Lørdag 30. juni 2018
COLLAGE: Å få svenske Andrzej Tichýs eksperimenterende roman «Kairos» på nynorsk er en rikdom. FOTO: ANDERS HANSSON
Motstandens estetikk
Fragmentert: Andrzej Tichýs fremragende «Kairos» skildrer ensomhet, terror og muligheten for revolt i moderne samfunn.

ANMELDELSE

Lag for lag, gjennom planterester, jord og grus, skriver Andrzej Tichýs roman seg ned mot steder hvor livets motkrefter, rotfestede opprør, kan starte. Kanskje kan noe annet inntre, «den mogna tida då alle genitivar løysast opp», en utopisk tid som åpner for fri bruk, hvor eiendomsforhold ikke står i veien for livsutfoldelse.

Forfatteren Andrzej Tichý (f. 1978, i Praha) er allerede to ganger blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris, seinest for «Kairos», som kom på svensk i 2014. Å få romanen på nynorsk er en rikdom. «Kairos» framstår som en tekst-collage, ikke ulikt «Passasjeverket» av Walter Benjamin, som vi omtalte i Bokmagasinet forrige lørdag.

Oversetteren Gunstein Bakke har lagt ned et stort arbeid i å finne gode nynorske uttrykk for romanens særegne språkføring, med mengder av brutte avsnitt, setninger og sitater. Ordet «strølag» (svensk «förna») beskriver det øverste laget i jordskorpa, planterester som ennå ikke er brutt ned. Ordet belyser på en kompleks måte bokas form, dens gjenbruk av rester, avfall fra andre tekster.

Romanen åpner og slutter med en endeløs strøm av mennesker langs stranda i et post-apokalyptisk landskap: på sjøsiden et svulmende hav, på landsiden utbrente rester av sivilisasjon. «Kairos» dukker ned i den fortapte menneskemengden og ser verden fra deres synspunkt, ved å skildre ulike former for opprør, i fiksjon og virkelighet.

Fakta

roman

Andrzej Tichy

Kairos

Oversatt av Gunstein Bakke

Samlaget 2018, 437 sider

Tittelen, «Kairos», er gresk for å si eller gjøre noe til rett tid. Den ferskeste referansen er Tunis, der torghandleren Mohamed Bouazizi tente på seg selv i desember 2010 og bidro til å utløse den arabiske våren. Romanens metode består i å «kopiere, permutere og multiplisere», å bruke historien produktivt, «ein bruk som ikkje er avgrensa til representasjon eller påminning, men som opnar for ny tileigning, ei framtid.»

En sentral referanse er teaterstykket «Den hellige Johanna fra slaktehusene» av Bertolt Brecht. Stykket fra begynnelsen av 1930-tallet er en modernisering av historien om frihetskjemperen Jeanne d’Arc, flyttet til et håpløst arbeidsmarked i Chicago. I romanen fungerer Johanna som desperat tidsvitne ved forskjellige opprør, med stadig nye varianter av navnet, Jeanne og Joanna, på ulike språk. Hennes naive blikk på verden åpner muligheter til forandring, ut fra innsikten i hvor vanskelig det er å være «eit eg» når kampen om markeder, med stadig mer avansert teknologi, flytter seg inn i subjektet. For min del assosierer jeg til sosiale medier, til nettet og mobiltelefonien, selv om romanens beskrivelser av jeget er mer generelle:

Å seie eg, i dette

eg er berre eit tynt sjikt, mellom eit indre som ikkje er eg og eit ytre som heller ikkje er eg

En annen av romanens fragmenterte historier dreier seg om den tysk-svenske forfatteren Peter Weiss og hans roman «Motstandens estetikk», som berører Karin Boyes selvmord i 1941, gjengitt i inntrykksfulle passasjer. Døde hun fordi hun ikke holdt ut å være vitne til sin egen tid? «Kairos» reflekterer over om et selvmord kan betraktes som en opprørsk handling. Johanna, eller en person nær henne, slår fast at «døden er ikkje bra for noko som helst».

Et tredje knippe av historier er tragisk forbundet med RAF-medlemmet Gudrun Ensslins kjæreste Bernward Vesper og deres sønn Felix Ensslin, som ble født i 1967, rett før Rote Armee Fraktion startet terroraksjonene. Vesper begikk selvmord da sønnen var fire år. Andrzej Tichý vever fiksjon og virkelige hendelser sammen, noe som ansporer leseren til fordypning i stadig nye hendelser, tekster og kunstverk.

Terror og selvmord er filtret sammen, ikke bare i vår tids islamisme. Romanen berører selvmordet til Baader-Meinhof-medlemmene i Stammheim-fengslet, «18. oktober 1977», en dato kunstneren Gerhard Richter benyttet som tittel på 15 malerier om hendelsen. Tichý nevner Richters bilder som eksempel på kunst som kan sette oss i stand til å forstå vår tid, «sjå den som den er».

Jeg har vendt tilbake til Gerhard Richters malerier siden Cecilie Løveid i fjorårets prisbelønte samling «Vandreutstillinger» knyttet flere dikt til dem. Kunst og litteratur kan skape rom for refleksjon over hvorfor visse typer terror framstår heroisk, andre ikke.

I romanen «Kairos» spørres det: «korleis kan vi skilje den gode revolten fra den vonde?» I Norge er de fleste enige om at Anders Behring Breiviks aksjon ble utført av en feig illgjerningsmann. Men hvordan framstår lignende handlinger sett fra andre land, fra andre tider? Johanna sier det slik: «Eg famla, eg kunne ikkje sjå kor det gode slutta og kor det vonde tok til, eg bar på motsetningsfulle visjonar […].»

Oversettelsen til Gunstein Bakke virker i det store og hele solid, med et par mindre feilskjær. Det svenske ordet «monster» blir oversatt med både «mønster» og «monster». To ord, «diffus schizofreni», blir uteglemt omtrent samme sted, i en passasje som virker avgjørende for å forstå romanens framstilling av jegets oppløsning som en trussel mot moderne samfunn.

Uansett, Andrzej Tichýs roman «Kairos» fortjener å bli lest av mange, sakte. Walter Benjamins innflytelsesrike teori om hvordan tekst-collager kan skape ny mening, og nye blikk på historien, er neppe bedre realisert i noen skandinavisk samtidsroman.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.