Klassekampen.no
Onsdag 25. juli 2018
MØRK HISTORIE: Den danske filmen «Gullkysten» (2015) tematiserte blant annet den danske slavehandelen. Slaver ble fraktet fra Dansk Guinea på Afrikas vestkyst til koloniene i Vestindia. FOTO: FILMWEB
Norske redere fra Helgeland til Halden tjente seg søkkrike på frakt av slaver til Danmark-Norges kolonier i Vestindia.
Norge, en kolonimakt
ADEL: Den dansk-tyske greven Henrich Carl von Schimmelmann med «afrikansk slavegutt». MALERI: LORENZ LÖNBERG
LØNNSOMT: Sukkerplantasjene i koloniene på De vestindiske øyer brakte store inntekter. ILLUSTRASJON: WILLIAM CLARK

I en hyllest til fredsnasjonen han bor i skriver Sylo Taraku i Morgenbladet, fredag 8. juni, at «Norge aldri (har) vært kolonimakt, vi har ikke begått store krigsforbrytelser».

Dagen før etterlyste forskere ved PRIO, Ida Roland Birkvad og Cindy Horst (Aftenposten, 7. juni) en diskusjon om hvordan eurosentrismen preger norsk akademias syn på verden. Sylo Tarakus innlegg i Morgenbladet understreker hvor betimelig denne etterlysningen er.

Et par Stortingsvalg tilbake sa Jens Stoltenberg: «Grunnen til at Norge har så godt omdømme ute i verden er at vi ikke har noen kolonial fortid». I nyttårstalen, 2016, sa statsminister Erna Solberg: «I seilskutetiden var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon».

Jeg tror verken Jens Stoltenberg eller Erna Solberg lyver. Jeg tror at de ikke vet.

I 400 år var Norge og Danmark et dobbelmonarki. Fra 1665 og frem til 1814 da Norge forlot unionen, koloniserte vi sammen St. Thomas, St. John, og St. Croix.

Øyenes urbefolkning var på noen få individer nær allerede utryddet, så det folkemord Danmark-Norge bidro til berørte ikke dem. Folkemordet rammet afrikanere som ble fraktet til våre sukker- og bomullplantasjer, og tok til i 1673.

Men før vi går inn på dette, må vi definere koloni. «Danmark og kolonierne» (Gads Forlag, 2017) gir noen kriterier. Innledningsvis i bindet «Vestindien» vektlegges fire slike. Det er snakk om:

Fakta:

Dansk-norsk slavehandel:

• At Norge «ikke har noen kolonihistorie» er en mye gjentatt –men feilaktig – påstand i den offentlige debatten, skriver Fartein Horgar i denne teksten.

• Norge var ikke Danmarks koloni men, fram til 1814, i tospann med Danmark en kolonimakt i Vestindia, skriver Horgar.

• Dansk Vestindia var en dansk koloni i Karibia bestående av øyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Koloniseringen utnyttet den lønnsomme trekanthandelen, der våpen ble solgt i Afrika i bytte mot slaver, som bemannet sukkerplantasjene i Vestindia – før sukkeret ble fraktet tilbake til hjemlandet.

Om forfatteren:

• Fartein Horgar er forfatter, og skriver et flerbindsverk om den dansk-norske slaverihistorien. «Frihetens kjøtere» kommer i høst.

«...besittelser, som ligger (...) i betydelig avstand til moderlandet. (...) Det skal være snakk om områder, hvis administrative og politiske status i forhold til statens maktsentrum var annerledes enn i det egentlige riket, uansett om maktsenteret var den eneveldige kongen eller en demokratisk valgt Riksdag. (...) ...områder hvor den lokale befolkning ble forstått og behandlet som etnisk eller kulturelt forskjellig fra kolonisatoren.» (Oversatt fra dansk, red.anm.)

I bindet Danmark, en kolonimagt heter det:

«Besittelsene i India, Tranquebar, Serampore og Nicobarene, besittelsene på Guineakysten i Afrika og de tre vestindiske øyene (...) var kolonier. Grønland, Island og Færøyene var gamle norske [bilande?], som [kom] under den danske kongen sammen med Norge i 1380.»

Disse kriteriene utelukker Norge som koloni. I tospann med Danmark var vi kolonimakt.

20. oktober 1671 seilte Færø fra København med 168 kolonister utskrevet fra fattighus og tukthus, over seksti av dem fra Bergen. Med var også Jørgen Iversen, grunnleggeren av Danmark-Norges første karibiske koloni. Knapt noen av kolonistene overlevde koloniens første år. Guvernør Iversen erfarte at verken klima eller arbeid egnet seg for nordboere, og han sendte brev hjem til de foresatte i Dansk Vestindisk Kompani, der det het at dersom Danmark-Norges tropiske besittelse skulle hevde seg i det økonomiske eventyret som Europas nyeste moteprodukt, sukkeret så ut til å kunne bli, så trengtes der en endeløs strøm av sorte.

Den første rederen som på kompaniets vegne seilte til Afrika etter sorte, var Enkefru Peder Pedersen. Allerede i 1673 fikk hennes Cornelia sjøpass for en seilas til Guinea. Kaptein var Johan Ditlef Møller. 103 slave- gjorte ble lastet om bord, med St. Thomas som destinasjon. Skipet ble imidlertid kapret av hollendere, så «våre» første slaver havnet på Curacao. Fremst i enkefru Peder Pedersen omgangskrets var Jørgen Thormøhlen, storreder og gründer innen mange felt, etter hvert med eierinteresser i en hel flåte med skip i trekantruten. Skipene ble fylt med våpen og brennevin. I Guinea ble varene byttet i slaver. I Dansk-norsk Vestindia ble de slavegjorte losset av og solgt, og sukker, bomull og tobakk ble lastet inn og seilt hjem.

Tall har sin egen klare tale: Fra kolonitidens start for vårt vedkommende, til transatlantisk slavehandel ble forbudt, 1. januar 1803, ble det ifølge regnskapene, på norske og danske skip fraktet 85.000 afrikanere til St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Like mange på fremmede nasjoners skip.

Videre forteller tallene oss at afrikanerne som norske og danske kapteiner kjøpte langs Guineakysten, ble tatt til fange hundrevis av mil oppe i landet. Slavekaravanen kunne bruke opptil et halvt år på veien til kysten. I løpet av denne marsjen døde omkring 70 prosent. I dansk-norske handelsfort på Guineakysten kunne de sitte i månedsvis og vente på et slaveskip. I løpet av ventetiden døde 30 prosent av de som hadde overlevd så langt. Under overfarten omkom om lag 40 prosent, og etter ankomst døde en tredjedel av de som kom levende frem, i løpet av det første året.

Danmark og Norges ønske om å være kolonimakt – utvide sitt Lebensraum – og høste sin skjerv av sukkerpengene, bidro til å ramponere fungerende afrikanske riker. Slaveri har alltid eksistert, også i Afrika. Men Europas trang til gratis arbeidskraft i koloniene økte etterspørselen, hvilket beredte grunnen for kriger mellom afrikanske stammer som aldri før hadde ligget i krig, med den ene hensikt å tilegne seg krigsfanger for videresalg.

Norske redere fra Helgeland til Halden tjente seg søkkrike på frakt av slavegjorte og produktet de fremstilte, sukker. Året etter kaptein Johan Ditlef Møllers mislykkede seilas med Cornelia, tok Oslomannen Børge Andersen sitt skip Frederik på den samme runden. Han hadde mer hell, og fikk de fleste av sine slaver, om ikke helskinnet, så i hvert fall levende frem til St. Thomas.

Det gikk slag i slag. Jørgen Thormøhlen var snart blant de store, og pengesterk som han var, mer pengesterk enn Dansk Vestindisk Kompani, forpaktet han kolonien i en årrekke, fra og med 1690, og sluset fortjenesten fra St. Thomas til Bergen.Allerede i 1718 fikk Dansk-norsk Vestindia sin første trønderske guvernør, Erik Pedersen Bredal. Samme år plantet han Dannebrog på naboøya, St. Jan. Vi utvidet kongeriket. Vi behøvde flere sorte. Pionertiden var bak oss. Hjemme i Danmark skjøt de første sukkerraffinerier opp.

Den norsk-danske forretningsmannen Frederik Moth var guvernør i to perioder, først på St. Thomas fra 1724 til 1727, dernest som generalguvernør på St. Croix 1735 til 1747. Slik savnet han sitt kjære Oslo, at når byen Christiansted, øyas hovedstad, skulle få sin endelige utforming, fikk han gatenettet tegnet nøyaktig slik Oslo var. Moth eide plantasjer spredt over hver eneste øy, og hadde mer enn 1000 afrikanere som sitt private løsøre.

Det var ikke slik at disse guvernørene var innleid hjelp utenfra. De var ikke eksperter som Danmark headhuntet. De tilhørte det dansk-norske embetsverket.

Det gjorde også teolog og jurist Engelbret Hesselberg fra Ringerike, byfogd i Christiansted da slaveopprøret i 1759 ble avslørt. Med sin dobbelte embetseksamen var han mer enn godt rustet til rettsaken. En moderne mann. Humanist. Belest. I prosedyren påpekte Hesselberg at slik verden nå engang var innrettet, var det tilfeldig hvilke kort man fikk utdelt. Som han sa, ved å gjøre opprør mot slaveri demonstrerer man sin menneskelighet.

«Lyst til frihet, som er så uatskillelig fra den menneskelige natur, har alltid født, og vil nødvendigvis føde opprør.»

Denne innsikten hindret ham ikke i straffeutmåling så bestialsk at det sikret ham en plass i historien.

Danmark-Norge holdt seg klokelig nøytralt under de mange slag som de virkelig store kolonimakter England og Frankrike utkjempet i disse årene, som Sjuårskrigen (1756-1764) og Den amerikanske uavhengighetskrig (1776-1783). Handelen blomstret. Seilasene tiltok. De store pengene strømmet til Norge. Bergensrederen Hans Krohns skip Providentia gjorde elleve seilaser i denne perioden. Krohns bysbarn David Frich investerte i Bergens Sukkerhus, og sendte sitt skip Jomfru Cathrina til Vestindia. Deler av lasten var eid av Madam Meyerhof, også et bysbarn, for øvrig slektning av bergenseren Jacob Dischingthun (1727-1776), slaveskipper, tollforvalter og havnesjef i Christiansted. Jomfru Cathrinas last besto av tørrfisk (slavefór) og «120 støkker Slave Klæder», produsert på Manufakturhuset i Bergen.Haldensrederen Niels Anker gjorde 30 seilaser fra 1773 til 1805.

Sukkerhus dukket opp i hver eneste by av format. Arendal. Oslo. Halden. Bergen. Trondheim. Erik Pontoppidan, biskop i Bergen, aksjonær i vestindisk sukkerindustri og from kristen, understreket at misjonering blant slavebefolkningen var av det gode, fordi: «De er Kristi Frigjorte, skjønt menneskenes tjenere udi Vestindien».

I «Trondheims historie bind V» leser vi at «viseborgermester Nils Collin trolig var den første (i Trondheim. Forf. anm.) som erkjente sukkerindustriens potensiale. Han alarmerte «12 eligerte menn», stablet startkapital på beina, og i 1754 sto Trondheims Sukkerhus ferdig. «Driften gikk godt», leser vi. Så godt at byens kjøpmenn etablerte eget kontor i Christiansted, «Den trondhjemske Fart og Handel på de dansk-amerikanske Eilænder». Med som investorer var Thomas Angel, Trondheims store sønn og velgjører. Fra og med 1760 og frem til 1800 foretar reder Meincke, kjøpmann Lysholm og andre trønderske eligerte menn en rekke seilaser til Dansk-norsk Vestindia.

Sukkerhuset på Kalvskinnet raffinerte sukkeret som de slavegjorte hadde fremstilt. I dag er dette huset en kulturinstitusjon. «Trondheims historie» hevder at «det var først på 1700-tallet at Trondheim riktig bega seg ut i verden». Sent, men godt. Ikke uten nasjonal stolthet fortsetter bokas forfatter, professor i historie Steinar Supphellen: «Det var ikke noe særsyn med skip som hadde vært i Vestindia».

Helt innafor den norske fortellingen om seg selv; den fortellingen norske historikere har valgt.

Skipene seilte med sukker. Brede seil over Nordsjø gikk. Seilskutetiden er stadig vår stolthet. Produksjonsmåten underslås. Det er utenkelig at historikere fra afrokaribiske, afrikanske eller afroamerikanske områder vil forholde seg like nøkternt til Dansk-norsk Vestindias første guvernør, Jørgen Iversen, som utla produksjonsmidlene slik:

«En slave er en maskindel som det ikke er kostnadssvarende å vedlikeholde og reparere, men bruke opp og erstatte».

Tollforvalter Christen Pram fra Lesja – mest kjent for å ha skrevet den første roman på norsk – ankom St. Thomas i 1820. Året etter døde han av heteslag, men innen den tid rakk han å slutte seg til fremtidige norske historikere, for alt han så omkring seg var lutter velferd og rikdom. «Der var i sannhet en mengde elskverdige og lykkelige mennesker» skrev han. Ikke en eneste slave under oppsyn av en mesterknekt bevæpnet med pisk, og attentimers arbeidsdag rapporterer han om. Hans brev hjem handler om «fortryllende udsikt over byen (…) sukkerplantasjer og lyststeder.»

Fra 1816 til 1820 var tønsbergmannen Adrian Benjamin Bentzon generalguvernør. Kritiske røster hadde for lengst reist seg mot slaveri. Bentzon blandet seg ikke i dette koret. Derimot løftet han aristokratiets selskapsliv til høyder man ikke hadde sett i Dansk-norsk Vestindia tidligere. Så sent som i 1841, bare sju år før slaveriet under trusler om opprør omsider opphører, finner vi nordmennene Hans Henrik Berg og J. Hartmann i St. Croix’ manntall. Den ene etatsråd og politimester, den andre mesterknekt.

Da vi kjøpte St. Croix i 1733, gikk man straks i gang med å bygge et fort. Byggingen startet samtidig med at opprøret på St. Jan ble nedkjempet. De av opprørerne som ikke rakk å ta livet av seg, ble skipet til den nye kolonien. Der skulle de som straff arbeide seg i hjel på fortet. Hitler og Siemens tok ikke «Tot durch Arbeit» ut av den tynne luft. Tradisjonen går tilbake til Dansk-norsk Vestindia, og fortaper seg i historiens tåke bak det igjen.

farteinhorgar@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.33