Klassekampen.no
Torsdag 5. juli 2018
Hvis frivillighet er det eneste premisset, kan en vel gifte seg med flere?
Ekteskapets mening

Pride har nettopp feid over landet med festivaler og opptog. Det er en kollektiv feststemning som nesten bare kan måles med 17. mai. Alle er med, fra statsminister til barnehager. Jeg har ikke tenkt å diskutere Pride-bevegelsens identitetspolitikk her. Jeg ønsker bare å peke på den allmenne oppslutningen om festivalen som et uttrykk for en radikal endring av forholdet til seksualitet i vår kultur.

For nå handler det om langt mer enn likestillingskamp for undertrykte grupper. Når Pride-festivalen er blitt politisk korrekt og kommersialisert av blant andre DNB, uttrykker den samtidig en kollektiv samfunnsmoral. Det finnes ingen andre ordninger enn «kjærlighetens lov». Nå er det kun kjærlighet som gjelder. Det høres jo herlig ut, men de komplisert problemene står i kø og bør løftes frem til debatt.

Førstemann ut er spørsmålet om polygami. Hvis det eneste premisset for regulering av samlivsform er frivillig og selvbestemt seksualitet, finnes det neppe gode argumenter mot å institusjonalisere polyamorøse forhold.

Før man starter med det, syns jeg imidlertid vi bør diskutere hva som i det hele tatt er hensikten med ekteskapet. Gå litt mer i dybden, som det heter.

Hvis det handler om et høytidelig løfte eller en offentlig stadfestelse av en nær relasjon, så kan man vel gifte seg med hvem man vil og hvor mange man vil. Det er dette synet Pride-arrangøren FRI fremmer når de mener at alle mennesker fritt kan velge sin egen familieform, og når de legger til grunn at «det er nærheten i relasjoner som først og fremst definerer en familie, ikke genetikk, blodsbånd, seksuell-, polyamorøs eller romantisk relasjon, kjønn eller kjønnsuttrykk».

Med denne agendaen blir det nokså tydelig at ekteskap som samfunnsinstitusjon allerede er passé, noe også Hanne Gro Krosvold forutsatte i et innlegg i Klassekampen sist lørdag: «Nå, ti år etter at ekteskapsloven ble endra i vår fordel, bør det være på tide å gå videre. Tilbaketrekningen inn i tradisjonelle familiestrukturer er nok det rette for noen, og i noen livsfaser, men det trengs alternativer.» Et av de konkrete tiltakene hun foreslår er å innføre muligheter til flere juridiske foreldre enn to. Man kunne jo også tenke seg at en fornuftig løsning ville være at ‘ekteskap’ var en omsorgsrelasjon, og at seksualitet ble levd ut andre steder?

Fra religiøst hold har protestene mot nye samlivsformer stort sett gått langs to spor. Det ene er henvisninger til bibelvers og skaperordning: Gud forordnet ekteskapet mellom mann og kvinne. Det andre er henvisning til naturen. Naturen har et iboende mening, mor-far-barn speiler en større struktur enn seg selv.

Som katolikk heller jeg mer mot natur-argumentet enn bibelversene. Men det er samtidig ikke vanskelig å forstå at verken religiøse argumenter eller naturforståelse overbeviser en bevegelse på vei inn i fremtiden. For det er jo nettopp friheten fra religionens og naturens tvangstrøyer som er målet.

Den norske kirke gikk med på å gjøre kjærlighetsfølelsen til premisset for ekteskapet da de inkluderte likekjønnede i ekteskapsliturgien. Kanskje er det ikke så vanskelig å forestille seg hvordan de kommer til å tenke om noen år når kravet om flergifte har presset på en stund.

Som katolikk tilhører jeg en religiøs minoritet som har et annet syn på ekteskap. Her er ekteskapet et sakrament og et tegn. Mannen og kvinnen er et reproduktivt fellesskap, heterofil seksualitet er en del av pakka. Dette har konsekvenser for forståelsen av barn. Barn kommer til på alle vis og er like verdifulle, men fra naturens side kommer ikke barnet utenfra og inn i foreldrenes kjærlighet til hverandre; det springer tvert imot ut fra foreldrenes gjensidige hengivelse. Hvis man skal regulere andre samlivsformer er derfor alternativet fra et katolsk ståsted å etablere andre ordninger enn «ekteskap» – for eksempel partnerskap.

Når kulturen rister av seg kristendommen, som en gammel forslitt kappe, er selvsagt ordningen for ekteskap og seksualitet noe av det første som avvikles. Ja, hvorfor skal vi forholde oss til en gammel tanke om naturens mål og mening? Og hvorfor skal nå egentlig mannen og kvinnen, Adam og Eva, være en grunnmodell når vi alle egentlig er polyamorøse og har en flytende identitet?

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 12.05