Klassekampen.no
Torsdag 12. juli 2018
Hjernen arbeider hele tiden, men trenger fred og ro for å finne mening i kaoset og hente fram nye ideer.
Elastiske tanker
Ny forskning indikerer at menneskers tankeevne trues av den teknologiske utviklingen.

KOGNISJON

Våre tanker er det viktigste vi har. Fysisk sett er vi mennesker ikke spesielt imponerende, og hadde neppe overlevd om ikke evolusjonen hadde utstyrt oss med en utrolig evne til å behandle, kommunisere og huske informasjon. Men det er først nå, idet vi er i ferd med å skape en ny form for intelligens, at vi begynner å forstå hvordan vi tenker, og hva menneskehjernen faktisk er i stand til. I forsøket på å skape kunstig intelligens, har vi nemlig oppdaget hvor vanskelig det egentlig det er å tenke.

Fakta:

Hjernen:

• Finnes det en annen måte å tenke på enn den logiske?

• Mange forskere har lenge vært overbevist om dette, men har strevd med å finne ut hva evnen består i.

• Fysikeren Leonard Mlodinow viser i den nye boka «Elastic» at hjernen har flere måter å bearbeide informasjon.

• Elastisk tenkning er det vi gjør når vi greier å gå utenom det pre-programmerte og logiske.

Hardt å være menneske

Andre dyr er også avhengige av å kunne prosessere informasjon. De møter stadig utfordringer de må takle: De må skaffe mat, kanskje ved å jakte på andre dyr. De må unngå å selv bli spist. De må finne partnere for å formere seg, finne sin plass i flokken, også videre. Men det meste av dette foregår ved hjelp av ferdig «programmerte» responser som evolusjonen har bygget inn i genene, responser som fungerer greit så lenge omgivelsene er forutsigelige.

Men for mennesket, og noen få andre arter, er dette ikke nok. Vi møter situasjoner der automatiske responser ikke fungerer, og der vi derfor må tenke. «Den veien er stengt. Hva gjør jeg nå?» «Jeg trodde NN var en venn, så hvorfor gjør han dette?»

Denne tenkeevnen har blitt definert som en analytisk eller logisk evne, en måte å behandle informasjon på som fulgte bestemte regler. Disse reglene ble satt ned på papir av den engelske autodidakten George Boole (1815–1864), og er blitt implementert i datamaskiner, der massevis av fysiske «porter» loser logiske operasjoner fra start til mål. Ofte på imponerende vis.

Hva med det enkle?

Det man etter hvert oppdaget, var imidlertid at denne typen informasjonsbehandling ikke var egnet til å takle «enkle», dagligdagse utfordringer som selv små menneskebarn lett fikser. Som å bevege seg i ulendt terreng. Som å forstå uklar tale, som å kjenne igjen ansikter, og hva disse uttrykker. For ikke å snakke om mer spesielle oppgaver, som å tolke gåter og metaforer.

Det så ut som menneskehjernen hadde noen funksjoner som den klassiske modellen ikke gjorde rede for. Kunstig intelligens-forskningen stagnerte inntil man for få år siden valgte nye innfallsvinkler, som ved å la kunstige nevrale nettverk trene seg opp på oppgaver, ved hjelp av en mengde eksempler. Dette, som vi kaller «maskinlæring», har gjort det mulig med imponerende fremgang innen oppgaver som oversettelse, gjenkjenning av ansikter, og så videre.

Maskinens ironi

Problemet er at maskinlæring kun fungerer på de spesifikke oppgavene maskinen trenes opp på, og ikke så lett kan overføres til andre oppgaver. Man må derfor starte på nytt for hver ny oppgave. Mens det vi mennesker er så gode til, er å kunne bruke tidligere erfaringer fra ett felt på helt nye områder. For eksempel kan klimaforskere finne ut at visse fenomener – som jetstrømmen – fungerer på måter som likner på hvordan vann forflytter seg, og de kan bruke de samme likningene. Og fremdeles er det mange ting som menneskehjerner klarer lett som man ikke aner hvordan man skal kunne få til i maskiner. Som å forstå vitser og ironi.

En tredje vei

Har vi flere måter å tenke på enn den logiske? Mange forskere, filosofer og teknologer er overbevist om det, men har strevd med å si hva denne ekstra evnen består i. Jeg har tidligere skrevet om blant annet Jeff Hawkins’ teori (som han også forsøker å omsette til teknologi) om at tenkning i det vesentlige handler om å huske mønstre. Et nytt forsøk på å nærme seg dette, er Leonard Mlodinows nye bok, «Elastic». Mlodinow er fysiker, og har blant annet jobbet sammen med Stephen Hawking. Men i de senere årene er han først og fremst kjent som vitenskapsforfatter, en av de mest spennende sådan. Som tittelen «Elastic» antyder, forsøker han her å beskrive den «tredje» måten hjernen vår behandler informasjon på. Ikke med ferdigprogrammerte responser, og heller ikke med logisk tenkning, men med det han kaller «elastisk» tenkning. Det er flere som har vært inne på noe liknende, blant annet Nick Chater, som jeg nylig skrev om.

Enkelt sagt betegner «elastisk» tenkning det vi gjør når vi greier å gå utenom det preprogrammerte og logiske, og finner nye sammenhenger og løsninger. Men hvordan? Noen detaljert beskrivelse av hvordan dette foregår kan selvsagt ikke Mlodinow (eller andre) gi. Men han gir noen hint: Han bygger blant annet på Nancy Andreasens oppdagelse av et nettverk i hjernen (the default network) som alltid er i aktivitet, også når vi tror hjernen hviler, og som stadig finner assosiasjoner, kobler tanker vi har til andre tanker, også slike som kan virke fjerne. Litt som når vi drømmer, og da dukker mye rart opp. Men så snart vi kobler den mer logiske hjernen inn, vil disse assosiasjonene siles, og kun de som gir mening stå igjen.

Hjernen må være alene

Denne kombinasjonen av «bottom up – top down»-prosessering er kjernen i elastisk tenkning. Og det er viktig å finne balansen: For mye assosiasjoner, som man kan få når man drømmer, eller er under påvirkning av narkotika, ender opp i bare rør. Men for mye «top-down», for mye sensur, genererer lite nytt. For å fremme elastisk tenkning, er det også viktig å gi hjernen tid og ro til å få assosiere fritt. Det er derfor det å , uten noe på øret, kan være fint når man skal finne på noe. Hjernen trenger å være alene for å kunne assosiere fritt, og finne meningsfulle koblinger i kaoset av informasjon vi mottar.

Mlodinow lærte noe viktig om dette da han jobbet sammen med Hawking. Hawkings sykdom gjør at han kommuniserer sent, og man måtte derfor tre ut av den vanlige, lett overflatiske måten man vanligvis kommuniserer på. Man fikk tid til å hente fram nye tanker – som man gjorde det da man skrev brev til hverandre. Dessverre gir den nye medievirkeligheten oss få muligheter til slikt, og Mlodinow reflekterer over det paradoksale i dette: «Den teknologiske fremgangen som gjør elastisk tenkning enda mer viktig, gjør det også mindre sannsynlig at vi kommer til å bruke den.»

Skal vi oppdage den kanskje mest verdifulle egenskapen vi mennesker har, rett før vi ordner oss slik at vi mister den?

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 14.34