Klassekampen.no
Tirsdag 3. juli 2018
I dagens kjønnsmarked står vi overfor et paradoks: Vi skal sikre oss et kjærlighetsforhold, men vi skal ikke vise at vi trenger det.
Skam på deg som elsker
Undersak

Kjærlighet fjerner maskene som vi er redde vi ikke kan leve uten og som vi vet vi ikke kan leve innen. Ordet «kjærlighet» bruker jeg ikke her bare i personlig mening, men i betydningen: en tilstand av liv, et nærvær, en nådetilstand. Jeg bruker det ikke i den infantile amerikanske betydningen – bli lykkeliggjort – men i den strenge, universelle betydningen av leting og vågemot og vekst.

James Baldwin, «Ilden neste gang» (org. «The Fire Next Time», oversatt av Harald Sverdrup, 1964)

Illustrasjon: Knut Løvås

«Du er min gode venn, Benny. Venner er fint. Venner er deilig. Bli med og dans med de andre vennene mine». Jeg var 24 år, og mastergradsstudent i Wales. Det var fredag kveld i en kjellerleilighet. Prekariatet av unge doktorgradsstipendiater med korttidsfinansiering og frilansere svingte seg i rusen av MDMA. Alt var love.

Hadde dette vært på 70-tallet, hadde vi kanskje levd hippie-drømmen? Jeg lurte på hvor mange andre av vennene hans han hadde hatt en romanse til.

«Ja, selvfølgelig, vi er venner. Vi har det jo bare gøy.» Det var ikke det jeg ville si. Men ordene var som programmert i meg. Jeg var i hvert fall ikke lei meg. Nei, det var jeg for god for. For sterk også. Jeg var som en som nettopp hadde deltatt på et kurs i motstandsdyktighet, ordet som har lagt grunnlaget for mindfulness-trening av soldater i krig og selvhjelpsbøker som skal få mennesker til å føle minst mulig og komme seg raskt på beina igjen i en livskrise.

I virkeligheten følte jeg meg dypt sett sint, dypere sett uviktig, dypest sett tom. Hva kunne være en virksom respons, hvordan ta makten tilbake? Å ta MDMA, som han, var ikke et alternativ. Så jeg fikk ty til selvhjelpsbøkene som lå på nattbordet mitt: Bestselgeren «Hemmeligheten», som gir deg nøkkelen til å få alt du ønsker bare du tror hardt nok på det, var en av dem.

Fakta:

Kjærlighet i nyliberalismens tid:

Dagens datingkultur er preget av praktiske apper, løsrevne forhold og en forventning om å være lett og ubrydd.

Dette henger dette sammen med et nyliberalt menneskesyn, der hele livet skal innordnes i det frie markedets logikk, skriver Benedicte Sørum i denne teksten.

I et slikt markedsorientert kjønnsmarked kan det å tørre å trenge noen og å bry seg være en politisk motkraft, skriver Sørum.

• Teksten er skrevet i regi av Klassekampen-akademiet.

Noen år senere satt jeg på bar på St. Hanshaugen med to gamle kolleger, en født på 1960-tallet, og en på min alder. Halvveis ned i tredje øl, hørte jeg meg selv dele historien fra Wales. «Nei, er det sånn det er nå? Sånn var det ikke før. Kan det være at dere har for dårlig tid?» utbrøt min eldre kollega. Jeg vekslet blikk med den yngre, Hanna. Jeg kjente øynene dirret febrilsk, men normal høflighet, kombinert med et ønske om å formidle hva vi opplevde, stoppet dem. «NEI», sa vi i kor. «Det er ikke det.»

Sannheten er at jeg har brukt et halvt liv på å late som jeg har dårlig tid, for det er jo kult. Du vet, være aktiv, ubrydd, alltid på vei – mot noe stort.

Det vi opplevde, handlet om noe mer enn å ha dårlig tid. Og millioner av andre unge mennesker vet nettopp det. Samtidens datingkultur har blitt tematisert i en rekke bøker, som «Modern romance» av Aziz Ansari med hjelp fra sosiolog Eric Klinenberg. I den viser Ansari hvordan generasjon digital har laget en egen oppskrift for hvordan ikke være sårbar. I boka «Snakkes til uka» skriver forfatter Ellen Sofie Lauritzen om sin egen erfaring som Tinder-bruker. Hun ble såkalt ghostet – plutselig forlatt – av en mann hun hadde utviklet et intimt forhold til. Hun ville ikke virke krevende eller komplisert, og skrev en kort «jeg forstår»-melding tilbake. Senere konfronterte hun han med spørsmålet «Kunne du ikke være litt mer tydelig?».

Han svarte: «Den tydeligheten er en luksus man ikke gir folk, fordi i sånne situasjoner føles de menneskene man treffer, som en masse man sitter og sveiper seg gjennom. Man glemmer at man forholder seg til et annet menneske, i hvert fall gjorde jeg det.»

Det handlet definitivt ikke om å ha dårlig tid. «Vi tror dette dreier seg om en skamkultur,» sa vi, nærmest i kor, igjen. «Vi er programmert til å skamme oss i nyliberalismens tid. Kjærlighet er kommodifisert, noe vi kan behandle som en vare. Og hvis vi ikke lykkes på kjærlighetsmarkedet, med så mange muligheter, ligger ansvaret og skammen hos oss selv,» fortsatte Hanna. «Og disse strukturene som vi snakker om er så internalisert at nyliberalismens far, Friedrich Hayek, ville ha svingt seg i grava med partyhatt,» kompletterte jeg. Vi lo, skråsikkert og bittersøtt.

Hvordan har moderne romantisk kjærlighet blitt sånn? Og hvorfor vil jeg hevde at vi ikke bare må se på datingkulturen som grunnleggende politisk, men også at vår atferd i kjærlighetsrelasjonen kan være en kilde til politisk motstand – en ny motkultur?

Det er nettopp Hayek vi må tilbake til. For bak enhver Tinder- eller Happn- skjerm, på hver en hipster-bar fra New York til Grünerløkka, sitter det en Hayek. Han lever som et spøkelse i oss alle. Han har tatt bolig i min walisiske eks-venn, og i meg.

De fleste vet at nyliberalismen er en pro-markedsideologi. Det vi hører mindre om er hvordan den trenger inn i det aller mest personlige rommet, og at nettopp dette var Hayeks ytterste ønske. I boka «The Road to Serfdom» fra 1944 argumenterte Hayek for at det frie markedet var moralsk overordnet sosial velferdspolitikk: Samfunnets borgere ville aldri finne fram til et moralsk program som alle kunne enes om, og politiske beslutninger ville alltid være et produkt av uenighet mellom mennesker med ufullstendig kunnskap. Markedets prissystem under fri konkurranse var den perfekte kilde til objektivitet og viten, og overgikk dermed også den menneskelige hjerne.

Nettopp her kan vi skimte hovedoppdraget i Hayeks prosjekt: Å konstruere et samfunn der markedets effektivitetsprinsipper står som sentrale idealer for menneskelig atferd. Samtidens teknologiutvikling har samtidig gitt idealene økt styrke og rekkevidde. Veien er derfor ikke lang fra Hayek til millennials som ubevisst har akseptert Hayeks prinsipper i sitt innerste.

I en artikkel i The Guardian skriver samfunnskritikeren Stephen Metcalf at etter hvert som teknologien omfavner stadig større deler av våre liv, blir det som er mest menneskelig med oss mennesker – våre sinn og vår vilje – redusert til algoritmer og abstrakte markedsprinsipper. Vi mister evnen til å begrunne, ta valg, og å vurdere og rettferdiggjøre våre handlinger og verdier. Litt sånn som ghosteren i «Snakkes til uka» forklarte seg: I mylderet av alternativer var det vanskelig å tenke på henne som nettopp et menneske. Atferden får heller ingen konsekvenser fordi hun vil skamme seg over å kreve en forklaring. Hennes rett og hans plikt, som medmennesker, havner i bakgrunnen.

Det var denne dynamikken som var grunnlaget for det Hanna og jeg så samstemt og kontant argumenterte for i samtalen med vår eldre kollega. Det var godt å få det ut, å endelig ha noen å legge skylden på.

Men det bitre i det bittersøte handlet ikke bare om at situasjonen var kjip; det representerte også spørsmålet som ikke skal stilles: Var det virkelig nyliberalismen som var kilden til våre problemer? Kanskje var det egentlig bare slik at det å være sårbar er noe iboende i oss mennesker, og at sårbarheten vekker fysiske reaksjoner som stress, som vi prøver å unngå? Kanskje vil vi derfor svært sjelden kreve vår rett, nyliberalisme eller ikke.

Men vi må ikke glemme at nyliberalismens sjakktrekk er å fremstå som apolitisk, som det normale, riktige. En nødvendig motkulturell respons vil derfor gå ut på å identifisere, peke på, ansvarliggjøre. Nyliberalismen er ikke en enhetlig ideologi, men en tendens, en måte å snakke på, være på, en maktform, og den er med på å begrense oss som mennesker, også i datingverdenen.

Filosofen Slavoj Zizek peker også på hvordan typiske nyliberale idealer – som å ikke miste kontroll over den disiplinerte dyrkingen av selvet – bidrar til å fjerne oss fra selve essensen av det romantiske kjærlighetsforholdet. Han forteller om et datingnettsted som reklamerte for at man kunne finne kjærlighet «uten fallet». «Det er som vi returnerer til før-moderne, før-romantiske tider, der parforhold og ekteskap var arrangert av parets familie,» sier han i et foredrag publisert på videonettstedet big think. De frie følelsene som den seksuelle revolusjonen på 60- og 70-tallet var ment å sette i sving, er ikke nødvendigvis like frie i dag.

Selv om vi lever i et samfunn der vi blir fortalt at vi ikke skal fortape oss i en ukontrollerbar kjærlighet, har ikke det romantiske kjærlighetsforholdet forsvunnet som et kulturelt ideal. Hjemme i Norge har tusener satt seg til for å lytte til samlivsterapeutene Sissel Gran og Catrin Sagen i podkasten «Kjærlighetspodden». Første episode åpnes med John Donnes «No man is an island» for å beskrive menneskers behov for å tilhøre et kollektiv. Det kan vekke håp i et sosialistisk hjerte. Men vi får raskt vite at det er parforholdet som er samtidens viktigste kollektiv.

I møtet med den romantiske kjærligheten står vi dermed overfor en kontrast: Vi skal sikre oss et kjærlighetsforhold, men vi skal ikke vise at vi trenger det. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Tiden er inne for å spørre igjen, som jeg gjorde i Wales: Hvordan ta makten tilbake?

Ifølge Zizek ligger den mektigste ufriheten i den type ufrihet som blir tolket som frihet. Han mener at vi må ta tilbake friheten til ‘å falle’ i kjærligheten. Derfra følger en type atferd som står i kontrast til nyliberale idealer om å være fokusert, selvutviklende, uforpliktet og egensentrert.

«I dag skal vi liksom ha en ironisk distanse til alt. Så motkultur handler vel kanskje om å bry seg om noe», var svaret til en av de tilfeldige som ble intervjuet på NRK-radioprogrammet Ekko om motkultur før og nå, i fjor høst. Dersom idealet i dag er å ha en ironisk distanse til våre relasjoner med andre, går kanskje dagens motkultur på å virkelig bry seg. Det er noe grunnleggende motkulturelt ved å bry seg, holde en avtale, være lojal, vise solidaritet til en kjæreste eller til samfunnet.

Men hva slags motkultur er egentlig dette? Å utpeke det romantiske kjærlighetsforholdet som motstand, er ikke det en bekreftelse på at også jeg er skadeskutt av å tro at denne formen for kjærlighet er meningen med livet? Er det ikke et spark til alle feministene som har kjempet før meg for en type kjærlighet som ikke er begrenset til det monogame kjærlighetsforholdet? Og er ikke en motkultur som oppfordrer til individuell handling en støtte til vår individualistiske kultur?

Jeg har stilt meg disse spørsmålene, og svaret er nei.

Å bry seg, som handler om å anerkjenne både ens egen og andres plikter og rettigheter, er et ansvar som går utover den private sfære. Zizek forfekter en solidarisk kjærlighet, en bevisst medmenneskelighet gjennom alt fra enkle handlinger til politisk kamp – en type moral som Hayek først av alt argumenterte mot. Solidarisk kjærlighet handler dermed om å sette mennesket og det konkrete i sentrum, og forstå at våre nyanser, mangler og evnen til å elske, er godt nok, ja, at det finnes flere måter å være menneske på enn instruksjonene nedtegnet i nyliberalismens idealer. For bare så det er klart: Det er ingen skam å elske.

benedsor@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 11.54