Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
OH, DANNY BOY: Har allerede spilt med bl.a. Valery Gergiev, Maxim Vengerov, Daniel Hope og Martin Fröst.FOTO: LEV EFIMOV
Mer enn vidunderbarn? Daniel Lozakovich’ debutplate gir ingen klare svar.
Må grave dypere

Album

Daniel Lozakovich

«J.S. Bach: Violin Concertos Nos. 1 & 2, Partita No. 2 in D Minor»

Kammerorchester des Symphonieorchesters des Bayerischen Rundfunks

Deutsche Grammophon/Universal

Det er ikke hverdagskost at en ung fiolinist gjør platedebut på Deutsche Grammophon, den klassiske musikkverdenens mest prestisjefylte label. Daniel Lozakovich er født i Stockholm i 2001, men hans cv er allerede omfattende. Og det er ingen tvil om at Lozakovich er verd å følge, men mer som en aksje å investere i for framtiden enn som en ferdig musiker.

Det han gjør aller best på debutplata er den kjente Chaconne fra J.S. Bachs «Partita nr. 2 for solo fiolin, d-moll». Bachs måte å skrive avanserte teksturer, som til tider skal spilles på instrumentets alle fire strenger, klinger altfor ofte som en umulig hindring, selv når habile fiolinister gir seg i kast med musikken. Hos Lozakovich er det hele en lek med teksturer, melodisk fantasi og flerstemthet.

Et stykke ut i satsen er det lekkert hvordan han kan få ytterstemmene til å synge duett med hverandre, med hver sine former og fraseringer. Mellom disse ligger en flukt over strengene som skaper en så teknisk krevende tekstur at barokk-Bach peker fram mot Paganini. Samtidig lytter Lozakovich til harmonikken med modenheten til en eldre musiker. Med dette former han ikke bare verket over tid, han understreker igjen den komplekse virtuose teksturen som har flere elementer enn de fleste musikere kan drømme om å beherske.

Det er også mange andre lekre øyeblikk, som der han spiller stille akkorder uten vibrato, eller de raske løpene hvor han lar hver tone synge og ha verdi gjennom hele tonelengden. Men det er som om Lozakovich trenger det nærmest uspillbare for å utfolde sin musikalitet.

Chaconnen generelt og stedene jeg nevner spesielt, er unntaket på plata. Resten av satsene i «Partitaen» har ikke i nærheten av samme frihet i den musikalske tenkningen. Og Bachs «Fiolinkonserter nr. 1 og 2» er rett og slett plagsomme å høre på, men det er mye fordi Kammerorkestret til den bayerske radioen spiller historisk uinformert og ditto uinspirert. Her er det lite eller ingenting som kan utfordre Lozakovich, og han er ikke en stor nok musiker til å ta over den musikalske utformingen og briljere på tross av den nærmest meningsløse grunnstemningen som ensemblemusikerne presterer.

Slik jeg ser det, er ikke denne plata spilt inn for den høye musikalske kvaliteten, men for å fremme et vidunderbarn. Lozakovich presterer solid, og han er et forståelig, men ikke spennende valg som solist for de utallige orkestrene som ønsker å spille med ham. Han kan imidlertid fort bli glemt om han ikke finner en dypere mening med det fabelaktige håndverket han allerede behersker.

musikk@klassekampen.no