Klassekampen.no
Tirsdag 17. juli 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
For å bevare jorda, trenger vi ikke først og fremst mer «uberørt natur» – vi trenger natur berørt med respekt og kjærlighet.
Mangfoldets utmark

Gud skapte verden, men nederlenderne skapte sitt eget land, heter et nederlandsk ordtak. I alle fall den siste delen av det er sant. En tredel av det lave landet er bygd opp av menneskehender bak imponerende diker, og holdt ved like av vindmøller som pumper overskuddsvann ut i havet ovenfor (!) og gartnere med nennsomme hender.

Ikke alle menneskenes inngrep i naturen har vært like heldige. Det frodige Mesopotamia ble langsomt ufruktbart fordi dets innbyggere ikke visste at vannet de vannet åkrene sine med inneholdt små mengder salt som etter mange generasjoner til slutt gjorde jorda steril. Kornet kan vi hente i Egypten, sier Hamsuns August, og Nord-Afrika var Romerrikets kornkammer – inntil romernes dyrkingsteknikk gjorde åkrene til ørkener.

Økonomen Herman Daly konkluderte: Menneskene har etterlatt seg ørkener i sine fotefar. Bak maten hver og en av oss spiser i løpet av et år, ligger det et jordtap på fem tonn! Soyaåkre og oljepalmeplantasjer eter seg innover i regnskogen og savannene, veier, boliger og industri ødelegger habitatene til artene som vi utkonkurrerer i et stadig høyere tempo.

Vårt forhold til naturen kan best karakteriseres med ett ord: krig – med masseødeleggelsesvåpen. Men det kan også være annerledes. Det er ikke bare nederlandske gartnere som vet å stelle pent med alt som vokser og gror.

Fakta:

Menneskeskapt naturmangfold

• Naturen formes av menneskets metoder for å benytte seg av den, som igjen er formet av naturen selv. Dette samspillet gir grunnlaget for å forstå hvordan vi kan sørge for naturmangfold også i fremtiden.

• Forfatteren skriver i denne artikkelen om hvordan mennesket enten tror naturen må få være helt i fred, eller, at den kan utnyttes i det uendelige. Ingen av disse løsningene gir naturmangfoldet vi vil ha.

• Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Oppland Miljøpartiet de Grønne.

I min egen bygd, Vestre Slidre i Valdres, har jeg gjort en interessant observasjon. Særlig godt ser jeg det hvis jeg er ute i båt på Slidrefjorden. Dalsidene er delt inn i tre etasjer. Nederst ligger jordene. Noen av dem kan være mistenkelig monokulturgrønne, men de fleste jordene viser et større mangfold av planter. Ukrutt forgår ikke så lett! Jorda har en solid frøbank, og sprøyter man ikke, kommer snart vikker, soleie, revehale, løvetann og en rekke andre planter opp for å bringe balanse i økosystemet og krydder i kufôret. I neste etasje er det biologiske mangfoldet på topp. Her finner vi bjørk på de tørre stedene, osp, or og selje i bekkedalene, flekker med gran, og innimellom lysninger med gress. Skogbunnen og underskogen varierer fra blåbær- og tyttebærlyng til en nesten regnskogaktig vegetasjon langs bekkene. Lenger oppe har grana tatt over.

Mangfoldet er markert mindre utenfor noen snauhogster der det er fritt fram for alle frø som har ligget og ventet på lys og spiremuligheter. Her har mennesket helt åpenbart gått inn i et livgivende samspill med naturen rundt oss. Midtetasjen, som er de gamle havnehagene, formet av ku- og sauemuler og planmessig hogst gjennom minst to tusen år, viser nettopp dette.

«Mångfoldens utmark» kaller den svenske landskapshistorikeren og etnobiologen Kelvin Ekeland dette fenomenet. I boka med samme navn skriver han «I livets vev er natur og kultur så fast sammenvevd at det å skille dem innebærer oppløsning». Det er dette vi ser når utmarka, den gamle slåtte- og beitemarka gror igjen: det biologiske mangfoldet krymper. Artene som er avhengig av beitedyra for lys og næring, blir borte.

Forskerne bekrefter det som jeg ser. En nylig avsluttet studie av et skogsbeiteområde i Valdres konkluderer: «Gjennom naturtypekartlegging sommeren 2015 avdekket forskerne verdifulle kulturmarkstyper og et høgt biologisk mangfold i Steinsetbygda. (...) Frøene spredte seg ved at de fester seg til ulla eller pelsen til dyra, eller blir spist og sprer seg til nye områder med møkka».

Hadde vi sett det samme landskapet for noen generasjoner siden, hadde inndelingen vært den samme, men mangfoldet større: enga hadde vært enda mer blomsterrik (før ugressprøytingen), havnehagene mer gressrike, og granskogen hadde lignet mye på dagens rester av de gamle havnehagene: blandingsskog med rik bunnvegetasjon.

Prøv bare å vende en gammel kuruke: fram kravler et vell av insekter og mark, og ikke nok med det: «Alle insektene skjult i gjødselen, voksne eller i ulike utviklingsstadier, ble tilgjengelige for lystne fugler», forteller Ekeland. Og vi kan fortsette å studere området rundt en slik ruke: vi vil finne næringskrevende planter som ellers ikke hadde hatt livsgrunnlag å stedet.

Mosaikken av naturtyper er et kjennetegn ved landskaper der mennesker har levd lenge. Dagens natur i Europa, og store deler av Asia og Afrika, er preget av et samspill av ulike faktorer: jordsmonn, klima, vanntilgang og menneskelig aktivitet. Ekeland kommer i sin bok stadig tilbake til behovet for å forstå naturen som et dynamisk samspill over tid. Landskapene vi har i dag er et resultat av vår egen historie, av romertidens og middelalderens dyrkingsmetoder og høsting av naturens ressurser (tenk bare på alt vannet og veden som gikk med til romernes mange badeanlegg, eller hva oppfinnelsen av den moderne plogen i middelalderen har betydd for åkerbruket), av befolkningsnedgangen under svartedauden, av seterbruket og av ryddingen av husmannsplasser utover 1800-tallet, eller av finneinnvandrernes svedjebruk.

Det er ikke villmark alt som er grønt. Vestmarka, Nordmaka, Østmarka og Sørmarka, de dype skogene rundt Oslo, er ikke bare preget av dagens snauhogster med grådige skogsmaskiner, men også, hvis i ser nærmere etter, av tidligere tiders plukkhogst, kullbrenning og beiting. De mange gamle plassene i disse skogene minner oss om det. Overalt i landet ble myrer slått og lav høstet fra bergrabbene til vinterfôr. Løvtrærne ble høstet ved at unge greiner ble hogd, buntet sammen og tørket. I vestlandsfylkene får bønder i dag miljøtilskudd for å videreføre den tradisjonen, og i Asker sør for Oslo er tre slike styvingstrær, eller askekaller, kommunevåpen.

Nettopp ved sin dynamikk, fordi det er en levende historiebok, er dette landskapet så spennende. Dessverre er det i raskt forfall. Antall støler i drift er i fritt fall på grunn av strukturendringer i landbruket. «Moderne» kyr går ikke i bjørkelia for å fø seg, men står inne i store haller og gumler soya og mais fra endeløse monokulturelle åkre i Brasil. Resultat: her hjemme gror utmarka igjen, mens i Brasil raseres cerradoen med tap av biologisk mangfold og karbon som resultat. Snakk om å få i pose og sekk – i negativ forstand!

Samspillet menneske – natur blir bare viktigere og viktigere i en tid da vi forstår verdien av å ta vare på biologisk mangfold, jord, vann og klima. Slik vi en stund har forvaltet naturen som avgrensete soner (landbruk, skogbruk og verneområder hver for seg), går vi glipp av mange positive synergier: «Gran har sikkert høy tilvekst, men blandet med furu og løvtrær skjer en høyere binding av karbon», skriver Eklund.

Sektortenkningen kan få dramatisk negative utslag, som når antropologen Ilona Drivdal forteller at lokalbefolkningen holdes borte fra ved- plantesamling i Kilimanjaro nasjonalpark, mens øko(!)turister fra fjerne, rike land flyr til Kenya og kjøres inn i den uberørte naturen med digre jeeper. Har vi kommet så langt fra naturen, er mennesket blitt så destruktivt at vi ikke tror vi kan røre ved den uten ødelegge den?

En slik tanke har oppstått hos en del naturvernere med utgangspunkt i USA som har en helt annen historisk situasjon enn vårt kontinent. Reservatet for villmark blir da løsningen på miljøproblemene, slik det for eksempel uttrykkes i The Wilderness Act fra 1964: «I motsetningen til områder der mennesket og dets verk dominerer landskapet» defineres villmarka «som et område hvor jorda og dets livssamfunn ikke er påvirket av mennesket, og mennesket bare er en besøker som ikke blir værende». En slik definisjon av naturen ser helt bort fra årtusener med menneskelig påvirkning, og hvis den påtvinges gamle kulturlandskap (i vid betydning av ordet) vil det biologiske mangfoldet heller reduseres enn å øke.

Én tredel av våre truete arter er jo nettopp knyttet til beiting og høsting. «Villmark er alt annet enn naturlig; den har en historie, den er et produkt av en sivilisasjon», skriver filosofen Catherine Larrere ved universitetet Paris-I Panthéon i tidsskriftet Europeana (nr. 6, 2015). Som alternativ framhever filosofen Éric Pommier ved samme universitet og i samme tidsskrift den tyske filosofen Hans Jonas og hans prinsipp om ansvarlighet: «mennesket er bare det er gjennom å vedkjenne seg å være en del av naturen, og naturen er bare det den er, så lenge mennesket utfører sine plikter der».

Vi trenger ikke først og fremst mer «uberørt natur», men natur berørt med respekt og kjærlighet, ikke granørkener og snauhogst, men blandet skog og plukkhogst, ikke monokulturer med soya på savannene, men styrt beiting i skog og fjell.

Vi må slutte å utbytte, utnytte, forbruke og dominere, innse at vi er en art blant andre arter, og at det verken er fornuftig (i vår egeninteresse) eller etisk riktig å utrydde våre medskapninger eller deformere den kloden vi er så heldige å bebo. Den amerikanske reservatmodellen har ikke levert – kanskje bortsett fra misforstått god samvittighet. Landet topper alle statistikker for naturødeleggelse, forbruk og forurensing, og nasjonalparkene er som alle andre steder på kloden innhentet av global forurensing og klimaendringer. Selv de vakre røde solnedgangene er skapt av industrirøyk, skrev den amerikanske miljøaktivisten Bill McKibben for over 30 år siden.

Jean Jacques Rousseau foreslo en samfunnskontrakt for at menneskene skulle kunne leve i fellesskap uten å undertrykke hverandre. Nå trenger vi en naturkontrakt for et samspill mellom menneske og resten av naturen – og det er ikke Rousseau som ville ha motsagt meg!

Kelvin Ekeland gir i sin bok et godt råd: «Undersøk markens historie og bruk tradisjonell kunnskap så langt som mulig. Vern om det som har vært vanlig. Bruk gammelt bondevett. Da blir resultatet optimalt. På lang sikt er dette også det mest økonomiske.»

Gammelt bondevett innebar også, i tråd meg antikk filosofi, å kjenne sin begrensning, å ha respekt for sine omgivelser, innbefattet naturkreftene. Kort sagt: vi må oppfordre menneskeheten til mer kledelig beskjedenhet, til å slutte å plyndre den naturen vi skal leve av, og til å dele jordas store, men begrensete goder broderlig mellom oss – i Rousseaus ånd. I så fall kan vi kanskje etterlate oss hager i våre fotefar, ikke ørkener.

vikabraaten@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 15.46