Klassekampen.no
Torsdag 19. juli 2018
TILBAKEBLIKK: Den unge Donna (Lily James); nyss ankommet sitt greske paradis. FOTO: UIP
Gamle sanger om igjen
Den småsjarmerende forhistorien.

FILM

«Mamma Mia: Here We Go Again»

(USA, 2018)

Regi: Ol Parker.

Manus: Ol Parker, Richard Curtis (basert på musikalen «Mamma Mia!»).

Med: Amanda Seyfried, Lily James, Pierce Brosnan, Jeremy Irvine, Josh Dylan, Hugh Skinner m.fl.

Lengde: 1 t. 54 min.

ANMELDELSE

HHHIII

Selv om jeg ikke akkurat har lengtet etter en oppfølger til 2008s kjempesuksess «Mamma Mia!», og selv om jeg hadde sett et par klipp som fikk meg til å frykte det verste for denne filmen, tok det ikke lang tid før jeg koste meg. Og lenge så det ut til at kosen skulle vare.

Men å få samme «la oss skape situasjoner som på treffende vis beskrives i tekstene til Abba-sanger alle kan»-triks til å fungere to samfulle filmer gjennom, er vanskelig. Og det har man da heller ikke klart.

Etter kun en liten prolog, hvor Sophie (Amanda Seyfried) skal feire nyåpningen av morens restaurerte hotell, starter hovedhistorien. Og der går det friskt for seg. Året er 1979, og den unge Donna (Sophies mor, spilt av Lily James) har sin siste dag på universitetet.

Hun holder en fantastisk tale, synger og feirer med sine to beste venninner – og reiser ut i verden for å finne sin skjebne. Innen kort tid har hun møtt tre forskjellige unge menn og på fineste musikal-vis sunget og danset seg gjennom forklaringen på hvorfor Sophie har tre fedre.

Deretter veksler historien effektivt mellom fortid og nåtid; mellom Donnas og Sophies historier, hele veien akkompagnert av Abba, naturligvis.

Det vil si: av nyinnspilte versjoner av Abba-sanger – noen sanger mer kjente og noen versjoner mer vellykkede enn andre. I kombinasjon med en dalende engasjementskurve (hvor mange ganger kan man la seg glede av å høre en barndomsfavoritt i et litt annerledes arrangement?), gjør dette at filmens siste akt fenger markant mindre enn de to første.

Når filmskaperne i tillegg forlenger slutten med en glorete, masete og helt unødvendig «Super Trouper»-fremførelse, går en mild skuffelse over i irritasjon. Og det er synd, for som resten av «Mamma Mia: Here We Go Again!» nettopp har vist, fantes det akkurat nok tekster og melodier til enda en Abba-film. Bare en som er litt kortere enn denne.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.38