Klassekampen.no
Lørdag 14. juli 2018
Kan man være en «god» poet, men en «ond» person?
Litteraturen skal ikke være god og ren, den skal være alt
8ILLUSTRASJON: EDVARD MUNCH (1896), WIKIMEDIA COMMONS

I fjor høst boikottet 200 svenske forfattere, journalister og skribenter bokmessen i Göteborg. De ville ikke delta fordi den høyreekstreme avisa Nya Tider skulle få ha en monter der.

Samtidig pågikk det en flammende debatt om bibliotekenes retningslinjer. Visse biblioteker hadde nektet låntakere å lese bøker som bibliotekarene oppfattet som rasistiske, sexistiske eller pornografiske. Det var bibliotekarenes egne moraloppfatning og samfunnssyn som fikk styre hva kommunens innbyggere fikk lese.

Justitiekanslern (tilsvarende Sivilombudsmannen i Norge, red.anm.) felte bibliotekene. Argumentet var at et bibliotek riktignok ikke kan kjøpe inn alle bøker som finnes, men utvalgskriteriene kan ikke hvile på bibliotekarenes subjektive bedømmelser. Man kan sette en stopper for ulovlig litteratur, men ikke ubehagelig litteratur.

De to hendelsene berører også visse aspekter ved metoo. Det vil si, den delen av metoo som gikk et steg lengre – fra en avsky for seksuell trakassering til moralsk panikk. Den svenske debatten preges av en sterk vilje til renhet. Kravet er at man skal forby, avskjære, utestenge og stanse den ubehagelige meningen eller den degenererte oppførselen.

Et dagsaktuelt eksempel på det er Den nya akademien, som er et initiativ fra delvis samme personer som først boikottet bokmessen og deretter ble metoo-aktivister.

De regner per dags dato et hundretalls forfattere, kunstnere og bibliotekarer. Den 10 desember i år skal de utgi en alternativ nobelpris. Det er «gode vurderinger» som skal belønnes, framgår det av hjemmesiden. «Litteraturen», skriver de, «hører sammen med demokrati, åpenhet, empati og respekt – ikke privilegier, skjevheter, arroganse og sexisme.»

Virkelig?

Er det ikke heller slik at noe litteratur fremmer demokrati og empati, mens andre gjør det motsatte? Er det ikke selv slik at noen av litteraturens fremste forfattere – før som nå – har gjort romankunst av meninger som ut fra et godhetsperspektiv er fullstendig kvalmende?

Et eksempel på det er nettopp Nobelprisen i litteratur, som er utdelt siden 1901. Knut Hamsun var lojal mot Det tredje riket, og T.S. Eliot var antisemitt.

Aleksandr Solzjenitsyn ville erstatte det nyvunne russiske demokratiet med kirkelig despotisme. Mario Vargas Llosa er en nyliberaler som holder seg med makten, og har forlatt den sosiale bevegelsen han en gang tilhørte.

Rudyard Kipling skrev kolonialepos der han beklaget seg over den hvite manns byrde. Derek Walcott, på den andre siden, er en av postkolonialismens største poeter. Som universitetslærer bedrev han omfattende seksuell trakassering.

Et spørsmål man vil stille til Nye svenska akademien, er om noen av de ovennevnte forfatterne ikke fortjener Nobelprisen sin? Og skiller de, som nå egenhendig skal dele ut en eget pris i Nobels navn, på noen måte mellom forfatteren og forfatterskapet? Kan man, som Walcott, være en «god» poet, men en «ond» person, for å bruke moralhygienikernes begrepsapparat?

Er Ko Uns følsomme kjærlighetslyrikk holdt utenfor diskusjon, siden han metoo-høsten 2017 ble påstått å være en tafser? For ikke å snakke om den geniale Michel Houellebecq, han kommer naturligvis ikke på tale.

De som svarer at listen over nobelprismottagere gjennom historien speiler tidsånden, gjør det for enkelt for seg. Det finnes navn som vekket ramaskrik hos etablissementet allerede da de ble presentert. For eksempel en av tidenes beste maktskildrere, Harold Pinter, som mottok prisen i 2005. Svenska Akademien burde forstå sitt ansvar, mente de opprørte liberale stemmene, når de hyller en dramatiker som dristet seg til å demonstrere mot Natos bombinger av Jugoslavia.

(Jeg går derfor ut fra at Peter Handke er diskvalifisert; Svenska Akademien orker ikke enda en debatt, med den internasjonale Ibsenprisen i 2014 friskt i minne.)

Enda dummere var panikken rundt den kinesiske allegori­mesteren Mo Yan, som fikk prisen i 2012. Ingen – ingen – kritikere hadde lest Mo Yan, men fordi han var viseformann i den kinesiske forfatterforeningen mente de han ikke burde fått prisen. Han var nemlig ikke noen dissident. Her krevde de svenske liberalerne at en kollega som lever i et diktatur som praktiserer dødsstraff, skal risikere livet sitt for å være verdig prisen. Selv har de aldri noensinne uttrykt en ubehagelig mening eller risikert noe overhodet, siden det er de som bestemmer spillereglene.

Svenska Akademiens litteratursyn har aldri vært styrt av følelser. Kvalitet er ikke et spørsmål om politikk. Litteraturen har ikke i oppgave å være god og ren, den skal være alle ting. Den skal være fri. Den nya akademien har åpenbart andre ambisjoner.

George Orwell fikk aldri Nobel­prisen, men det er hans etterlatte bidrag – nytalen – som virker mest nærliggende når man leser Den nya akademiens programerklæring. De mener virkelig på største alvor at deres prosjekt skal være en «motkraft mot stillhetskulturen». Fortsettelse følger.

asa.linderborg@aftonbladet.se

Oversatt av Hedda Lingaas Fossum

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 14.23