Klassekampen.no
Lørdag 28. juli 2018
WHAT WOULD CHURCHILL DO? Winston Churchill ruver over Big Ben. Storbritannias statsminister Theresa May må tekkes alle grupperinger i det britiske parlamentet når hun skal få i havn en brexit-avtale, mens klokka går. 29. mars 2019 går britene ut av EU.Foto: Line Ørnes Søndergaard
Forhandlerne til EU sitter så stille de kan mens britene roter det til for seg selv.
Splittelse og kompromiss

Brexit-debatten splitter det britiske samfunnet på kryss og tvers. Ved folkeavstemningen i juni 2016 valgte et knapt flertall (51,9 prosent) å melde Storbritannia ut av EU.

Begrunnelsene for å forlate EU (populært bare kalt ‘leave’) og for å forbli i EU (‘remain’) pekte i mange retninger. Halvparten av dem som ville ut av EU, hadde som viktigste argument at avgjørelser som angår Storbritannia «skal tas i London og ikke i Brussel». En tredjedel ville ut av EU for å «gjenvinne kontrollen med innvandringa».

De som ville holde på EU-medlemskapet, var mest opptatt av å sikre økonomien, jobbene og «adgangen til EUs indre marked».

Både Det konservative partiet og Labour la til grunn at flertallet ved folkeavstemningen forplikta partiene til å sikre britisk utmelding av EU.

Statsminister Theresa May har vært krystallklar på ett punkt: Det fins ingen angrefrist i form av en ny folkeavstemning. Hun starta også ut med at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale» – og hun utelukka ikke en såkalt «hard» brexit, altså at Stor­britannia gikk ut av EUs indre marked og dermed ut av hele det lovverket som vi i Norge er bundet av i EØS.

For sosialdemokratene var det et problem at et stort flertall av de nye, unge velgerne var for medlemskapet i EU. De stemte på partiet fordi den nye partilederen, Jeremy Corbyn, skapte en bølge av entusiasme for en radikal venstrepolitikk, så sterk at hundretusener meldte seg til tjeneste for partiet.

På landsmøtet til Labour i september 2017 gikk Corbyn inn for et «brexit for de mange» som kunne sikre «ubegrensa adgang til det indre markedet og et nytt samarbeidsforhold til EU». Innad i Labour ble kompromisset en «mjuk» brexit der en skulle forhandle seg fram til løsninger som både EU og Storbritannia kunne se seg tjent med.

Labour skulle derfor gå inn for at Storbritannia fortsatt må være med i EUs indre marked for å ha fri adgang til EU-markedet for varer og tjenester. Labour vil også være del av EUs tollunion, altså ha samme tollsatser overfor tredjeland som resten av EU.

På nettsida til partiet begrunnes det med at dette er helt nødvendig for å beholde næringsliv og jobber: «Labour vil alltid sette jobber og økonomien først.»

Det vises også til at De konservatives brexit vil svekke arbeideres rettigheter, avregulere økonomien, kutte selskapsskatter, skyve parlamentet og demokratisk ansvar til side og isolere Storbritannia fra sine nærmeste allierte og viktigste handelspartnere.

I juli 2018 la den britiske regjeringen fram brexit-planen sin. Den ble presentert som et kompromiss mellom en «mjuk» og en «hard » brexit. Kompromissforslaget til regjeringen innebar at Storbritannia fortsatt skulle være del av EUs indre marked når det gjaldt den frie flyten av varer. Det samme skulle langt på vei også gjelde tjenester og kapital. Arbeidsinnvandringen skulle derimot inn under britisk kontroll i et tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

I underhusgruppa til konservative partiet er flertallet skuffa over brexit-forslaget til regjeringen. Det oppfattes som så «mjukt» at det på ingen måte følger opp «leave»-flertallet ved folkeavstemningen. Det har nok satt Theresa May under press at både industrien og største­deler av fagbevegelsen vil ha en utmelding som er så mjuk som mulig.

Det er likevel lite som tyder på at dette er et opplegg EU vil godta. Både EU-traktatene og EU-domstolen har som utgangspunkt at de fire markedsfrihetene forutsetter hverandre. Det sitter derfor langt inne å gi britene en rett til å splitte disse markedsfrihetene. EUs sjefforhandler Michel Barnier sa derfor klart i fra at forslaget om å se markedsfrihetene uavhengig av hverandre, ikke er mulig for EU.

Men den britiske regjeringen ble sprengt. Den britiske brexit-forhandleren David Davis og utenriksminister Boris Johnson trakk seg fra regjeringen. Begge la vekt på at en britisk utmelding måtte gjelde hele det indre markedet, at varebyttet og handelen med tjenester måtte sikres med en egen handelsavtale og at EU-domstolen ikke skulle være øverste domsinstans innen denne handelsavtalen.

Det var også andre forsøk på å binde opp regjeringen foran de krevende forhandlingene med EU. 13. desember vedtok Underhuset med knapt flertall, 309 mot 305, at en utmeldingsavtale med EU må godkjennes av parlamentet. Underhuset skal dermed ha rett til å legge ned veto mot en utmelding av EU. Det ble flertall for dette vedtaket fordi elleve konservative EU-tilhengere stemte sammen med opposisjonen for denne vetoretten.

Et forslag om at Underhuset skulle pålegge regjeringen å gå inn for en tollunion med EU ble forkasta med 307 mot 301 stemmer. Tolv konservative stemte for forslaget, men fem fra Labour berga statsministeren ut av denne klemma ved å stemme mot forslaget – og dermed mot egen partigruppe.

Hadde forslaget blitt vedtatt – og blitt del av avtalen med EU – ville det hindra Storbritannia å inngå egne handelsavtaler med land utafor EU-systemet. Det har vært et sentralt krav blant brexit-pådriverne at utafor EU kan Storbritannia bringe det tradisjonelle britiske samveldet med Canada, Australia, New Zealand og land i den tredje verden til live igjen.

I denne situasjonen legger ikke britiske medier skjul på at statsministeren kan falle når som helst. Theresa May må stadig inn i uoversiktlige spissrotganger som kan ende med at hun felles av sine egne opprørere, enten av de partifellene som vil ha en hardere brexit, eller av dem som vil ha en mjukere.

Labour har dessuten full handlefrihet til å stemme regjeringen vekk med argumenter om at den verken kan garantere jobber eller investeringer som monner. Samtidig er finansmiljøet i City of London bekymra over at regjeringen gambler med arbeidsplassene og handlingsrommet for finansnæringene.

Verst av alt: Forhandlerne til EU sitter så stille de kan mens de venter på at britene skal rote det enda mer til for seg selv.

dag.seierstad@stortinget.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.24