Klassekampen.no
Torsdag 19. juli 2018
UBEHAGELIG PLAUSIBEL: La oss selge våpen til barn! Sikkerhetsekspert Erran Morad (Sacha Baron Cohen) til høyre. Våpen-aktivist Philip Van Cleave (med barnevennlig pistol) til venstre. FOTO: HBO NORDIC
Pilotepsioden til «Who is America?» er tidvis morsom, men en setter fort latteren i vrangen.
Problematisk moro
En bare delvis vellykket start.

«Who is America»

Pilotepisode

(USA, 2018)

Av: Sacha Baron Cohen.

Med: Sacha Baron Cohen, Bernie Sanders, Larry Pratt, Lee van Cleave m.fl.

Episodelengde: 27 min.

Antall episoder: 7.

Tilgjengelig på: HBO Nordic.

ANMELDELSE

HHHIII

Timingen kunne knapt vært bedre. Å lansere en ny serie hvis mål er å eksponere gærninger på amerikansk høyrefløy, kun dager før et møte mellom USAs og Russlands presidenter – et møte som får amerikanske reportere, politikere og etterretningsoffiserer til å beskrive president Trumps oppførsel som skammelig og forrædersk … wow!

Sacha Baron Cohen er smart, talentfull og kreativ. I perioden 2000–2009 narret, moret og sjokkerte han med idiotiske, ekstreme og effektivt manipulerende figurer – som liksom­gangsteren Ali G, ignoranten Borat og motemodell­monsteret Brüno.

Gjennom falske intervjuer, pressekonferanser, reportasjer og stuntopptredener fremprovoserte han voldsomme reaksjoner fra omgivelsene, og eksplosive latterbrøl fra publikum.

Den gang sikret en kombinasjon av relativ anonymitet og stramme manustøyler suksess. I «Who is America?», truer fraværet av dette, kombinert med en ny og langt mer kompetitiv medieverden, med å spenne ben under konseptet.

Ifølge introsekvensen er den nye seriens mål å besvare tittelens spørsmål: Hvem er Amerika? Det gjøres via fire nye figurer og disses møter med «vanlige» amerikanere. Først ut er Billy Wayne Ruddick Jr., en medie­skeptisk høyreving-blogger, som møter en synlig forvirret Bernie Sanders. Ruddick er så tåpelig at Sanders sliter med å tro på ham som individ, og hans forsøk på å overtale Sanders til å inkludere hele USAs befolkning i befolkningssegmentet kjent som «the one percent» (landets rikeste), er så teit at det blir flaut.

Stort bedre blir det ikke når superliberaleren Nira Cain-N’degeocello besøker et Trump-elskende ektepar i Syd-Carolina. Nira vil samtale åpent og ærlig, og lytte uten fordommer, for således å «bygge broer». Likevel forteller han om hvordan han og forloveden via horrible grep bryter ned barnas kjønnsrolleforestillinger og hvordan forloveden bedro ham med en delfin.

Vertskapet lytter høflig og gjør en fantastisk jobb med ikke å falle av stolen. Møtet er som hentet fra «Borat» (2006), men er hverken subversivt eller smart.

I tredje del er Cohen nylig løslatte Rick Sherman, som lager kunst av og med egne kroppsvæsker. Også Borat-lignende, men enda mindre interessant. Episodens siste del, derimot …

Forkledd som den israelske anti-terroreksperten Erran Morad, møter Cohen to garvede våpenlobbyister og selger inn treningsprogrammet «Kinderguardians», hvor man trener barn i alderen 3 til 16 år i «ansvarsfull bruk av skytevåpen». Morad-figuren er ubehagelig plausibel og en gavepakke for dem som ønsker flere våpen i flere hender i USA.

Lobbyistene sluker både figur og forslag rått og utviser en holdning til etikk, logikk, moral og menneskeliv som nesten ikke er til å tro på. Samtidig er de åpenbart dønn ærlige.

Men hva så? Skal vi le eller gråte; kreve rettslige reaksjoner eller bare riste på hodet? Jeg vet ikke. At folk lar sine feiltrinn, overtramp og lovbrudd; sine defekte moralske kompass og monstrøse motiv eksponeres, er ikke lenger sjokkerende. Når alle lever i sin egen virkelighet og forholder seg til de fakta (og «fakta») som best bekrefter denne, mister slike avsløringer sin kraft.

Snarere enn å fremtvinge reevalueringer og kursendringer, forsterker de skillelinjer. Tilhengere og motstandere bruker dem på hver sin måte til å bekrefte det de allerede mener å vite.

Serier som «Who is America?» kan være veldig morsomme, men i 2018 får vi lettere latteren i vrangen. Da Ali G lurte folk til å dumme seg ut, da Borat gjorde narr av gjennomsnittsamerikanere og da Brüno skapte furore med sine stunts og påstander, var leken en annen; mer uskyldig. Nå representerer den en klar politisk agenda. Tidligere hadde Sacha Baron Cohens påfunn sin relevans som lattervekkende pekefingre og småskarpe påminnelser om våre egne dobbeltstandarder. Nå drukner de i all den andre stunt-humoren.

Dessuten kan de som er blitt lurt bruke metodene hans som bevis på Baron Cohens (og andre ikke-konservatives) falske vesen og uredelig fremferd. Mens motstandere av de eksponerte får bekreftet sine oppfatninger. Hvor morsomt er egentlig det? Jeg tror jeg må se resten av serien for å finne ut.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.38