Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
TIL KAMP MOT BARBARENE: Alle som ikke kunne gresk, ble i det antikke Hellas betegnet som barbarer – som var alt grekerne ikke var, eller ville være. Her rir Aleksander den store mot perserne, som selvfølgelig var barbarer. BILDE: MOSAIKK FRA RUNDT 310 FVT, WIKIMEDIA COMMONS
Som fremmed i Athen var du en av to: gjest eller barbar. Men heller ikke gjesten fikk fulle borgerrettigheter.
De fremmede iblant oss
ATHENSKE BORGERE: Athenerne var frihetens og kulturens folk, mente athenerne. MALERI: PHILIPP FOLTZ, PERIKLES HOLDER GRAVTALE (1852)
Antikkens grekere kjente ikke ordet xenofobi. Men fryktet de likevel fremmede?

Ordet «fremmedfrykt» er stadig oppe i norsk debatt. Mange vil forklare og forstå forholdet mellom «oss» og «de andre», men dette er ikke et ord som blir brukt i positiv betydning. Ingen vil si om seg selv at de er redde for fremmede.

Ordet «fremmedfrykt» er en direkte oversettelse av det internasjonale ordet «xenophobia», satt sammen av to greske ord, men det er ikke antikt av den grunn. Xenofobi er en moderne betegnelse, men som med så mange andre nyord har man gått tilbake til klassiske språk for å sette ord på et navnløst fenomen.

Dreyfus-saken

Ordet dukket for første gang opp i 1901. Det var den franske forfatteren Anatole France som lanserte det, sammen med andre karakteristikker som misoxeni (fremmedhat) og xenoktoni (drap på fremmede). Anatole France benyttet disse begrepene i forbindelse med Dreyfussaken, der den jødiske offiseren Alfred Dreyfus ble dømt som spion for Tyskland. Det viste seg senere at Dreyfus var uskyldig, og at det var sterke antisemittiske holdninger som hadde ført til anklagene om manglende lojalitet til Frankrike.

Saken splittet fransk offentlighet, og Anatole France sto på Dreyfustilhengernes side. Xenofobi var en merkelapp han klistret på sine motstandere. Han ville vise at de handlet ut fra konspirasjonsteorier og frykt for at de fremmede, jøder og utlendinger, var fiender av den franske nasjon og motarbeidet Frankrike innenfra.

Oss og barbarene

Tilbake til antikkens Hellas der de to ordene stammer fra: Moderne historikere har påpekt at man fra rundt 500 fvt fikk en gresk identitet med utgangspunkt i forholdet mellom «oss» og «dem». Grekerne tenkte i motsetningsforhold: mann versus kvinne, fri versus slave. All identitet bygde – og bygger, vil mange hevde – på slike motsetningspar der altså et språklig eller nasjonalt «vi» settes opp mot ukjente krefter utenfor.

I Hellas fikk dette en helt spesiell betydning under krigene mot perserne (fra 490 fvt.). Grekerne, som kalte seg hellenere, sto sammen mot en ytre fiende og dette samholdet bidro til en fellesgresk, panhellensk, identitet. Perserne representerte alt det grekerne ikke hadde eller var: Monarkisk styresett, østlig overflod, en strengt hierarkisk ordnet supermakt. Men først og fremst var de barbarer.

Dette var samlebetegnelsen på alle som ikke kunne snakke gresk og som bare kom med ubegripelig bla-bla, bar-bar. Etter hvert ble hele den greske identiteten bygd rundt ideen om at det var grekerne mot røkla, den store massen av fremmede. Motsetningen mellom dem handlet ikke om rase, men om at grekerne hadde språket og dannelsen som de andre manglet. Det handlet også om politiske motsetninger: Mens barbarene, som grekerne ble konfrontert med i form av de militært pågående perserne, levde under et despotisk styre, var motstykket borger av en bystat med «menneskelige dimensjoner».

En viktig del av den greske selvforståelsen var at grekerne var fri, det vil si at de levde i uavhengige bystater, men også at de hadde et naturlig anlegg for en uavhengig og suveren posisjon. I Politikken skriver Aristoteles: «Grekerne er både energiske og intelligente, og derfor bevarer de sin frihet; de har de beste statsdannelsene, og har forutsetningene til å ha herredømme over alle andre […]».

Aristoteles beskriver en panhellensk stolthet som ble begrunnet både politisk og geografisk/klimatisk: Hellas lå mellom øst og vest, mellom varmt og kaldt og representerte dermed den ettertraktede middelvei.

Gjesten i vårt hjem

Også i det klassiske Athen bygget man identiteten opp rundt et polarisert verdensbilde der athenerne var frihetens og kulturens folk og alle andre fungerte som kontrastbunn for dette selvbildet. I tekster fra peloponneskrigene, der Sparta var Athens hovedmotstander, kan vi lese hvordan athenerne definerte seg selv og bygde opp kampmoralen hos sine borgere, ved å sette opp tydelige skiller mellom athenere og andre.

Med det greske ordet xenos ser vi flere nyanser i grekeres og atheneres forhold til fremmede.

Det sier ikke noe om babbel og manglende dannelse, men er et vidt begrep som dekker alt hva en fremmed kan være: tilreisende, venn, gjest og også en som tar imot denne gjesten, altså en vert.

Diskusjonene om fremmedfrykt handler ikke om fjerne barbarer, eksotiske skapninger som enøyde monstre, øldrikkende menn med langbukser (!) eller kvinnelige krigere, men – om vi bruker ordet slik Anatole France gjorde – om frykten for indre fiender og trusler, for fremmede inne i nasjonen, eller i grekernes tilfelle, i byen. Hvordan forholdt grekerne, eller spesielt athenerne, seg til slike fremmede? Ikke til fiendtlige styrker eller eksotiske folkeslag, men til mennesker som ikke var athenere og som kom og bodde i byen for kortere eller lengre tid?

På 400-tallet fvt betegnet xenos først og fremst en fremmed fra en annen gresk by. Med voksende athensk imperialisme og økonomisk ekspansjon ble denne gruppen større og større.

Dermed forholdt grekerne seg til fremmede på to nivåer: Først til barbarene, som de glatt karakteriserte som ufrie og slavemateriale og som i all sin annerledeshet bidro til å styrke den panhellenske identiteten.

Dernest på bystatens nivå, der de fremmede var innflyttere og gjester som i større eller mindre grad deltok i byens liv.

Borgerplikt

Å være athensk borger innebar å ha plikt til å delta i samfunnslivet og å ta sin tørn i politikken der verv og posisjoner roterte raskt.

Nettopp på grunn av identifikasjonen mellom borgerrettigheter og demokratisk deltakelse ble det vanskelig for gjestene å få innpass.

Rundt 450 fvt var bystaten Athen på høyden av sin makt. Strategen og statsmannen Perikles hadde satt i gang store byggeprosjekter, blant annet Parthenontemplet på Akropolis. Den kulturelle og økonomiske blomstringen fikk fremmede handelsfolk, kunstnere og håndverkere til å strømme til byen.

Samtidig intensiverte han det demokratiske systemet, noe som paradoksalt nok økte avstanden mellom athenere og fremmede: I 451 innførte han en lov som krevde at for å være athensk borger holdt det ikke å være mann og fri, du måtte også være født av foreldre som begge var athenske borgere og som var lovformelig gift.

Skillet mellom fullblods borgere og fremmede er blitt hentet opp med jevne mellomrom opp gjennom historien. Som i Frankrike under Dreyfus-saken.

Da benyttet en av Anatole Frances motstandere, Dreyfus-motstanderen og nasjonalisten Charles Maurass, betegnelsen metoik (métèque) om Frankrikes jøder, utlendinger og kommunister, fremmede som han mente aldri måtte få fulle borgerrettigheter.

christine.amadou@ifikk.uio.no