Klassekampen.no
Fredag 27. juli 2018
FLYKTNING ELLER MIGRANT? Hvilken holdning man har til flyktninger, er avhengig av hvilket menneskebilde man tror på. På bildet er Yajaira (24) og hennes to barn på et flyktningherberge i Mexico by, målet deres er USA. I frykt for sin egen sikkerhet har hun bedt om å forbli anonym på bilder. FOTO: TORE MEEK, NTB SCANPIX
MENNESKETYPER
Hva er et menneske?
Undersak

Åtte menneskebilder som slåss om våre hjerter og sinn

1) Homo economicus – det økonomiske mennesket

Homo economicus har vært hyppig diskutert de siste årene. Homo economicus er rasjonell og egen­nytteoptimerende – en gjennomsnittsperson som passer inn i finans­departementets økonomiske modeller, en som reagerer på New Public management-ledelse og økonomiske insentiver: Får han mindre i sosialhjelp, kommer han nærmere arbeidsmarkedet.

Bildet har rot i den klassiske liberalismen, som det finnes hos John Locke og Adam Smith, men også i liberalistiske økonomer fra etterkrigstida som Friedrich Hayek og Milton Friedman, som la vekt på det frie markedet og de frie agentene.

2) Homo socius – det kulturbærende mennesket

Homo socius er det sosialt konstruerte menneske, som ikke er formet av penger eller biologi, men av sine sosiale omstendigheter: språk, kultur, medier og normer. Homo socius mener ikke at det bare finnes to kjønn – det er bare noe vi mennesker tror fordi vi i tusenvis av år har brukt bestemte ord om oss selv og gjentatt de samme kulturelle mønstrene. Det kunne vært annerledes.

Og tenk: Mennesket har jo utviklet seg gjennom historien – fra hulemenn til sosiale medier-konsulenter – og det beviser hvor foranderlige mennesker er. Endrer man kulturen, endrer man mennesket.

Roten til Homo socius ligger hos de første kulturantropologene, som i midten av 1900-tallet reiste ut for å studere fremmede kulturer på stillehavsøyer eller i Amazonas. Det er i samme tradisjon, man finner Judith Butlers queerteori og Michelle Foucaults diskursteori, som beskriver mennesket som et sosialt produkt.

3) Homo nationalis – det nasjonale mennesket

Homo nationalis er særlig formet av landet sitt – historie, tradisjoner og språk. Det nasjonale fellesskapet gir Homo nationalis mening og identitet, og nasjonalstaten sikrer ham rettferdighet og stabilitet. Homo nationalis et sosialt menneske, skapt i fellesskap med andre. Og Homo nationalis insisterer på at man bare kan ha et meningsfullt fellesskap hvis det også er klare grenser for det.

En av de første som skrev om Homo nationalis, var den tyske filosofen Johann Gottfried Herder, som i midten av 1700-tallet samlet inn folkeviser og skildret den tyske folkekulturen.

En annen berømt analyse av Homo nationalis kommer fra historikeren Benedict Anderson, som i 1983 beskrev de nasjonale fellesskapene som «forestilte fellesskap» – en slags utvidet familie.

I dag kan man høre ekkoet av Homo nationalis i Donald Trumps slagord «Make America Great Again».

4) Homo faber – det redskapsbrukende mennesket

Homo faber er det arbeidende mennesket som bruker redskaper til å forme omgivelsene sine. Det viktigste for ham er å arbeide; å forme seg selv ved å forme omgivelsene sine. Hvis man ikke arbeider, er man ikke et virkelig menneske.

Særlig marxismen har interessert seg for Homo faber, for hvis mennesket særlig er kjennetegnet av å skape seg selv gjennom arbeid, er det jo urettferdig at noen mennesker (kapitalistene) skummer av fløten andres arbeid.

Homo faber har dype røtter i den kristne etikken, som betraktet arbeid som en måte å ære Gud på.

Mange husker sikkert Max Webers berømte essay om sammenhengen mellom den protestantiske arbeidsetikken og kapitalismens oppstandelse.

5) Homo sapiens – det biologiske mennesket

Homo sapiens ser mennesket som en høyt utviklet ape. Babyer er ikke blanke tavler som kulturen eller nasjonalstaten kan forme etter forgodtbefinnende, nei, Homo sapiens er dypt påvirket av biologien: Gener bestemmer intelligens og temperament, psykiske sykdommer går i arv, hjernestrukturen er formet av evolusjonen.

Hormoner i blodet og bakterier i tarmen former livet vårt. Derfor synes Homo sapiens – i motsetning til Homo socius – at det er naturlig med relativt faste kjønnsroller, for de er skapt av naturen.

I millioner av år har mennesket blitt formet av evolusjonen, og det lar seg ikke endre.

6) Homo emotionalis – følelsesmennesket

Under den tynne fernissen av fornuft gjemmer det seg en dypere og kraftigere kognisjon: følelsene. Homo emotionalis er styrt av følelsene sine, som umerkelig og intuitivt leder menneske i en bestemt retning. Selv om mange tror de velger politikere ut fra rasjonelle overveielser om skatte- eller kulturpolitikk, stemmer ikke det. Det handler ofte om følelser, om politikernes hår eller den spesielle måten de uttaler ordene på.

Homo emotionalis har en lang tradisjon i den humanistiske idéhistorien: fra Jean-Jacques Rousseaus romantiske oppgjør med opplysningstenkningen til 1800-tallets idé om «den sanne kunstneren» (som naturligvis var en følsom fyr) og Friedrich Nietzsches vitalisme.

7) Homo humanitatis – det universelle mennesket

Homo humanitatis er det fornuftige og frie mennesket som man særlig forbinder med opplysningstidas tenkere. Ideen er at alle mennesker grunnleggende er like uansett kjønn, rase, klasse og kultur. Det er noe som binder oss sammen: at vi er mennesker. Derfor kan man innføre menneskerettigheter og avskaffe dødsstraff – fordi det er noe hellig ved hvert eneste menneske. Alle er like for loven.

Homo humanitatis er et individ i sin egen rett og fornuftig nok til å styre sitt eget liv.

Allerede stoikerne i antikken og renessansehumanistene skrev om Homo humanitatis, men det var tyske Immanuel Kant som formulerte ideen om det autonome og fornuftige mennesket på den mest tydelige måten. I 1776 ble Homo humanitatis-tanken skrevet inn i den amerikanske uavhengighetserklæringen: «Vi anser disse sannhetene for selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, og at de av sin skaper har fått visse umistelige rettigheter.»

8) Homo deus – det postevolusjonære mennesket

Homo deus – «det guddommelige mennesket» – er det nyeste av de åtte menneskebildene.

Homo deus bruker teknologien til å overskride kjedelige biologiske begrensninger. Datamaskiner, kunstig intelligens, roboter og digitale nettverk kobler Homo deus til all verdens kunnskap og all verdens digitale nettverk, og det gjør Homo deus til en helt ny type menneske: det transhumane mennesket.

For noen er Homo deus et science fiction-mareritt som fører til ensomhet og robotkrig. For andre – blant andre den amerikanske teknologientreprenøren Elon Musk – er det menneskehetens lysende framtid. Den moderne varianten av Homo deus kommer blant annet fra den israelske bestselgerhistorikeren Yuval Noah Harari og den amerikanske dataforskeren Ray Kurzweil. Men også den svenske filosofen Nick Bostrom har undersøkt betydning av Homo deus for framtidas samfunn.

Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

To danske forskere tegner opp åtte menneske­bilder. Disse kan fort havne på kollisjonskurs.

Forestill deg at det sitter tre personer i et opplyst tv-studio under en opp­hetet debatt om likestilling – en feminist, en jurist og en biolog. Først tar feministen ordet: Kjønn er konstruert av kultur og historie, sier hun. Media støtter opp under kjønnsstereotyper, og det er derfor jenter går i rosa, og derfor det finnes diskriminering – kjønn er en sosial konstruksjon. Evolusjons­biologen rister på hodet. Nei, mennesket er et biologisk vesen, og menn og kvinner er ikke like, sier han. Så bryter juristen inn. Det spiller ingen rolle, sier hun, for alle skal ha samme rettigheter.

Det er ikke bare ulike holdninger til likestilling de tre framfører – det er ulike syn på hva et menneske er. Er mennesket et biologisk vesen, en kulturell konstruksjon eller en samfunnsborger?

Fakta:

• Professor ved Institut for Kommunikation og Psykologi, Aalborg universitet.

• Forfatter av en rekke bøker, bl.a. «Adskillelsens politik» (2008), «De anstændige» (2013), «Men: ytringsfrihedens historie i Danmark» (2016) og «Syv myter om Martin Luther» (2017).

• Fast anmelder og skribent ved Weekend­avisen.

• Professor ved Institut for Kommunikation og Psykologi, Aalborg universitet.

• Leder sammen med Frederik Stjernfelt forskningsprosjekt «Mapping the Public Value of Humanities», som er finansiert av Velux Fonden.

• Har utgitt flere bøker, særlig om humaniora og vitenskap.

• Boka «Kampen om Mennesket» tegner opp åtte mennesketyper.

Åtte menneskebilder

Det har blitt vår, sola skinner over Københavns Sydhavn og inn vinduet til David Budtz Pedersen og Frederik Stjernfelts kontor. De to professorene forklarer hvorfor kjønnsdebatten er et glimrende eksempel på poengene de framfører i sin nye bok, «Kampen om Mennesket».

Her tegner de opp åtte «menneske­bilder»; åtte måter å se mennesket på som hele tida kjemper mot hverandre – blant annet det økonomiske mennesket (Homo economicus), det kulturbærende mennesket (Homo socius), det universelle mennesket (Homo humanitatis) og det nasjonale mennesket (Homo nationalis).

– Menneskebilder kan havne i knallharde konflikter, sier David Budtz Pedersen. – Det nevrobiologiske synet på kjønn, som har vært toneangivende i evolusjons­psykologien, forklarer all atferd ut fra biologiske trekk i menneskets artshistorie. Det står i skarp kontrast til en sentral idé i humanistiske kjønnsstudier: at kjønn er sosialt forhandlet og uttrykk for konvensjoner og kulturelle trekk som kan endres.

Men uansett om vi diskuterer likestilling, velferd, Cambridge Analytica eller flyktningkrisa, foregår det en skjult kamp om hva et menneske egentlig er.

– Det er alltid en rekke uuttalte forutsetninger for debatten, sier Frederik Stjernfelt. – Disse åtte menneskebildene er med på å strukturere debatten og det politiske livet. Men ofte foregår det implisitt. Kanskje oppdager man bare menneske­bildene i et enkelt adjektiv – for eksempel adjektivet «arbeidsvillig» i en debatt om sysselsettingspolitikk.

Det lille ordet er ikke nøytralt, det rommer et bilde av mennesket som et nytteoptimerende vesen som kan styres av byråkratiet via insentiver og kontroll.

– Ordet rommer et helt menneskebilde, og hvis folk forstår det, forstår de også hvorfor et adjektiv kan ha argumentativ kraft: fordi menneskebildet er en del av argumentet, selv om det er skjult, sier Stjernfelt.

Flyktningkrisa er et annet eksempel: Hvilken holdning man har til flyktninger, er avhengig av hvilket menneskebilde man abonnerer på. Ser man flyktninger som universelle rettssubjekter med ukrenkelige rettigheter (Homo humanitatis)? Som økonomiske agenter som kan styres med insentiver og penger (Homo economicus)? Som små biter av en fremmed kultur som ankommer landet vårt (Homo socius)? Eller som en del av en global underklasse i marxistisk forstand (Homo faber)?

– Menneskebilder kan mobiliseres politisk, sier David Budtz Pedersen.

– Da vi trengte et reformprogram av velferdsstaten, mobiliserte man det økonomiske mennesket som et idealbilde for innbyggeren – han skulle ha insentiver; måles og veies. Og nå ser vi populistiske politikere i Europa som sier: «Vi har fått nok av Homo economicus, for det ser bort fra kulturelle, nasjonale og følelsesmessige identiteter.» Og da mobiliserer de et motbilde.

Fluffy vitenskap?

Humaniora blir gjerne beskyldt for å være en slags pisket krem i samfunnets bløtkake – den myke og fluffy vitenskap som står i skyggen av den harde, nyttige naturvitenskapen som kan «brukes til noe», som legemidler og teknologi.

Men humaniora er verken myk eller unyttig, mener Stjernfelt og Pedersen, som siden 2011 har samarbeidet om et forsknings­prosjekt som «kartlegger den samfunnsmessige nytten av humaniora». For det første kan humaniora avdekke de uuttalte premissene vi baserer oss på, mener de.

– Boka er et eksempel på hva humaniora kan tilby den offentlige debatten, sier Stjernfelt.

– De færreste tenker over at det finnes konkurrerende menneskebilder som støter sammen i debatten, men det blir helt tydelig med et humanistisk, idéhistorisk perspektiv.

Boka er «klassisk ideologikritikk», som Stjernfelt sier. Den avdekker det skjulte. Ulike menneskebilder bærer nemlig på ulike visjoner for det gode samfunnet: Homo nationalis er skeptisk overfor globalisering, Homo faber vil ha alle mennesker i arbeid, og Homo emotionalis er mistenksom overfor rasjonalisme.

Det er klassisk humaniora: Når humanistiske forskere undersøker antikke vaser eller britisk 1700-tallslitteratur, undersøker de ikke bare ord og bilder, men også selve mennesket. «Mennesket er de humanistiske disiplinenes gjenstand», som de to professorene påpeker i sin nye bok, som er skrevet sammen med Finn Collin fra Københavns Universitet.

For det andre produserer humaniora hele tida nye ideer.

– Humaniora siver og kryper ut av universitetene og inn i samfunnet; ut i samtalene og institusjonene, mener David Budtz Pedersen.

Humaniora produserer ikke mikrobrikker eller kjemiske forbindelser som kan vurderes økonomisk – det som «siver» ut av humaniora, er fortellinger om det moderne mennesket. Og det er vanskeligere å vurdere verdien av.

– Humaniora har ikke én verdi. Donald Trump, Brexit, Cambridge Analytica … her finnes det rådgivere som har studert masse humaniora, sier Pedersen.

– Ja, sier Stjernfelt.

– Det vi vet om Cambridge Analytica, er at de har utviklet modeller på grunnlag av psykografi – personlighets­trekk ut fra kanskje fem eller sju trekk – og beriket dem med data fra Facebook, og så har det laget en taksonomi på 500 personlighetstyper. Det er jo en humanistisk psykologisk ontologi. Det er humanistisk teoriutvikling.

Godt og ondt

På samme måte som kjernekraft kan brukes til både bomber og CO2-nøytral elektrisitet, kan humanistiske ideer føre til både ondt og godt.

Vi snakker om den filosofiske superstjernen Michel Foucault. Han avslørte maktrelasjoner og subtil dominans mellom mennesker, men støttet også den islamske revolusjonen i Iran. Så hva var verdien på menneskebildet hans? Og hva med Jean-Paul Sartre og Martin Heidegger. De bidro med dype innsikter, men støttet henholdsvis kommunismen og nazismen.

Så var forskningen deres verdifull?

– Vi blir hele tida bedt om å formulere et nøytralt utgangspunkt og svare på hva verdien av humaniora er, sier David Budtz Pedersen. – Men det er et spørsmål det ikke er noe enkelt svar på.

– Er det konklusjonen på mange års forskning: at det kan vi ikke svare på …

– Vi gir gode grunner for den konklusjonen, sier Stjernfelt.

– Er humaniora i krise?

– Vår gamle venn Hans Fink, som er filosof og nå pensjonert, sa en gang: «Humaniora var i krise allerede da jeg var student, og har vært i krise siden.» Vi har snakket om denne krisa så lenge jeg kan huske.

– Vi forklarer hvorfor krisa er et kjennetegn ved humaniora, sier David Budtz Pedersen.

– Et vilkår, sier Frederik Stjernfelt.

– Kampen om mennesket er en kamp innen humaniora og om humaniora. Humaniora tar for seg hva det vil si å være menneske, og det foregår i en evig kamp mellom ulike menneskebilder. Derfor kan man si at humaniora alltid er i krise.

– Det er et ontologisk trekk ved feltet, mener Stjernfelt.

– Så hva skal humanister svare når de blir beskyldt for å være unyttige?

– Humanistene skal svare: «Uten humaniora er menneskebildet for snevert til å forklare en kompleks globalisert virkelighet med forhandlinger av kjønn, geopolitiske normskred, populisme og kunstig intelligens». Humaniora må gi et svar på kritikken og ikke bli til en liten gruppe eliteforskere i tweedjakker borte i hjørnet, sier David Budtz Pedersen.

– Disse nye fenomenene som vi langsomt holder på å lære å kjenne – digitalisering, kunstig intelligens, mikropropaganda, you name it – det kaller jo på nyskapende humanistisk forskning på hva slags et menneskebilde som ligger bak. Vi tror teknologi­forståelse er et spørsmål om å forstå teknologien, men det er et spørsmål om å forstå mennesket som skal styre teknologien.

En typisk humanist

Queerteori, diskursanalyse, identitets­politikk, multikulturalisme

Så langt, alt vel. Men hva skjer hvis man tar Pedersen og Stjernfelts eget analyseredskap – de åtte mennesketypene – og bruker dem på humaniora selv? Er det ikke noen bestemte menneskebilder som dominerer på de humanistiske fakultetene?

– Det er klart at varianter av Homo socius har stått sterkt de siste 30–40 årene, sier Frederik Stjernfelt.

David Budtz Pedersen ler.

– Ja, det er klart.

Bokas kapittel om Homo socius beskriver et menneskebilde som mange forbinder med humaniora: et sosialt og kulturelt konstruert menneske som skapes av språk og diskurser som virker «bak ryggen på det enkelte individet», som forfatterne skriver.

Det henger sammen med Judith Butlers queerteori, Michelle Foucaults diskursteori og de tidligste antropologenes kulturrelativisme. Identitetspolitikk og multi­kulturalisme.

– Tidligere sto Homo nationalis sterkt på humaniora, men det endret seg med 1968, sier Stjernfelt.

– Men i dag er også universalistiske posisjoner og Homo economicus representert. Humanistiske forskere bruker spillteori og multiagent­logikk. Evolusjons­psykologien har også vært en motestrømning, sier Pedersen.

– Og det finnes innflytelsen fra hjerneforskning, sier Stjernfelt.

– Det skifter jo fra fag til fag. Historiefaget er nok mindre påvirket av den radikale varianten av Homo socius, fordi de er så bundet til kildestudier og fortolkning av data.

– Men når man ser på universiteter i Vesten, særlig anglosaksiske universiteter, virker det som om Homo socius – kulturteori, sosial konstruktivisme, multikulturalismen – er svært dominerende…

– Du kan nok høre på oss at det ikke er der vi vil, ler Pedersen.

Ja, det kan jeg høre. Meningen med forskningsprosjektet er å beskrive humanioras samfunns­verdi, ikke å kritisere humaniora for å være for innadvendt eller sosialkonstruktivistisk.

– Vi driver med metaforskning. Det er ikke en naming and shaming-prosjekt, sier Pedersen.

– Vi vil ikke sitte her og si: «Vi trenger mer Homo humanitatis». Selv om du på en ikke altfor sein ettermiddag nok kan få oss til å si at det er et sentralt menneskebilde. Men det skal ikke diktere humaniora.

Så kommer en liten pause. Vår­sola har varmet opp rommet.

– Nå høres det likevel ut som om dere har lyst på å si at Homo humanitatis har for lite plass i humaniora…?

– Det kan du godt få oss til å si, sier Pedersen.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.24