Klassekampen.no
Lørdag 21. juli 2018
Tyskland løser ikke tidens utfordringer ved å gjemme seg bak nasjonale grenser, skriver filosofen Jürgen Habermas.
Er vi stadig go de europeere?

Jeg skal ikke her beskjeftige meg med bråket fra Bayern denne sommeren som har utløst tysk regjeringskrise og overdøvet det egentlige temaet, nemlig den manglende samarbeidsviljen som hersker i EU. I stedet vil jeg understreke at de som sitter med svarteper er europavenner som nekter å vedkjenne seg sine forbehold mot et solidarisk Europa, når de avsløres av deres politiske praksis.

Med begrepet mauvaise foi (‘ond tro’) beskrev Jean-Paul Sartre et talende motstykke til den gode tro – la bonne foi. Hvem av oss kjenner vel ikke dette murrende, dempede ubehaget: Man handler i utgangspunktet bona fide, altså i god tro, men i en påfølgende, roligere stund sporer man en forstyrrende, gnagende tvil. Hvor konsekvente er egentlig de overbevisningene man utvendig har stått så tydelig for?

Det ligger det en blindsone som ubemerket avleder argumentene våre. Mitt inntrykk er at Emmanuel Macrons ankomst på den europeiske scenen avslører en slik blindsone – i selvforståelsen til de tyskerne som under eurokrisen gratulerte seg selv med å fremdeles være de beste europeerne, de som reddet alle andre ut av kaoset.

La meg bare tilføye at jeg ved å diagnostisere en slik ‘ond tro’ ikke ønsker å komme med noen moralsk bebreidelse. De som lider av en tro som på et vis er fordervet innenfra er verken ansvarlige eller helt uten ansvar for sin tilstand. Her kan vi ane et slektskap mellom vår tyske europavennlighet og et ganske annerledes fenomen.

Fakta:

Europa:

• Tysklands selvbilde som solidarisk europeisk ‘krisehjelper’ har slått sprekker i kjølvannet av finans- og flyktningkrisen, skriver filosofen Jürgen Habermas i denne teksten.

• Dagens store politiske utfordringer krever overnasjonale løsninger basert på solidaritet og gjensidig tillit, skriver Habermas, som mener Emmanuel Macrons initiativ til et felles eurobudsjett er et forbilde i denne sammenheng.

• Habermas mottok i juli den tysk-franske journalistprisen for sitt livsverk. Teksten er et utdrag fra talen Habermas holdt i anledning prisutdelingen.

Om forfatteren:

• Jürgen Habermas (f. 1929) er en tysk filosof og sosiolog. Han har gjennom flere tiår vært en av verdens mest innflytelsesrike intellektuelle.

I Cistersienserklostrene på tusentallet var det visstnok mange munker som var påvirket av en sinnstilstand hvor de ble hjemsøkt av trosanfektelser og følgelig sank ned i en slags melankolsk motvilje. Dette tungsinnet ble kalt for acedia. Det ble ikke straffet som synd, ettersom sinnstilstanden ikke oversteg den kognitive terskelen til uttalt vranglære. Samtidig skulle ikke denne «munkesykdommen» sees på som en tydelig klinisk depresjon, ettersom det ville ha fritatt de lidende for alt ansvar. Munkene ble altså ikke holdt ansvarlige for sin acedia, men det ble forventet at de ikke skulle fraskrive seg alt ansvar selv.

Det er denne utviskingen av ansvarets klare grenser som kjennetegner den vaklende tro i dens nåtidige, mer jordnære utgaver.

Selvsagt har mange kritikere ikke bare erklært den sparepolitikken som er inspirert av Tyskland for forfeilet, men også antydet at det ligger en tendens til partiskhet bak fasaden av høylytt forfektet solidaritet. Likevel har den dominerende tonen i den utslagsgivende pressen i mange år sørget for at befolkningens gode tro på tyskernes solidariske rolle har holdt seg stabil selv i krisetider. Troen på den uselviske rollen til den tyske regjeringen som en forsiktig kriseløser og sjenerøs kredittgiver ble i det store og det hele opprettholdt. Har ikke regjeringen konsekvent vært opptatt av alle medlemsstaters ve og vel, inkludert under det mislykkede forsøket på å vise grekerne døren?

I møte med de fullstendig uforutsette utfordringene til en radikalt endret verdenssituasjon har dette behagelige selvbildet nå slått sine første sprekker. Som belegg for denne påstanden viser jeg til en lederartikkel som ble publisert for ikke så lenge siden, som omhandler den beryktede natten da den franske presidenten snakket med den tyske forbundskansleren ut i de små timer og presset henne til ikke å tvinge grekerne ut av det europeiske valutafellesskapet. Først nå, tre år senere, får den alltid klarsynte journalisten Cerstin Gammelin anledning til å minne oss på dette lavpunktet i den skamløse nasjonale økonomiske egoismen i usminkede ordelag (Süddeutsche Zeitung, 21. juni 2018).

I den gamle vesttyske forbundsrepublikken og frem til Helmut Kohl fantes det ennå gode grunner til at tyskerne kunne ha et bilde av seg selv som gode europeere. Disse grunnene hadde å gjøre med den stadig sterkere bevisstheten om nasjonens moralske nederlag under andre verdenskrig, men de var likevel ikke helt selvinnlysende. Slik jeg ser det, skjedde det en mentalitetsendring i Kohls tid der det endelig ble mulig å feire den gjenforente nasjonalstaten. Gradvis kom andre elementer til og mentaliteten utviklet en varig karakter. Til slutt har dette bildet under bank- og finanskrisa og det motstridende nasjonale krisenarrativet blitt stadig mer selvsentrert og antatt et økende antall trekk typiske for ond tro. Blindsonen i dette godtroende selvbedraget avslører seg i mistroen vi viser overfor andre nasjoners vilje til å samarbeide. Dette gjelder særlig søreuropeiske land.

Den som lytter oppmerksomt til Angela Merkel, blir klar over at hun tillegger uttrykkene «lojal» og «solidarisk» en spesiell betydning. I et intervju for kort tid siden med journalisten Anne Will krevde hun felles politisk handling fra samarbeidspartnerne i EU både innenfor asylpolitikken og i tollstriden med USA, og i denne sammenhengen minnet hun om betydningen av «lojalitet». Vanligvis er det jo sjefer som forventer lojalitet av sine medarbeidere, mens felles politisk handling heller pleier å kreve solidaritet. Med utgangspunkt i motstridende interesser er det noen ganger den ene, og noen ganger den andre, som må la sine egne interesser underordne seg et felles gode. I asylpolitikken er nemlig ikke alle land truffet av migrasjonen i samme grad, på grunn av forskjellig geografisk beliggenhet. De har heller ikke alle den samme kapasiteten til å ta imot flyktninger. Videre treffer den kunngjorte amerikanske tollen på import av biler ett land, i dette tilfellet Tyskland, hardere enn de andre. I slike tilfeller betyr «felles politisk handling» at den ene tar hensyn til den andres interesser og deler ansvaret for konsekvensene av de politiske beslutningene som har blitt tatt i fellesskap. Den overveiende tyske interessen er i begge disse tilfellene innlysende, som den også er i insisteringen på en felles europeisk utenrikspolitikk.

At Merkel i slike tilfeller snakker om «lojalitet», lar seg vel forklare ut ifra at uttrykket «solidaritet» i årevis har blitt brukt i en annen betydning, nemlig en som er rent økonomisk. Det forskjønnende slagordet «solidaritet til gjengjeld for individuelt ansvar» har blitt gjentatt i krisepolitikken de siste årene, og viser til de kravene som kredittmottakerne fikk diktert av kredittgiverne.

Begrepet solidaritet er i dag ferd med å omdefineres. Vi står i et semantisk brytningspunkt der vissheten om at vi tyskere er de beste europeerne, begynner å slå sprekker. Mot et bakteppe av rop i ørkenen om bistand (til de gjeldsrammede landene, red.anm.) som det aldri ble noe av, får den offentlige bevisstheten gradvis litt innsikt i den manglende legitimiteten – og den tvilsomme suksessen – til investeringshemmende budsjettpolitiske mekanismer og reformer i arbeidsmarkedet som har ført til at hele generasjoner har blitt arbeidsledige.

«Solidaritet» viser til et forhold basert på gjensidig tillit mellom aktører som av egen fri vilje forplikter seg til felles politisk handling. Solidaritet er ikke nestekjærlighet, men heller ikke å stille betingelser til fordel for den ene siden. Den som oppfører seg solidarisk er villig til å godta ulemper på kort sikt, både i en langsiktige egeninteresse og i tiltroen til at den andre parten også ville forholde seg på samme måte i lignende situasjoner. Gjensidig tillit, eller i dette tilfelle tillit utover landegrensene, er en like viktig variabel som den langsiktige egeninteressen.

Denne tilliten fører oss trygt gjennom tidsrommet frem til den blir satt på prøve, nemlig ved en forventet gjentjeneste – selv om det kan være usikkert hvorvidt, når eller hvordan den vil innkreves. De tvangsmessige og rigide betingelsene som ble stilt for våre såkalte solidaritetstjenester, avslører en mangel på en slik grunnleggende tillit – samt hulheten i vår nasjonale selvforståelse som gode europeere.

I forhandlingene om Macrons forslag til reform av eurosonen nøler Tyskland – og de såkalte giverlandene med på slepet – igjen med å utvide det nåværende haltende valutafellesskapet til å bli en politisk eurounion. En demokratisk eurosone ville ikke bare trenge beskyttelse mot spekulasjon ved hjelp av en omstridt bankunion, en tilsvarende insolvensordning, en felles forsikring for oppsparte midler og et valutafond kontrollert på europeisk nivå. Først og fremst vil en slik eurosone måtte utrustes med kompetanse og budsjettmidler for å regulere en videre økonomisk og sosial splittelse mellom medlemslandene. Dette handler ikke bare om en finansiell stabilisering, men også om konvergens, det vil si om den politiske hensikten til de medlemmene som står sterkest økonomisk og politisk til å innfri det brutte løftet om en felles valuta gjennom en sammenfallende økonomisk utvikling.

Høyrepopulismen kan nok nære seg av fordommer mot migranter og moderniseringsangst hos usikre borgere, men symptomer må ikke forveksles med selve sykdommen. Den dypere underliggende årsaken til den politiske tilbakegangen er skuffelsen over at EU i sin nåværende tilstand ikke bare mangler politisk handlingskraft til å motvirke den voksende sosiale ulikheten både innenfor og mellom medlemslandene. Høyrepopulismen kan først og fremst takke den utbredte oppfattelsen blant de berørte om at EU mangler den politiske viljen til å være handlingskraftig. Hvis Europas nåværende vaklende kjerne kunne opptre som senter for en handlingskraftig eurounion, ville den være den eneste tenkelige motkraft til en ytterligere svekkelse av vår mye omtalte sosialmodell.

I sin nåværende form kan ikke EU gjøre annet enn å fremskynde denne farlige destabiliseringen. Årsaken til Europas trumpistiske forfall er at de europeiske befolkningene har en økende og dypt realistisk bevissthet om den manglende troverdige politiske viljen til å bryte ut av denne onde sirkelen. Istedenfor synker de politiske elitene ned i en hengemyr preget av fryktsomhet og opportunisme styrt av meningsmålinger, og blir opptatt av å klamre seg til makten på kort sikt. Politikerne mangler motet til selvstendig tenkning, og det er det som først og fremst kreves for å vinne over flertall – koste hva det koste vil av polarisering. Mangelen på denne viljen er desto mer ironisk ettersom det for lengst har funnes et solidaritetsvillig flertall som en slags fleet in being (betegnelse for en flåte som påvirker fiendens handlinger uten å forlate sin havn, red.anm.).

Jeg er av den oppfatning at de politiske elitene – og i første rekke de mismodige sosialdemokratiske partiene – bedriver en normativ undervurdering av sine velgere. At denne oppfatningen ikke bare gjenspeiler skuffede filosofiske idealer, kan vi lese i den siste rapporten til forskningsgruppen tilknyttet Jürgen Gerhards. I mange år har han gjennomført omfattende og intelligente sammenlignende undersøkelser rundt spørsmålet om viljen til solidaritet i 13 av EUs medlemsland. I mellomtiden har det utviklet seg ikke bare en bevissthet om en samlende europeisk solidaritet, tydelig atskilt fra nasjonalfølelse, men også en uventet og sterk vilje til å støtte opp om europeisk politikk som ønsker å inkludere en omfordeling på tvers av nasjonale grenser.

Krisen i Italia er kanskje den nyeste anledningen til å reflektere over uanstendigheten i å påtvinge det europeiske valutafellesskapet et strengt regelsystem som er til fordel for de økonomisk sterkere medlemslandene uten å kompensere ved å tilføre spillerom og kompetanse som åpner for felles fleksibel handling. Derfor er det første lille skrittet mot opprettelsen av et europeisk budsjett, som Macron har tvunget Merkel til å ta, av så stor symbolsk betydning. Det er merkelig å se den tyske regjeringen stå med ryggen mot veggen og la seg langsomt overbevise om å gradvis gi slipp på sin harde motstand mot hvert eneste integreringsskritt. Jeg forstår ikke hvorfor den tyske regjeringen tror at den skal klare å vinne partnere over til sitt syn i spørsmål som angår den for oss viktige flyktnings- og utenrikspolitikken, samt den internasjonale handelspolitikken, samtidig som den slår seg vrang i det sentrale spørsmålet om den politiske utbyggingen av eurosonen.

Den tyske regjeringen stikker hodet i sanden, mens den franske presidenten er tydelig på sin vilje til å gjøre Europa til en global aktør i kampen for en liberal og mer rettferdig verdensorden. Interessen for kompromisset i Meseberg i tysk presse er også misvisende. Den forfekter ideen om at Macron, med dette samtykket fra Merkel til et budsjett for eurosonen, skulle ha oppnådd en sårt tiltrengt suksess i bytte mot sin egen støtte for asylpolitikken hennes. Dette perspektivet dekker over forskjellen mellom dem, som ligger i at Macron i det minste har tatt det første skrittet i en dagsorden som strekker seg langt ut over interessene til ett enkelt land, mens Merkel kjemper for sin egen politiske overlevelse. Macron blir med rette kritisert i sitt eget land for den sosiale ulikheten som hefter ved reformene hans. Samtidig rager han over den europeiske ledertroppen: Han vurderer ethvert aktuelt problem ut ifra et videre perspektiv, og handler dermed ikke bare på ren reaksjon. Han utmerker seg med motet til å utforme politikk. Den påfølgende suksessen motsier det sosiologiske utsagnet om at et komplekst samfunn bare åpner for konfliktunnvikende reaksjonsmønstre.

Å bare se tilbake til imperienes oppblomstring, storhet og fall er å overse det historisk unike ved dagens situasjon. Til tross for at verdensfellesskapet stadig vokser tettere sammen i sine funksjoner, er det like politisk fragmentert som det alltid har vært. Den politiske nedrustningen fører til at befolkninger blir klar over at det ligger en terskel foran dem, og de hiver etter pusten og trekker seg skremt tilbake. Det er terskelen til overnasjonale former for politisk integrering jeg viser til, terskelen som krever av borgerne at de inntar et gjensidig perspektiv med andre mennesker på tvers av nasjonale landegrenser før de avgir sine stemmer.

De som forfekter politisk realisme, som uttrykker hån overfor dette perspektivet, glemmer at deres egne teorier opprinnelig var tilpasset en kald krig mellom to rasjonale aktører. Hvor er rasjonaliteten i handlingen vi ser i dagens arena? Fra et historisk perspektiv er det nødvendige skrittet mot en politisk handlingskraftig eurounion en forlengelse av en lignende læringsprosess som utspilte seg allerede i utviklingen av nasjonal bevissthet på attenhundretallet.

Den gang, som nå, oppsto ikke bevisstheten om et nasjonalt fellesskap som strakte seg ut over landsby, by og region av seg selv. Snarere var det toneangivende eliter som gikk inn for å tilpasse de funksjonelle sammenhengene som allerede fantes til de moderne utstrakte statene og nasjonale økonomier. I dag blir nasjonalbefolkningene overkjørt av de politisk ukontrollerte, funksjonelle imperativene til en verdensomspennende kapitalisme drevet frem av uregulerte finansmarkeder. Den riktige løsningen på dette kan ikke være å trekke seg forskrekket tilbake til nasjonale grenser.

Oversatt av Ingrid Austveg

(c) Suhrkamp Verlag Berlin

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.33