Klassekampen.no
Mandag 9. juli 2018
Solidaritet framfor grensestenging.
Innvandringspolitikk

Det blir ofte hevda at dersom tilgangen på arbeidskraft blir større enn etterspørselen, vil bedriftseigarar bruke dei arbeidssøkjande for å svekkje fagrørsla, presse ned lønningar og fjerne velferdsordningar. Difor må arbeidarrørsla i land med netto­innvandring sjå i auga at knappheit på arbeidskraft er i deira interesse og arbeide for ein restriktiv framfor ein solidarisk innvandringspolitikk.

USA dei første tiåra av 1900-talet er eit døme på at andre forhold kan vere viktigare. Tiåra var framgangsrike for arbeidsfolk. Fag­rørsla voks, streikane var mange og førde ofte til betre lønn og arbeidskår, alliansar mellom kvite og svarte og mannlege og kvinnelege arbeidarar vart knytte, kvinnerørsla voks seg sterk, og sosialistparti fekk innverknad.

Arbeidarrørsla organiserte og involverte immigrantar frå ulike land og kulturar. Johan Nygaardsvold, Martin Tranmæl og Joel Hägglund, for å nemne tre, tok imot impulsar og gav impulsar. Dei to førstnemnde vende attende med viktig innsikt etter arbeid i eit land i fremste rekkje når det gjaldt arbeidartenking og -politikk. Den tredje, proletarsongaren Joe Hill, vart dømd for drap og avretta, etter veike indisium.

I tida rundt 1920 vedtok USA immigrasjonslover som nærast stengde grensene. Etter tesen i første avsnitt skulle ein vente at det gjorde arbeidarrørsla sterkare. I staden vart 1920-åra eit tiår der overklassen vart sterkare og arbeidarrørsla rakna i saumane. I 1919 deltok meir enn 4 millionar arbeidarar i 3600 streikar. I 1929 deltok 289.000 arbeidarar i 900 streikar. Då krisa slo inn for alvor i oktober 1929, evna ikkje fagrørsla å forme ein sjølvstendig politikk.

Frå USA kan me gå til Sverige etter krigen. Fleire hundre tusen finnar drog til Sverige for å få seg arbeid. Visst var skilnadene i kultur mindre enn til dømes mellom somaliarar og nordmenn. Men dei fleste snakka anna språk. Dei lukta ikkje svensk, for finnane bada i sauna og var opptekne av reinsemd. Dei hadde vore koloni og vore gjennom ein brutal borgarkrig. Dei hadde band austover, og det kunne, som på tredvetalet, lagast historier om Den finske fare.

Etter tesen i første avsnitt kunne me vente at finnane vart permanent reservearbeidskraft og at overklassen i Sverige ville bruke dei til å presse ned lønningar. I staden opplevde Sverige denne perioden ein velstands- og lønnsvekst som knapt noko anna land.

Ikkje så å forstå at alt var fryd for innvandrarane. Sverigefinnar vart verande usynlege i mange høve, det var vanskeleg å ha finsk som morsmål i svensk skole eller arbeid, og dei var finnjävlar og storsupare, også dei som aldri smakte alkohol. Hovudinntrykket er likevel at svenske arbeidarar fleste tok imot dei, liksom arbeidsfolk i USA 40 år før, som kameratar.

Me finn altså land med opne grenser og mykje innvandring, der arbeidarrørsla samtidig veks seg mektig. Og me finn land med som stengjer grenser og der arbeidarrørsla går tilbake. Det fortel oss at solidaritet og kameratskap er ein betre fagleg strategi enn stengde grenser.

Nei, eg tek ikkje til orde for fri innvandring. Økologi, naturressursar og sosiale forhold gjer at land treng grenser og regulert innvandring. Om alle velståande nordeuropeiske pensjonistar skulle ønskje å flytte til Spania eller Hawaii, bør styresmaktene der kunne ta i bruk behovsprøving eller kvotesystem. Og eit land som Norge bør halde seg med eigne murarar, målarar og sjukepleiarar framfor å lokke endå fleire frå fattigare EØS-land. Men eg ønskjer at fagrørsle og venstreparti set seg som mål å forme framtida framfor å tilpasse seg arbeidsmarknaden.

boksmia@online.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 14.44