Klassekampen.no
Onsdag 4. juli 2018
BANDASJERT: En danser aktiverer verket «Mjuk polygon, elastisk polyeder – ett rörelseexperiment mellan konkav och konvex». FOTO: ØYSTEIN THORVALDSEN
Utstillingen på Soft Galleri får assosiasjonsevnene til å søke seg til Egypt og daterte horrorfilmer:Når mumien våkner
FYSISK: Den nakne kroppen får agere objekt i fotografiene til Elna Hagemann. FOTO: ELNA HAGEMANN
KICK: Heidi Øiseths «In a distance 1». FOTO: TEGNERFORBUNDET
Det foregår en flukt fra det vedtatte regimet på Soft og Tegnerforbundet.

Malin Bülow og Elna Hagemann

Soft Galleri

Oslo

Står til 5. august.

Heidi Øiseth

Tegnerforbundet

Oslo

anmeldelse

Der jeg nå sitter, er dessverre den ene utstillingen allerede over. Tegnerforbundet klarte jeg ikke nå fram til før de aller siste fem minuttene, så Heidi Øiseths meditative svære flater med lag på lag av stofflighet og potensiell betydning er ikke lenger å få sett, men de korresponderer såpass med det som foregår lenger ned i gaten på Soft at jeg er nødt til å forholde meg til det for overhodet å ha styring over det jeg skriver (eller, ok, innbille meg selv at jeg har det).

Dels fordi det i begge lokalene foregår en slags flukt fra det vedtatte regimet; der er fotografier, performance og skulpturer i tekstilkunstnernes lokale, og på Tegnerforbundet er det vanskelig å ikke i første rekke tenke på det som vises som maleri, selv om det i noen grad er foretatt med en tegners verktøy. Og dels fordi det er i det fysiske man lander i begge tilfeller.

Denne forunderlige følelsen av å bestemme selv over hvordan disse lemmene og ekstremitetene skal oppføre seg.

Mer tilbakelent er det på Tegnerforbundet, der Heidi Øiseth gir meg noe i disse dager så sjeldent som et kick og får meg opp i gir.

Det kan ha noe med størrelsen – til dels veldig svært – å gjøre, men jeg tenker det ligger mer i metoden, og ikke minst det materielle. For eksempel det at det foregår på lerret og er underkastet den type prosess der konsekvensen er et monokromt maleri – men teknisk sett er det altså tegning.

Prosessen befinner seg uansett et sted midt i progresjonen, så det man har er en form for visuelt kosmos basert i håndens bevegelser og tilfeldige flekker som oppstått underveis. Det er håpløst utilstrekkelig for å beskrive det, men jeg tror uansett ikke det lar seg gjøre å formidle effekten bare gjennom å bruke ord.

Tenk Mark Rothko som pønker. Tenk Yves Klein med jordfarger. Det er brukbare steder å begynne. Det kan se ut til å ta sikte på noe åndelig, men effekten er direkte fysisk.

Bülow og Hagemann nede på Soft korresponderer såpass sterkt til dette nettopp fordi effekten der er helt omvendt. Det fysiske aspektet er avgjort mer formulert, i det den nakne kroppen får agere objekt i en serie fotografier av Hagemann, og engasjerte dansere fyller formene til Bülow.

Det er arbeider som på samme tid viser til hudens styrke som materiale, og refleksjoner over at den holder denne dritten på plass slik at organene ikke dingler og svinger når en er ute og går. Titlene bærer da også med seg ganske mye informasjon og gjør sitt for at man ikke skal misforstå noe her:

«Still Life With Bottle. (A study of the light, colours and shapes in Morandi’s paintings, while acting as a bottle)» (Hagemann), eller «Mjuk polygon, elastisk polyeder – ett rörelseexperiment mellan konkav och konvex» (Bülow) er jo med på å gjøre det ganske klart hva det er som foregår her, langt unna poetiske utbrudd og introvert mystifisering.

Det ville selvsagt vært uutholdelig kjedelig og lett å gjøre narr av, var det ikke for at arbeidene har såpass mye poetisk overskudd at denne overdrevne sakligheten fungerer både som veiledning og morsom kommentar.

For sånne som meg, som mer enn én gang har hørt tekstilkunstnere insistere på materialets nærhet til kroppen, risikerer det jo i tillegg å tippe over i et selvrefererende metaperspektiv som ikke kan annet enn å være litt morsomt siden det sånn sett foregår en transgresjon der tekstilen blir kroppen – eksemplifisert i det at disse kroppene, eller tegnene for kropper, fremstår som bandasjert og dermed får assosiasjonsevnene til øyeblikkelig å søke seg til Egypt og daterte horrorfilmer med Boris Karloff i hoved­rollen. Men under et slikt kontekstuelt regime ville bandasjene til en mumie ikke bare være å se som en svært identitetsskapende faktor, men faktisk være så viktig at det ikke ville vært noe som helst uten dem; der ville ikke vært noen mumie, og det spørs om det en gang ville vært en identifiserbar kropp.

Skal man strekke det langt, kan man nekte for at det er noe organisk til stede i det hele tatt. Og man minnes enda en gang på hvordan kunsten både registrerer skifter i sin samtid og agerer profetisk verktøy for frem­tiden. Vi befinner oss tross alt i en tid der alle forandringer, i tillegg til å være mange og plutselige, i liten grad kan se ut til å utgjøre noen særlig forbedring. For noen.

Et sted i Rådhusgaten, mellom Tegnerforbundet og Soft – omtrent på puben Dubliner – blir alt dette komponenter i et kart over en sannsynlig fremtid. Det lar seg ikke gjøre å lene seg tilbake når alt ikke bare er i kontinuerlig forandring, men i tillegg går mye fortere enn før, sant? Samtidskunsten vil før eller siden løsrive seg fra samtiden. Om litt vil jeg være i usannsynlig god form.

Sverige vinner fotball-VM.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 11.59