Klassekampen.no
Fredag 20. juli 2018
Musikk, politikk og krigsprofitt.
Jazzen politiseres

Jeg befinner meg på jazzfestival i Molde og er altså privilegert nok til å befinne meg i samme by som Maria Schneider. Hun er Artist in Residence, eller husartist som vi har begynt å si. Hun åpna festivalen, og hun skal avslutte den. Men hun åpna på to vis.

Hun dirigerte et fantastisk storband, det norske Ensemble Denada, i en strålende konsert der hun sjøl hadde skrevet og arrangert musikken. Men før det hadde hun verbalt rukket å åpne festivalen. Og dette er gode nyheter, til etterfølgelse for andre festivaler:

Der åpningstalen vanligvis holdes av en utkommandert statsråd med lite eller intet kulturelt på hjertet – «jazzen er som fisken i havet; den kan svømme hvor som helst» – leverte Maria Schneider en banbulle mot monopolkapitalen. Intet mindre!

Du kan lese hele talen på Moldefestivalens avis fireflate.no, men hvis du foretrekker et kort sammendrag: Hun hater Google, Spotify, Tidal og Youtube. Fuck them!

Marias regnskap er enkelt å forstå. 10 prosent av de mest strømmetjeneste-vennlige artistene deler 99 prosent av inntektene. Dette betyr at 90 prosent av de øvrige artistene deler på 1 prosent.

Really? Yes! Dama har rett!

Hvilket betyr at Kari Bremnes ikke tjener éi krone – jo, kanskje éi krone – på å gjøre musikken sin tilgjengelig via strømmetjenestene.

Dette må musikerorganisasjonene gjøre noe med. Ellers blir det, som Maria Schneider sier, helt umulig for musikere utafor Aviici-sjiktet å leve av sitt arbeid.

Men det ulmer i musikerkretser, langt ut over betalinga på strømmetjenestene. Det handler om politikk. Er det greit å motta en million i stipend fra Statoil? De grønneste miljøene i musikklivet syns ikke det er greit. Jeg er helt uenig med dem; i det store og hele tror jeg Statoil/Equinor kan være en del av løsninga på miljøkrisa, ikke en del av problemet. Men den diskusjonen blir for lang for denne korte spalta.

Debatten som nå presser seg på, initieres av mannen som arrangerer Motvind-festivalen i Oslo, Andreas Røysum. Han spør: Kan vi leve med at Kongsberg Jazzfestival er sponsa av Kongsberg Gruppen og krigsmaskinen Nammo? Selskap som eksporterer død og lidelse over den ganske klode? Satt på spissen, der denne typen saker helst skal stå: Hvorfor i all verden skal Norge drive med våpeneksport?

Andreas Røysum sier det sånn på sin Facebook-side:

«Kongsberg Jazzfestival har en rik historie, og alt ligger til rette for at de i fremtiden kan bygge arven sin videre med samvittigheten behold. Festivalen kan med et veldig enkelt grep stadfeste at musikk, kjærlighet og menneskeliv er viktigere enn penger. VI KREVER AT KONGSBERG JAZZFESTIVAL AVSLUTTER SAMARBEIDET MED KONGSBERG GRUPPEN.»

Økonomisk sett har de det enklere i trioen I Like to Sleep, som vant Jazzintro-konkurransen for unge jazzutøvere i år. Den diplomske overrekkelsen fant sted her i Molde. De takka for 150.000 kroner fra artistorganisasjonen Gramo ved å melde at de først og fremst skulle ha ferie – «for penga fra Gramo kommer ikke før lenge etter fellesferien»!

God ferie!

Ukas lydspor: Maria Schneider – «The Thompson Fields».

«Kan vi leve med at Kongsberg Jazzfestival er sponsa av krigsmaskinen Nammo?

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.35