Klassekampen.no
Tirsdag 3. juli 2018
Likhet er viktigere enn økonomisk vekst.
Lær av historia!
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Jeg har i noen år ment at det vi trenger, om vi vil unngå å bli som Trumps USA, er en radikalt ny forståelse av vår egen økonomiske historie. I denne historia er fordelinga mer interessant enn veksten.

Slik er det fordi vi nå har sikkert belegg for at de fleste alvorlige samfunnsproblemer i industriland kan reduseres gjennom tiltak som skaper større likhet. Like sikkert er det at økonomisk vekst er et lite treffsikkert våpen mot de fleste sosiale problemer, som kriminalitet, tenåringsfødsler eller redusert tillit mellom menneskene. («Ulikhetens pris» av Wilkinson og Pickett!)

Sosiale og økonomiske forskjeller skaper alle slags problemer mellom folk – slik dårlig drikkevatn skaper alle slags helseproblemer. Skaffer vi oss reint vatn, behøver vi kanskje ikke å kjøpe så mange slags antibiotika. Hva kan vi spare om vi skaffer oss mindre ulikhet?

Mange vil huske Jens Stoltenbergs språklige krumspring når han skulle forsvare seg mot å bli beskyldt for å nærme seg Høyre i næringspolitikken. Da sa han ofte noe slikt som at Ap hadde det til felles med Høyre at begge partiene ville «bake ei størst mulig kake», altså få til et størst mulig nasjonalprodukt. Men kaka, altså dette produktet, ville Jens fordele helt annerledes enn motparten: Minst til de store – og mest til de små!

Men må vi ikke forstå vår felles økonomiske historie slik at fordelinga av kaka bestemmes av hvordan bakinga organiseres? Er det mulig å gi fisken i havet til dem som kan finansiere store og dyre båter, og etterpå la Stortinget fordele rederienes overskott? Kan vi la private borgere finansiere industri, men la folkevalgte fordele de verdier som skapes? Og er vi ikke dømt til å akseptere den økonomiske dynamikken som gir et fåtall investorer stadig sterkere makt over det næringslivet som vi alle må leve av: Arbeidsfolk flest må forbruke sin del av de verdiene som skapes på arbeidsplassen, mens de store kapitaleierne øker sin makt ved å kjøpe aksjer for sin del.

Det er denne prosessen som lenge har foregått så glatt og ubemerket i USA at lønningene har stagnert, og tallet på fattige øker. De politiske konsekvensene rammer hele verden. Og EU-arbeidsgivernes genistrek – «fri flyt»– ødelegger arbeidsmarkedet for «folk flest» i det ene landet etter det andre, og folk blir så forbanna at de mister dømmekrafta og stemmer på et høyreparti.

Men Norge er fremdeles et kapitalistisk samfunn som fra dag til dag fungerer helt utmerket for de fleste som bor i dette landet – selv om vi alle veit om folk som får for lite av livets goder. Vårt land har klart å ta vare på kvaliteter som vil være tapt dersom klasseskillene fortsetter å vokse.

Vår økonomiske historie er derfor så mye mer interessant enn statistikernes regnestykker og Erna Solbergs «omstilling» – om vi vil forsikre oss mot massearbeidsløyse og «kjøpers marked» for arbeidskraft. Da må vi stille slike spørsmål som dette:

Hvordan var hundretusener av norske familier – mellom 1850 og 1950 – i stand til å «skape sin egen jobb» -- som i alle fall ga dem en husholdsøkonomi som ikke var dårligere for dem enn de minst attraktive jobbene i det private næringslivet?

Fram til midt på 1900-tallet – 100 år etter at industrien kom til Norge – var det småbruk og yrkeskombinasjon som var den sjølsagte utveien, eller alternativet til emigrasjon. I motsetning til de fleste andre europeiske land hadde norske fattigfolk lett adgang til jord – i periferien. Småbrukstallet vokste minst like raskt som industrisysselsettinga.

I dag er små husdyrflokker sjølsagt ikke løsninga. Men de stort sett godt vedlikeholdte småbrukshusa burde være av stor interesse for våre etterkommere, og dette landet er fullt av eksempler på avansert produksjon på mindre steder.

Det er mye dyrere å bygge store byer – ikke minst fordi boligspekulasjon skaffer oss dårligere boliger og stadig større problemskapende forskjeller mellom folk.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 25. september 2018 kl. 11.55