Klassekampen.no
Fredag 27. juli 2018
NY OG GAMMEL: Kulturentreprenør Dhita Siauw og kjæresten bor på Stig Gård – en gård fra 1800-tallet midt mellom blokkene på Haugenstua i Oslo. Fra gården har han utsikt rett mot den beryktede lampa på Haugenstua. Noe av det første han gjorde da de flyttet inn, var å organisere en stor dugnad for å lage festival ved lampa.
UNGDOM
Bare å sette i gang
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Dhita Siauw gikk fra å være bareier til gårdeier. Nå drømmer han om å få Stovner til å ta vare på ungdommen.

Kan vi få komme og jobbe hos deg?

Telefonen til Dhita Siauw vibrasjonsringer jevnt og trutt uten at han velger å svare. Men når en ungdom i nabolaget på Stovner ringer for tredje gang, svarer han.

– Jobbe hos meg i dag? Jeg kan ikke i dag dessverre. Hoppe på trampolinen? Ja, det går fint, men bare i et kvarter.

Vi er på Stig Gård i Stovner bydel ytterst i Groruddalen, Oslo. Hjemmet til Dhita Siauw har for lengst blitt et sted å komme til for ungdom. Her bor Siauw sammen med forloveden Marthe og deres to barn.

Hans to eldre barn fra et tidligere forhold bor også i det hvite gårds­huset, som før Siauw og familien flyttet inn i 2012 hadde huset åtte generasjoner med bondeslekt. I dag er gårdstunet med stabbur og uthus tett omringet av ti karakteristiske Stovner-blokker, bygget i brutalismens ånd under Einar Gerhardsens drabantby­vennlige boligpolitikk.

– Ole Stig, den siste bonden på Stig Gård, så drabantbyen reise seg rundt husveggene, men han nektet å flytte, sier Dhita Siauw som er inspirert av den gamle bondens ønske om å videreformidle den gamle gårdshistorien. Stovner og Groruddalen var en gang et stolt jordbrukssamfunn.

– Da de gamle gårdene ble revet vekk, mistet også Groruddalen en stor del av sin identitet og stolthet. Og kanskje sliter fortsatt Grorud­dalen med å finne tilbake til denne. Stoltheten, åpenheten, nestekjærligheten som var å finne i den gamle gårdskulturen, er litt av den energien og historien jeg prøver å føre videre i mine prosjekter her.

Fakta:

DHITA SIAUW

Alder: 43 år.

Sivilstand: Forlovet, skal gifte seg. Fire barn.

Yrke: Kunstner, produsent, utstillings­arkitekt. Det jeg føler jeg gjør, er å være en «igangsetter».

Hvor er du i livet? På vei. Prøver å finne meg selv og lurer fortsatt på hva jeg skal bli. Har ingen utdannelse, men skulle jeg studert, ville det blitt teologi eller juss.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er flere. «The Martian Chronicles» av Ray Bradbury. Gobi-serien av Tor Åge Bringsværd og «Måken Jonathan» av Richard Bach. «Måken Jonathan» handler om det visjonære og det å tro på ting. Gobi-bøkene om blant annet Djengis Khan handler om at vi alle kan være onde.

Hva er din favorittfilm?

– «Over the top» med Sylvester Stallone fra 1987. Er ikke det en selvsagt klassikker? Om ikke annet enn for at noen lesere kan trekke på smilebåndet.

Hva slags musikk hører du på?

– Skal vi se hva som ligger rundt plate­spilleren: Her ligger Mulatu Astatke, fra Etiopia, Da Bush Babees, hip-hop/reggae fra New York, J. J. Cale, amerikansk bluesrock, Boney M, Knutsen & Ludvigsen og faktisk Dinosaur Jr.

Evig igangsetter

En historie om Dhita Siauw kunne begynt mange steder. Siauw er oppvokst i Fredrikstad og på Kolbotn. Hans bestefar var politisk aktiv i Indonesia og emigrerte til Europa på 1960-tallet. Faren ble kirurg og var første avdelingsoverlege ved Ullevål sykehus med innvandrerbakgrunn. Han har blant annet jobbet med Mads Gilbert i Palestina. Moren var med å starte Mira-senteret som jobber for å bedre minoritetskvinners levekår.

Siauw har drevet platestudio, designstudio, skatesjappe, vinyl- og graffitibutikk. Han har startet reggaeband og drevet både lovlige og mindre lovlige utesteder. Han har hatt Pushwagner boende hos seg, laget skulpturpark for svaksynte og startet lydbokforlag i Indonesia.

På slutten av 1990-tallet, som 20-åring, startet han og kompisene Vinni, JJ og Peter Peters det som skulle bli Norges feteste avis «Banketten» på 96 sider hver uke, med blant annet den i dag prisbelønte filmskaperen Joachim Trier som filmanmelder og Bjørn Opsahl som fotograf.

De ville utfordre selveste VG og Dagbladet, og dette er faktisk grunnen til at bandet Paperboys ble hetende akkurat det – fordi de startet med å lage avis.

– Det ble tre utgaver før pengene var brukt opp, men det var der jeg lærte å jobbe. Vi var fire stykker i redaksjonen som lærte oss avisdrift på egen hånd.

Spør du Siauw om Oslos subkultur på 1990-tallet, har han garantert et langt svar pluss et titalls anekdoter. Han er i dag kunstner, kurator og kulturgründer. Men 43-åringen er mest opptatt av én sak: ungdom.

Stovner-ungdom jobber for ham på gården og er med ham på kunstprosjekter. Han har t-skjorte-trykkeri i kjelleren og startet provisorisk ungdomsklubb i uthuset da han i vinter traff ungdommen hengende ute i 20 minus. Han er lei av et ikke-fungerende, lukket bydels­byråkrati og en Groruddal-satsing som bygger utsiktstårn til millioner og samtidig legger ned fritids­klubber.

– Jeg ønsker egentlig ikke å jobbe med ungdom eller å drive ungdomsklubb. Jeg vil bare hjelpe ungdommen og bydelen i gang slik at de kan få et bedre tilbud enn de har nå og der de kan få fram de fantastiske kreftene som bor i menneskene her.

Ingen ghetto

Utenfor vinduet bygges det nå en terrasse som en dag kan ta i mot kronprinsessen, når hun kanskje kommer på besøk til Stig Gård, etter invitasjon fra Siauw. Da Siauw og familien flyttet til Stig Gård for fem år siden var det egentlig ikke planen å engasjere seg.

– Men ganske med en gang fikk vi ansvar for festivalen Mini Mela, som vi døpte om til Haugenstua Hageparty. Det var da jeg kom i kontakt med ungdom og kids.

Siden fikk han samme ungdom på døra gjennom ordningen «Ung i jobb». Det var midt under den tetteste mediedekningen av de såkalte «barneranerne» i Grorud­dalen. Området var belastet den gang også, og på noen områder er det blitt verre, forteller Siauw.

– I 2012 var det 25 prosent frafall i den videregående skolen, jeg tenkte shit, det er mye, men i dag er det nærmere 40 prosent. Vi har 60 prosent barnehagedekning. Det er ikke noe levende kulturtilbud, ikke en kafé eller sted hvor jeg kan ta meg en øl med venner, eller ta med kjæresten og spise en koselig middag.

Selv om han mener at bydelen har sviktet innbyggerne sine, er han opptatt av ikke å svartmale. En dag kommer Stovner til å bli et bra sted å vokse opp, sier han.

– Ønsket nå er at ungdommen skal få ungdomsklubber med gode inspirerende voksne, som kan hjelpe dem å fri seg fra ghettomentaliteten mange identifiserer seg med.

Han har ingen tro på Stovner vil bli en ghetto.

– Vi har en sterk økonomi, med et stadig voksende boligmarked som gjør at folk må bosette seg i alle deler av byen.. Det er rett og slett ikke nok tyrkere, pakistanere eller somaliere til å skape de parallellsamfunnene enkelte politikere snakker om. Stovner har enormt potensiale, men det er valgene vi gjør i dag som kan bestemme hvordan det blir.

Han beskriver Stovner som et sted med veldig mange vakre mennesker med heftige historier.

– Det gjør vondt i hjertet når små barn ringer fra krisesenteret i sentrum og spør om de etterpå kan komme og hoppe på trampolinen. Hadde vi kanalisert noe av den energien som bor i folkene her, så er det de som ville gjort at Stovner ville lykkes.

Ser alltid lyset

Historien til Dhita Siauw kunne også begynt med at han fikk den sjeldne genetiske øyesykdommen Lebers som 21-åring. Sykdommen han har hatt over halve livet viser seg som en lysende flekk midt i synsfeltet. Den gjør ham sterkt svaksynt.

– For å være ærlig syntes jeg det var helt allright. Det høres veldig rart ut, men to år før det skjedde spilte jeg i hardcore-band. Fire av tekstene handlet om at jeg ønsket å bli blind fordi verden var så full av et begjær etter alle de fine nye tingene.

– Når jeg slapp å se alt som lokker, så var faktisk det en slags befrielse. Jeg tror også jeg var mer egoistisk og selvopptatt før jeg ble svaksynt.

Han har samarbeidet med landets beste fotografer for å kunne vise fram hvordan ulike øyesykdommer faktisk ser ut.

– En viktig erkjennelse er at vi alle på et vis er svaksynte. Alle tror de ser helheten, men de ser bare fliker av en helhet. Det har vært viktig for meg å prøve å vise fram en slags skjønnhet som kan gjøre den som ser bildene mer ydmyk.

Sykdommen har også gjort ham mer kreativ.

– Den blinde flekken har gjort at jeg må se for meg alt jeg vil få til på en enda mer konkret måte. Alle de tingene jeg har fått til i livet har jo skjedd etter jeg ble syk.

Nesodden 2020

I 2008 hadde Siauw solgt den populære baren Revolver i Torggata i Oslo sentrum. Han følte seg ferdig med byen. I hvert fall ferdig med musikere som ikke ville, eller kunne, betale husleien i platestudioet i bakgården.

– Jeg var bare lei av organisering og folk. Jeg rømte til Indonesia i protest, hvor slekta mi kommer fra, men så gikk det to uker der nede og så hadde jeg leid meg nok et sånt hus, ansatt sju stykker og startet lydbokstudio, ler Siauw.

– Jeg klarte ikke la være.

– Det er ikke alle som har dette drivet?

– Folk er kanskje ikke late, men jeg ser ikke det store engasjementet for en større visjon om dagen. På Kolbotn spikret vi våre egne skateramper i skogen og var veldig tilstede i den fysiske verden. I dag er de unge mer satte og det er utenkelig at de skulle gått fritt rundt som vi gjorde.

Men Siauw er fri og ikke satt. Også arbeidet på Stig gård tar slutt en dag. I 2020 begynner ene datteren på skolen. Da vil forloveden Marte helst tilbake til Nesodden hvor hun kommer fra.

– Vi vil jo alle gi barna våre de beste oppvekstvilkårene de kan få, sier Marte på vei ut på trilletur.

– Jeg vil gjerne se havet og gi barna en oppvekst med krabbefiske i fjæra som jeg også hadde, sier hun.

Vi stiller Dhita spørsmålet om ikke også de da blir en del av den klassiske historien om såkalt «hvit flukt» fra utsatte bydeler.

– Du kan sikkert kalle det «hvit flukt». Men flukten har ingen farge. Ressurssterke mennesker i alle farger kommer alltid til å flytte dit de mener det er best å bo. Når bydelen får gjennomført sine endringer, kommer også Stovner til å være et godt sted å vokse opp. Men vi forsøker å bygge opp det sosiale konseptet med gården først. Jeg vil at Stig gård skal leve videre som et sted for lokalmiljøet og ikke bare selge det til utbyggere.

Han tror han vil forbli en nomade.

– Det er som å bygge en skute, sette sammen mannskapet og sjøsette den. Og så hopper jeg av i første havn og lar skuta seile sin egen sjø. Ofte går det bra, og jeg kan lese om hvordan skuta og mannskapet hedres for alt de får til i tv og aviser. Men da er jeg i en ny havn, i gang med å bygge en ny skute.

torbjornn@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.25