Klassekampen.no
Mandag 9. juli 2018
SYMBOLET: Ettertiden har tegnet et positivt bilde av Sigurd Jorsalfare, selv om sagaene forteller om uforutsigbar oppførsel. ILLUSTRASJON: GERHARD MUNTHE, 1899 / DIGITALT MUSEUM
Sagaene forteller at kong Sigurd Jorsalfare var eksentrisk og uforutsigbar. Hvordan kunne han likevel få et såpass godt ettermæle?
Den siste gode kongen
BARE ROT: Sigurd framsto som en god konge i lys av det som kom etter ham: borgerkrigstiden. MALERI: PETER NICOLAI ARBO, «KONG SVERRE KRYSSER FJELLET VED VOSS»
Det som fortelles om kong Sigurd i sagaene, kan føre tankene hen til en nåværende verdensleder.

Middelalder

Sigurd Jorsalfare er gått inn i historien som «den siste gode kongen» i Norge før borgerkrigene brøt løs på 1100-tallet. Da munken Theodoricus Monachus skrev en norgeshistorie rundt 1180, valgte han å avslutte den med Sigurds død i 1130, med følgende begrunnelse: «uverdig ville det være å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder og frende­mord som da fant sted. Folket vanæret hellige steder, gudsforakten spredte seg, munker og legfolk ble ranet, kvinner tatt til fange, og det skjedde en rekke andre udåder som det ville føre for langt å regne opp her. Alt dette fløt sammen som i en rennesten etter at kong Sigurd var død».

Snorre Sturlason delte denne oppfatningen av Sigurd da han skrev Heimskringla rundt 1230: «Hans tid var god for folket i landet; da var det både fred og gode åringer.»

Dette var ikke bare talemåter. Snorre fortalte om hedenske norske konger som var blitt drept av sine undersåtter fordi de ble holdt ansvarlige for dårlige år. På Sigurds tid hadde Norge vært kristent i hundre år, men slike forestillinger levde likevel videre.

Kongsemner i strid

En viktig grunn til at Sigurd ble beskrevet som legemliggjøringen av en god konge er det som skjedde etter hans død. Sigurds sønn Magnus lot seg hylle som konge, slik det var avtalt, men han ble utfordret av Harald Gille. Harald hadde kommet fra Irland noen år før Sigurd døde og bevist ved Gudsdom at han var Sigurds bror. Han hadde imidlertid sverget at han ikke skulle ta kongsnavn, men da Sigurd var død kalte Harald dette en tvangsed og lot seg ta til konge like fullt.

Det vi moderne historikere har kalt «borgerkrigene» var i gang. For første gang siden slaget på Stiklestad i 1030 var norske tronpretendenter i væpnet strid. I løpet av fire år, fra 1134 til 1139, ble det utkjempet hele seks slag i Norge: ved Fyrileiv (1134), Bergen (1135), Minne, Krokaskogen og Hornborusundene (1137), og Holmengrå (1139).

Slagene gjorde det av med både Magnus (med tilnavnet Blinde) og Harald Gille, samt tronkreveren Sigurd Slembe. Tilbake i 1139 stod Haralds tre sønner, som etter hvert endte opp i konflikt. Det skulle gå enda hundre år før borger­krigene ble avsluttet (i 1240).

Den gale kongen

At Sigurd Jorsalfare i norsk historie har stått som en god konge framstår imidlertid som merkverdig hvis vi leser sagaberetningene om hans kongsgjerning, særlig under hans siste år etter at broren og samkongen Øystein døde i 1123. I Heimskringla, men enda mer i Morkinskinna (skrevet ca. 1220), finnes en rad av historier om Sigurds stadig mer eksentriske atferd.

Det begynte med at Sigurd en dag satt taus og nedtrykt i høysetet, før han til sist utbrøt at han tidligere hadde satt dronningen sin og en bok han holdt i hånden aller høyest av alt han eide. Så kastet han boken på bålet og gav dronningen en ørefik og sa det stakk geitehorn ut av hodet hennes.

Noe senere måtte mennene hans fysisk hindre ham fra å drukne en mann. Så en fredagskveld ville Sigurd ha kjøtt til middag, og da en hirdmann dristet seg til å minne ham på at fredagen var en kjøttfri dag ble han så rasende at mannen ble bedt om å rømme dersom han hadde livet kjært. Da kongen til sist ville skille seg fra dronningen protesterte biskop Magne, og han fortalte senere at «himmelen syntes ham ikke større enn et kalvskinn, for kongen var så fryktinngytende i sitt sinne.»

Psykiateren Jon Geir Høyersten har tolket disse situasjonene som beskrivelser av Sigurds tiltakende galskap, nærmere bestemt en ubehandlet bipolar lidelse. Slike diagnoser kan sikkert ha mye for seg. Det er likevel ikke sikkert at Sigurd var så sykelig som vi vil ha det til når vi leser om Sigurd med et moderne klinisk blikk.

Uforutsigbar hersker

Noe av det spesielle med Sigurds framferd er at den satte hans menn på pinebenken. Da en unnselig mann ved navn Ottar Birting tok mot til seg og beklaget at kongen hadde slått dronningen, forteller sagaen at Sigurd sprang opp med draget sverd mens han utbrøt: «Hvordan kan du si hva jeg skal gjøre, du din verste småbondesønn uten noen ætt?» Men så summet han seg og tilføyde: «Sent kan en erfare hvordan mennene er [….] Det var Ottar Birting som var mest trofast mot meg».

Belønningen var formidabel: Ottar ble opphøyd til lendmann – hirdens høyeste rangklasse – og fikk senere en enkedronning til ekte. Mannen som varslet kongen om kjøttforbudet fikk tre gårder i gave av kongen.

Et mønster i Sigurds bisarre atferd er at den ikke fikk følger. Sigurd var uforutsigbar, men han lot aldri sine trusler bli virkelighet. Den engelske historikeren J.E.A. Jollife skrev i en bok om de engelske kongene på 1100-tallet at «herskerens personlige hat og frykt ble brukt som effektive maktmidler i den politiske verden.» Disse kongene styrte ikke bare gjennom personlige forbindelser, men også gjennom personlige følelser, og «for oss har dette en underlig ubestemt karakter, men for dem som styrte var dette deres virkelige fortrinn.»

Det er kanskje ikke tilfeldig at Sigurd ble så uforutsigbar etter at broren Øystein var død. Så lenge begge to var i live rivaliserte de intenst om makt, prestisje og kvinner, og Sigurd hadde neppe råd til så vilkårlig oppførsel om han ville beholde sine menns støtte. Men etter Øysteins død var han enerådende, og kunne tillate seg å styre mer egenmektig – kanskje ikke helt ulikt verdens mektigste mann i dag.

Det er ingen grunn til å lengte tilbake til den kalde krigen, men det er tvilsomt om det ville vært mulig å styre så eksentrisk som dagens amerikanske president gjør dersom han hadde hatt en like­verdig rival.

Guds tegn

Sigurd Jorsalfare var kanskje mer uforutsigbar enn han var gal, men hvordan i all verden kunne han bli «god»? Samtidens mennesker var fullt klar over at tiden etter Sigurds død hadde vært preget av mye krig og uro, men de kalte den ikke «borgerkrig».

Frostatingsloven fra 1260 skrev med henvisning til de siste hundre årene: «Det vil nok vere kjent for dei fleste kor stor og mangfaldig skade dei fleste menns ætter i landet har hatt av manndrap og avretting av gode menn, noko som har vore meir vanleg her i landet enn i dei fleste andre land ...»

I landsloven fra 1274 ble perioden bare kalt «den store villfaringståka som størstedelen av vårt land har vært så harmelig blindet av.» For middelalderens mennesker var ikke det som skjedde i livet tilfeldig, men uttrykk for Guds vilje. Dette gjaldt også, og ikke minst, krig og elendighet.

Da folket var bedre

Etter å ha lyst kong Sverre i bann, skrev pave Innocens 3. til erkebiskop Eirik i 1198: «Vi tror det er som straff for deres og hele det norske folks synder at det med Herrens tillatelse er hendt at Sverres tyranniske grusomhet og avskyelige villskap i den grad har tatt overhånd mot dere og hele Norges rike at han både har bemektiget seg kongedømmet […] og raser mot kirkens menn.» Slik gode tider kunne sees som en belønning fra Gud, var ondskap og ulykker Guds straff for menneskers synder.

Menneskene var derfor konstant på jakt etter tegn fra Gud, og de fant dem like lett som de tolket dem. I Danenes ferd til Jerusalem, nedskrevet på samme tid, het det i innledningen: «Nå da verden går sin undergang i møte, tar ondene til i tall slik at Herrens ord bekreftes – og Han kan ikke ta feil – når Han sier at ‘folk skal reise seg mot folk og rike mot rike.’ [Matt 24, 7, Luk 21, 10] Ikke bare i fjerne land, men også innen vårt eget rike har vi tydelige tegn på at Gudsdom er nær. All fred er borte. Faren holder ikke lenger sitt løfte til sønnen, og datteren på sin side bevarer ikke sin naturlige kjærlighet til moren.»

Sett i lys av denne religiøse historieforståelsen var Sigurd Jorsalfare den siste gode norske kongen ikke først og fremst fordi han personlig hadde vært et godt menneske – det la sagaene slett ikke skjul på at han ikke var.

Det avgjørende med Sigurd var at han framstod som symbol på en tidsalder da det norske folkets synder hadde vært mindre enn de senere var blitt. Sigurd kunne derfor være både god og gal, og kanskje også en dyktigere politisk spiller enn ettertiden har ment.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 14.44