar over at det egentlig ikke er helt bra. Med en passe dose dårlig samvittighet, kan vi dermed tillate oss selv å fortsette akkurat i den samme leia, ikke på tross av at vi vet det er skadelig, men fordi vi vet at det er skadelig.

Toppen av absurditet når denne reisevirksomheten når vi ikke engang har noen klar idé om hvorfor vi driver med den. Opp med hånda alle som en eller annen gang har fått denne eller liknende oppdateringer i Facebook-feeden sin: «Har billett til Cape Town om et par uker. Noen tips til hva vi bør se og hvor vi bør spise?» Vel, her skal du få mitt reisetips: Dersom du ikke vet hvorfor du skal reise til Cape Town (eller Mexico, eller Seoul, eller New York) – hold deg hjemme.

Eventuelt kan du ta deg en tur på Sukkertoppen. Hvis du skriver inn navnet ditt i boka som ligger på toppen av fjellet, kan du til og med være med i trekningen av en Sydentur.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.23