Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
AMBISIØS: Etter fire års dels sykdomsrelatert opphold har Emilie Nicolas mye på hjertet på sitt andre album. FOTO: PERNILLE SANDBERG
Emilies nye sprell: Oppfølger det var verdt å vente lenge på.
Sent, men best

ALBUM

Emilie Nicolas

«Tranquile Emile»

Mouchiouse Music/Warner

HHHHHI

Alle hjerter gleder seg når Emilie Nicolas er tilbake, fire år etter den strålende debuten «I’m A Warrior» i 2014. Allerede da fremsto hun som en moden artist, ikke bare et talent. Sykdom stanset den musikalske medvinden hun allerede var i, men tida har ikke gjort noe vondt med Emilie Nicolas musikalsk. Tvert imot. Oppfølgeren er et minst like oppslukende møte og «Tranquille Emile» er full av smarte fortellinger og ordrike vendinger der hun balanserer mellom å synge og avbalansert rapping. Artisten har åpenbart mye hun vil fortelle, og store ambisjoner.

Og for en umiddelbar glede det er å høre på grublete «Tranquille Emile»! Listen av favorittlåter blir bare lengre og lengre etter hvert som gjennomlyttingene blir flere og flere. Først er kanskje troskyldige og dvelende «Naive» favoritten, deretter den motsetningsfulle og fandenivoldske «God Damn», før «String» overtar med det fineste refrenget på albumet.

Anspente «Dark Matter» med en fot ut i Rihanna-land, skiller seg etter hvert mest ut, med tekster som Well if there’s no light at the ending / So death itself, I should kill myself / If I kill myself I never get to see you feel with just a favour. Og sånn bare fortsetter det.

Men selv om det er en del mørke, angst og redsel på plata, er det også masse nærhet og kjærlighet, blant annet på svampaktige og sensuelle «Let Me Love You». Og der vokalen var mer metallisk på forrige plate, er det en varmere R&B-vibb i røsten denne gangen. Plata er produsert av Eivind Helgerød, med bidrag fra Anders Opdahl, Nicolay Tangen Svennæs, Aksel Carlsson, Kåre Vestrheim og Emilie Nicolas selv.

Denne gangen er det hovedsakelig strykere (arrangert av Eivind Buene på store deler av albumet) og synth som utgjør det varme og myke badevannet rundt den lett raspete stemmen til Nicolas.

På avsluttende «Feel Fine» har hun også fått med seg tidligere samarbeidspartner Hanne Hukkelberg og Jarle Bernhoft på gjestevokal. Resultatet er en søtladen tricolor av stemmer, i en gospelballade som skiller seg ut fra resten av sangene.

Sangen fungerer som et emosjonelt plaster på såret, etter at man har blitt følelsesmessig mørbanket gjennom elleve sanger, og lytteren selv også trenger å ta det litt tranquile.

musikk@klassekampen.no