Klassekampen.no
Lørdag 7. juli 2018
Reproduksjon og yngelpleie er under press.
Slekt skal følge slekters gang
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Det fødes stadig færre barn i Norge. Statistisk sentralbyrå opplyser at det i 2017 ble født 56.600 barn, 2.300 færre enn året før. Dette ga et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn per kvinne – det laveste som er målt i Norge noen gang. Andelen barnløse har i løpet av en generasjon økt fra ni til 15 prosent blant 45 år gamle kvinner og fra 14 til 25 prosent blant menn på samme alder. Av disse er det mellom fem og ti prosent som oppgir at de ikke ønsker å få barn. I følge Folkehelseinstituttets medisinske fødselsregister er rundt fire prosent av de nyfødte i dag unnfanget ved kunstig befruktning av ulike grunner.

Den offentlige samtalen rundt unnfangelse, fødsel og ivaretagelse av avkommet speiler i liten grad at å formere oss er noe vi kan og må, for å overleve som art. Jeg diskuterte utgangspunktet for denne teksten med en ung mann. «Man må jo lure på hvorfor folk velger å få barn, nå som prevensjon gjør det mulig å slippe», sa han.

Media setter dagsorden, fortolker tendenser og redigerer dem inn i en fortelling. I kampen om oppmerksomheten vil vanlige fenomener og normale forløp lovmessig tape mot det uvanlige, spektakulære eller katastrofale. Den fortellingen som brettes ut om å få barn i Norge i 2018, beskriver en nærmest sammenhengende unntakstilstand.

Det starter allerede med unnfangelsen. Tallmessig perifere problemstillinger knyttet til donorproblematikk og surrogati får uforholdsmessig stor plass i den politiske debatten. Samtidig blir helt ordinære gravide håndtert som risikoprosjekter i det helsevesenet som skal veilede dem.

Helsemyndighetenes retningslinjer for svangerskapsomsorgen har et tiltagende problemfokus, der alt som kan gå galt er satt i system og blåst ut av proporsjoner. Siste nytt og et trist eksempel er den intensiverte letingen etter svangerskapsdiabetes på syltynt vitenskapelig grunnlag. «Med de nye testgrensene for svangerskapsdiabetes vil 70 prosent av gravide kvinner defineres som unormale» skrev Bente Prytz Mjølstad, Petter Brelin og Gisle Roksund på kronikkplass i Aftenposten under overskriften «Svangerskapsomsorg på ville veier» (13. november 2017).

Så fødes barnet, inn i en statistikk der spedbarnsdødeligheten er på rekordlave 2,2 barn per 1000 levendefødte, av kvinner som må antas å være blant de friskeste, best ernærte og mest opplyste i verden, til en uslåelig fødselspermisjon og en ditto helse-og velferdstjeneste. Likevel blir barseltiden katastrofeforklart både i bloggsfæren og av forskere som finner at andelen kvinner som får fødselsdepresjon er nesten doblet på de siste 15 årene. NRKs serie «Mammasjokket», der nybakte mødre inviterer seerne inn i kaos, frustrasjoner og galgenhumor, er både vellaget og tidstypisk.

Andelen småbarnsmødre som jobber full tid er økende. Liggetiden på sykehus etter fødsel skal ned. Det er trolig en undervurdert utfordring at barselkvinner – uansett hvor friske og heldige de er – ikke lenger har et fysisk tilgjengelig fellesskap av mødre og medsøstre å søke hjelp hos.

Å lage barn, føde dem og gjøre avkommet levedyktig er i utgangspunktet det vi driftsmessig og biologisk er utstyrt for. Samtidig tyder altså tallene på at det er sterke motkrefter i sving. Til tross for generøse permisjonsregler og lovfestede rettigheter for gravide og småbarnsfamilier i arbeidslivet, er det nærliggende å tro at en senkapitalistisk økonomi på høygir – med eksplisitte og implisitte krav til optimal ytelse og kortsiktig profitt – faktisk ikke er særlig forenlig med reproduksjon og yngelpleie.

Vår subjektive opplevelse av økt valgfrihet er også basert på en kapitalistisk forbrukeridentitet som kunder i tilværelsen, med krav til forutsigbar kvalitet, umiddelbart utbytte og liten tåleevne for det som ikke blir slik vi forventet eller investerte i.

Vitenskapelige artikler basert på spørreundersøkelser om «hvordan vi har det» finner raskt vegen til avisforsider, sosiale medier og eksempelvis NRKs «Ekko». Ved Universitetet i Tromsø har man forsket på foreldrelykke. «Småbarnsforeldre er ikke særlig lykkelige, til tross for at de hadde et stort ønske om å få barn», var hovedkonklusjonen (uit.no 2015). Blant årsakene til manglende lykkefølelse var stress, mange oppgaver, søvnmangel, ungenes trassalder, bekymringer og det at foreldrene måtte omprioritere livet sitt. «Forskning viser at opplevelsene man har sammen med egne unger heller ikke er spesielt positive. De ligger omtrent på samme nivå som å sitte på bussen til og fra jobben», kunne man videre lese ut av undersøkelsen. Til sammenligning er det dokumentert vitenskapelig at man blir lykkelig av å shoppe – forutsatt at man har nok penger.

Meningen med livet, universet og det hele fortsetter å være skjult, gåtefull eller bare fraværende. Vi velger antagelig ikke om vi skal få barn. Det bare blir slik.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 14.18