Klassekampen.no
Fredag 6. juli 2018
SISTE STOPP FOR RADIKALEREN: Noe skjer når man blir invitert inn i de fine salongene og fester med fiffen. Det beste er å holde seg utenfor, skriver Stefan Sundstrøm. MALERI: ADOLPH VON MENZEL, «MIDDAG PÅ BALL», 1878 (utsnitt)
Jeg tror at radikale mennesker uskadeliggjøres ved å få gratis taxi hjem.
Hopp av!

Jeg sitter i øverste etasje på en gammel gård i Värmland, noen få kilometer fra norskegrensa. Sola lyser over en isblå innsjø, det blåser fra nord. Det er ganske kaldt til tross for at sola skinner og at det snart er juli.

Opp gjennom gulvet strømmer musikk. Et band jeg spiller med er ute på en liten bygdeturné. Svært så lokalt, vi kommer til å kjøre moped, sju konserter på sju dager. Det er her jeg har endt opp, ingen flere arenaer for meg, nå er jeg på gårdsnivå. Vi må bære instrumentene selv. Og jeg tenker: Det er det eneste jeg orker nå, å bære instrumentene selv. Og kjøre moped i stedet for taxi.

Høyt henger de, og sure er de, sa reven om rognebærene – du vet, man forteller seg selv at bærene man ikke når opp til er sure, så det er like greit å forbli på bakken. Men jeg mener det, det føles bedre å være på turné på denne måten.

Da jeg var stor popstjerne og fikk taxi hit og dit, satt jeg der og følte meg ... bestukket. Du blir kjent, du får ros og blir sluppet inn på de gallaene man har sett på tv. Du kjenner egentlig ingen, men blir skvist sammen med en eller annen Idol-dronning som du skal stå og holde rundt foran kameraene, slik at folk skal tro at der inne i de vakre salene med røde gardiner og gullstukkatur, der sosialiserer eliten og etablissementet og har det kjempefint sammen med sine vellykkede liv.

Du skjønner raskt at det ikke er sånn i det hele tatt, at det er like kaldt og jævlig der som utenfor, men du får jo taxien betalt og gratis sprit. Og så får du hilse på Abba og du kan innbille deg for et lite øyeblikk at du er en hot shot. Men for meg har det aldri holdt i lengden. Jeg har vært ute og jeg har vært inne de siste 30 årene, med nokså jevne mellomrom, det er kanskje en syklus på sju år, sånn cirka. Men de siste syklusene har vært litt svakere, det blir kortere og kortere opphold inne hos det gode selskap. Og jeg vil påstå at jeg ikke sørger over dette. Økonomisk, kanskje.

I fjor ringte de fra reality-programmet «Så mycket bättre», men jeg sa nei. Jeg orker ikke lenger å kose og gråte offentlig. Bare for å kunne kjøre taxi.

Jeg tror at radikale mennesker systematisk uskadeliggjøres ved at de blir tilbudt gratis sprit og taxi hjem.

Dypt inne i den svarte middelalderunderbevisstheten sin er man jo fortsatt såpass imponert av de kongelige og av Alfred Nobel, at når de plutselig gir en en premie for å ha gitt dem langfingeren, ja så trekker man i kjole og hvitt og drar til Blå Salen og bukker. Bortsett fra Bob Dylan, jeg er imponert over hvordan han tok imot Nobelprisen. Som en tyv, som en juksende ungdomsskoleelev som bare vil ha sommerferie.

Jeg var involvert i en kampanje for å redde Østersjøen for noen år siden, eller om det var alle hav – uansett er Østersjøen nesten død. Det var den jeg pratet om i videoen som denne velmenende organisasjonen spilte inn for å spre på Facebook. De betalte taxi ut til Østersjøen der jeg skulle stå og prate. Jeg sa noen velvalgte ord om at vi driter i havet, vi gjør jo faktisk det, vi driter i vannet, se ned i do, der har du drikkevannet som vi driter i.

Og ikke bare det, sa jeg, store selskaper som Lundin Oil, BP og Gazprom vil ødelegge de siste store yngleplassene for torsken i Nordsjøen. Den biten kuttet den velmenende miljøorganisasjonen, for de ble sponset av noen av de selskapene.

Det skapes en klasse av kunstnere, debattanter og politikere som får spandert taxi hjem, som kan komme inn i parlamentet og ta folk i hånda, og det er så innmari vanskelig å ikke bli imponert over seg selv og bare tenke at faen, det var trivelig å bo på ELITE hotell (bare navnet får en jo til å ville ... bytte hotell) og plutselig er man blitt en liten aristokrat som flyr rundt høyt over bakken. Med de beste intensjonene om å redde jorden fra klimakatastrofer, flyr du til Brussel, og det skjer noe ...

Selv begynte jeg å drikke. Og det var som regel gratis.

Nå er jeg ute, jeg turer rundt med noen vakre mennesker og spiller på små gårder, sju konserter klokka sju er akkurat nok, og så skal jeg hjem til hagen min igjen. Jeg dyrker min hage. Og jeg skal aldri fly mer.

Prøv det, du også. Det er herlig å hoppe av.

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Carline Tromp.

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 14.12