Klassekampen.no
Torsdag 19. juli 2018
OVERBEVISER: Bel Powley gjør en kjempejobb som den forstyrrede Anna. FOTO: AWE
Vakker grøsser
Spennende, men litt skuffende.

Film

«Wildling»

(USA, 2018)

Regi: Fritz Böhm.

Manus: Fritz Böhm, Florian Eder.

Med: Bel Powley, Liv Tyler, Brad Dourif, Collin Kelly-Sordelet, James Le Gros.

Lengde: 1 t. 32 min.

ANMELDELSE

HHHHII

«Vil du høre et eventyr?» Slik åpner den atmosfærisk sterke, fint strukturerte og vakkert fotograferte grøsseren «Wildling». Spørsmålet fremføres med en småskummel, skjelven stemme og stilles av en far til sin sengeliggende datter.

I hvert fall kaller hun ham «pappa». Han er mer enn gammel nok til å være hennes farfar, sengen hennes er krokete og hjemmesnekret, og rommet sengen står i, minner mest om en celle. Utenfor det gitterdekkede vinduet blåser og regner det hardt, så når pappa er ferdig med å fortelle om de fæle «vildlingene», som spiser alle småbarn de kommer over, er det ikke rart lille Anna foretrekker rommet sitt.

Ikke at hun har noe valg. Pappa låser døren hver gang han går, vinduet lar seg ikke åpne og Anna har ingen reell kjennskap til verden utenfor. Hun vet bare det pappa vil at hun skal vite, og ifølge ham er hun det siste gjenlevende barnet i mils omkrets, og grunnen til at han holder henne innelåst, er at han vil beskytte henne. Men etter hvert som årene går, begynner utforskertrangen å slite og skogen utenfor lokker mer og mer.

Så havner Anna på dramatisk vis på sykehus. Derfra overføres hun til Sheriff Coopers varetekt, som lar henne flytte inn hos seg og broren. Det er der den virkelig skumle delen av historien starter.

«Wildling» er hva man kan kalle en nymotens grøsser, fjernt fra gamle dagers B-filmer og med kvalitet i alle ledd. Skuespillerne gir liv til rollefigurer man bryr seg om, stemninger skifter i fint avpasset tempo, filmens visuelle kvaliteter er slående – og en rasjonell forklaring på mysteriet som omgir Anna ser lenge ut til å være rett rundt hjørnet.

Dessverre klarer ikke filmskaperne å innfri de forventningene de har bygget opp, og «løsningen» er hverken snedig, sjokkerende eller plausibel – noe som naturligvis skuffer. Men det som leveres frem til da er like fullt verdt å få med seg.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.38