Klassekampen.no
Tirsdag 24. juli 2018
8ARKIVILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Er etisk konsum, lokalprodusert og økologisk mat viktig for fremtidens bærekraft, eller en unnskyldning for å spise bedre middag?
Økologisk ulikhet

Bruker du lørdag formiddag til å lage kjøkkenspray eller klesvaskemiddel bestående av økologisk dyrket sitron og eddik, kanskje tilsatt et hint av eteriske oljer, vel vitende om at det kan forstyrre luftveiene til allergikere? Eller kanskje du fermenterer grønnsaker, går på fiksefest og får reparert hodetelefonene? Da kan det være du tilhører den økologiske eliten.

I en artikkel skrevet i 1998, «Kulturell kapital i Norge», hevder førsteamanuensis i sosiologi Arild Danielsen at kulturell kapital, i motsetning til andre kapitalformer som sosial kapital, organisasjonskapital eller politisk kapital, ikke nødvendigvis står sterkt her i landet. Han begrunner dette med at kulturell kapital som statusmarkør ikke har så gode forutsetninger i et land som er tuftet på pragmatiske likhetsprinsipper.

Mon det.

Annechen Bugge ved SIFO forsker på nordmenns spisevaner. Hun sier i en artikkel i Aftenposten fra 2014 at hun ser en økende opptatthet av sunnhet og helse. Stadig flere vil lage maten fra bunnen av, den skal ha en historie, være forankret i det lokale. Dette er en kritikk av industriproduksjon, sier hun, vi vil tilbake til det friske og naturlige, vi vil kjøpe norsk og kortreist. Men hvem er egentlig disse «stadige flere» hun omtaler?

Fakta:

Høy- og lavkultur:

• I denne teksten skriver Vibeke Riiser-Larsen om det øvre sjiktet av samfunnet sitt fokus på «etisk forbruk», og stiller spørsmål ved om det egentlig er etikken i det hele det handler om.

• I sosiologien er en distinksjon et fenomen som gir verdi til forskjellige folk, basert på estetiske konsepter som smak, interesser og så videre. Det ble opprinnelig omtalt av Bourdieu.

• Vibeke Riiser-Larsen er forfatter.

Hvordan og hva man velger å spise, henger sammen med en form for «økologisk bevissthet», skal man tro amerikansk forskning. Under dette hører tanker om leve miljøvennlig, ha et lavere forbruk, resirkulere og gjenvinne. Artikkelen «An emerging eco-habitus: The reconfiguration of high cultural capital practices among ethical consumers» av Lindsey Carfagna med flere, tar for seg forbruksmønsteret til de som mener de har et «etisk konsum», og viser at disse gjennomgående har høy kulturell kapital. De er oftere kvinner enn menn, er hvite, velstående og har høyere utdannelse enn folk flest.

Det er to grupper som skiller seg ut; de med høy kulturell kapital kombinert med høy økonomisk kapital, og tilsvarende med lavere økonomisk kapital. Artikkelen sier ikke hvem som befinner seg i den siste gruppen. Den sier derimot at «grønn livsstil» og «grønne produkter» ikke nødvendigvis handler om hvor man befinner seg i «behovspyramiden». Denne kulturelle høystatussmaken er sentral i deres identitetsprosjekter, deres strategier for å tilegne seg status og distinksjon. Det handler altså ikke først og fremst bare om økonomi.

Hva så med norske forhold? Ifølge en undersøkelse Okios gjorde i 2011, er den gjennomsnittlige økoforbrukeren i Norge en kvinne med høy utdannelse og hjemmeboende barn. I en artikkel i Aftenposten fra 2012 beskrives de som kjøper økologisk mat som lesere av Morgenbladet og Aftenposten Innsikt, de drikker Fairtradekaffe, er overrepresentert i Oslo-området og i aldersgruppen 30 til 39 år. Sammenlikningen med USA kan se ut til å være fornuftig i noen grad.

De amerikanske undersøkelsene viser at informantene er opptatte av lavt forbruk, resirkulering og gjenbruk. De sykler, går eller reiser kollektivt. Her er det dog et skille mellom de som har høy og lav økonomisk kapital: De med høy grad av økonomisk kapital er opptatt av miljøvennlige løsninger som hybridbiler, mens de med lav er opptatt av lavere forbruk og forurensning. De høykulturelle har også gått fra å verdsette det kosmopolitiske, altså det internasjonale, til å sette det lokale i høysetet.

Vi har ikke gjort tilsvarende omfattende undersøkelser i Norge, men det kan være interessant å se hvordan denne tematikken omtales i forskjellige fora her hjemme.

I DN-artikkelen «Her plukker kokken råvarer – midt i Oslo» fremstilles initiativtakerne bak Michelinrestauranten Maaemo som «økologiske hardlinere». All mat og vin som serveres i restauranten skal være økologisk, brorparten av varene skal ha reist mindre enn 10 mil, gulvet i restauranten er laget av resirkulert plast, vinlisten presenteres på Ipad for å redusere bruken av papir, og så videre. Selv gir de uttalelser gjennom intervjuet av typen: «Er Norvegia en ost eller en konsistens? Den smaker som en brukt håndball … norske forbrukere må stille krav til produsentene. Man må tenke etter, og gå etter det naturlige».

Lenger ute i artikkelen viser en av dem et bilde fra kjøledisken på Meny. Han teller frossenpizza: «En, to, tre ... 14, 15 ... 23, 24, 25! Man blir jo bare lei seg.»

Her ser holdningen til hva som er legitimt konsum og hva som ikke er det, og man kan spørre seg i hvor stor grad disse har fotfeste i den norske befolkning. Maaemo omsatte for 23 millioner i 2016 og selger 20-rettere til 2600 kroner som standardmeny.

I artikkelen «The emerging eco-habitus …» spør forfatterne om slike holdninger reflekterer en nyliberal tendens som individualiserer miljøansvaret. Forfatterne tilbakeviser imidlertid ideen – dette handler snarere om kollektive konsumstrategier; «øko-habitus»-aktørene ser det som en videreføring av sin livsstil og sitt sosiale nettverk.

Det handler med andre ord om en ny høystatussmak, et høykulturkonsum som har røtter i generell miljøbevissthet og som inngår i et større repertoar av strategiske handlinger. Hvis denne formen for høykulturkonsum er en del av et bredere skift i befolkningen i retning av økt miljøhensyn, så kan det tenkes at det bare handler om å være mer miljøbevisste, og på riktigere måte, enn andre.

Hvordan virker så en slik form for miljømessig distinksjon i et land hvor likhetsprinsippene er en del av samfunnets fundament?

Norge har en egalitær forankring, både på det økonomiske, religiøse og politiske feltet. Vi er ikke vant til elite og overklasse, vi har en populistisk og folkelig politisk tradisjon. Professor i sosiologi Ove Skarpenes skriver i en artikkel at det å være folkelig er en målsetting for det han identifiserer som den høyt utdannede middelklassen i Norge. Det er underlagt sanksjoner å definere seg ut av denne gruppen og inn i en form for elite. Han har derfor vanskelig for å se hvordan man kan bedrive eksklusjon og distingvering via kulturell kapital slik vi kjenner det fra Bourdieus teorier. Sanksjoneringen virker fra de lavere strata og oppover, mener han, ikke omvendt. Det er en demokratisk folkelighet som styrer og gjør til at det som måtte finnes av «høykultur» holdes i sjakk. Men er det slik? Snarere ser vi vel tegn på at vi har en «økologisk elite» som gjennom sin kulturelle kapital distingverer seg fra andre konsumenter.

Forfatterne av artikkelen om «økohabitus» intervjuet mødre med høy kulturell kapital, som brukte tid på å lage sine egne, miljøvennlige, «økologiske» renholdsprodukter. Alle andre bør gjøre det samme, mente de, og aller helst helt fra bunnen av.

Tilsvarende kan vi spore her til lands, for eksempel i anledning handledagen Black Friday. En samfunnsdebattant og alenemor skrev på Facebook at hun var oppgitt over forakten folk viser. Black Friday er en dag man kan få ting man trenger, mye billigere, skrev hun, noe hun opplevde at mange av hennes Facebook-venner latterliggjorde: «…de tarvelige menneskene som i horder presser seg inn butikkdører og prøver å få billige varer …»

Kritikerne, slik hun oppfattet dem , «bor seg i hjel i leiligheter og hus til 7-8-9-10 millioner kroner takket være egenkapital fra familien, sinnssyke lån i banken og kildesorterer ekstra nøye og kjører elsykkel for å gi noe tilbake til kloden». En annen debattant skrev: «Skulle spørre om det er bare jeg som gir blanke blaffen i dere og deres masete moralisme om Black Friday, for vi kan ikke alle bare spise gress og sykle her og der, beklager …» Man kan altså argumentere for at ens plassering i behovspyramiden likevel har noe å si, selv i Norge.

«Moteriktig, sunt, bærekraftig, etisk riktig – kortreist mat er et positivt ladet tema på mange måter», sier tidligere nevnte SIFO-forsker Bugge. Staten har som målsetting å øke den totale produksjonen, og dermed også forbruket, av økologisk mat. Gjeldende mål er at 15 prosent av produksjon og forbruk skal være økologisk innen 2020. Dette på tross av sprikende forskning hva gjelder næringsinnhold og smak, og ikke minst når det kommer til i hvilken grad økologisk landbruk er bærekraftig. Staten må i så tilfelle kunne sies å bære preg av å være en premissleverandør som konstituerer visse verdier.

Den amerikanske forskningen viser at etiske konsumenter med høy kulturell kapital, ikke nødvendigvis reduserer sitt «karbonavtrykk», altså hvor mye de forbruker og forurenser, ei heller at de har et mindre «karbonavtrykk» enn dem med lavere kulturell kapital. De kan imidlertid tro at deres handlinger påvirker miljøet positivt, og bruker en form for økologisk diskurs for å legitimere dette. Artikkelforfatterne finner også at ideen om det lokale og kortreiste i stor grad er påhitt.

Restauranten Kolonihagen på Frogner i Oslo stiller følgende spørsmål på sin hjemmeside: «Hvilken effekt har klimaet og jordsmonnet på maten vår? Hva har lange vintre og korte somre med mye lys og regn å si for råvarene og bonden?»

De svarer ved å understreke at de vil videreføre den nordiske matkulturen som består av god dyrevelferd, økologiske prinsipper og bærekraftig dyrking og foredling av mat. Man kan spørre seg om meningsinnholdet i dette, og samtidig gjøre seg noen tanker om narrativet som konstrueres for å legitimere dyre måltider på Oslos vestkant.

vriiserlarsen@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2018 kl. 08.39