Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
PAULS BOK: Leif Gjerstad har skrevet den nye boka om Kalvøya, der Karlsen var sjef.FOTO: ERLAND BEKKELUND
Kalvøya-generalen

Paul Karlsen

Tidligere festivalsjef for Kalvøyafestivalen i Bærum

Kalvøya, Norges første rockefestival, minnes med ny bok og ny fotoutstilling.

Intervju

Nå som det er godt besøkte festivaler over alt: Er det bittert at ikke selveste Kalvøyafestivalen har fått være med på oppturen?

– Egentlig tror jeg spørsmålet er feil formulert. De beste årene på Kalvøya, hadde vi mellom 10 000 og 30 000 mennesker innom hver festivaldag. Og de nye festivalene er jo stort sett mye mindre enn dette. Sagt på en annen måte, så var det jo vi som var oppturen, med 20 000 publikummere som så Frank Zappa i 1973, med 30 000 som så Neil Young i 1993. De som har kommet etter oss er fine festivaler, men vi var først og størst.

Av alt festivalen fikk til, hva er du mest stolt av?

– Jeg er mest stolt av at vi tok opp arven etter det amerikanske Woodstock, og gjorde vår utgave av det – her i Norge. Og så er jeg stolt av at vi klarte å dra nytte av Kalvøya, det fineste festivalområdet i verden. Fra vanligvis å spille på grå industriområder, kom artistene til hotellet i Sandvika, før vi tok dem med ut på fjorden mens laksen hoppa rundt oss, og så kommer de ut til denne grønne øya. Fantastisk.

Når man leser den nye Kalvøya-boka til Leif Gjerstad, er det lett å henge seg opp i avisoverskrifter om «Kalvøya-krig», «Kalvøya-strid» osv. Var det mye uro rundt festivalen, eller er det mest en myte?

– Jeg må først si at det er helt vilt at Erland Bekkelunds Absolutt forlag oppe i Brumunddal gir ut boka. For en rå fyr, som nå, etter «Zappa i Norge» og boka om Hamarfestivalen, står bak det viktigste musikkbokforlaget i Norge. Dessuten synes jeg at Leif Gjerstad beskriver historien på en veldig god måte, men klart det var litt bråk, og det var jævla slitsomt. Men dette var jo en intern greie, som ikke gikk ut over selve festivalen eller publikum. Og merk deg at det ikke var noe trøbbel fra starten i 1971 og fram til 1976, og heller ikke fra 1989 og fram til den siste festivalen i 1997.

Nå som det også skal være fotoutstilling på Rockheim, har du selv et favorittbilde fra Kalvøya-årene?

– Zappa i 1973 er spesielt, men jeg vil også trekke fram to bilder av Wiggo Schie, en av de mange fantastiske folka jeg jobba med på Kalvøya: Ett bilde er av Neil Young, tatt bakfra oppe i riggen, med det publikumshavet, og det andre bildet er av Kurt Cobain, da Nirvana spilte der i 1992, tatt ovenifra. Neil Young-bildet er for øvrig på bokomslaget.

Er du frista til å starte opp Kalvøyafestivalen igjen?

– Nei. Tretti år er lenge det, og det siste året gikk jeg og så på klokka – og ville hjem til kone og unger. Vi hadde en avslutning på rommet til Nick Cave, og da visste jeg veldig godt at nå er det over, jeg har fått nok.

Hvor lytter du helst til musikk og hvor handler du musikk?

– Haha. Veit du hva? Jeg spiller ikke musikk. Jeg ser fotball, jeg. Sport på tv-en er det morsomste jeg veit.

Hva slags framtid har albumformatet?

– Mulig jeg er nostalgisk gammal drittsekk, men jeg husker jeg fikk tak i «Sgt. Pepper» i Mo i Rana i 1967 – med det coveret. Den generasjonen som vokser opp nå veit ikke hva de har mista. Det er noe der, med det rent fysiske, som er borte. Og det er synd.

Hva er den neste konserten du skal på?

– Konsert? Jeg har vært på én eller to konserter de siste tjue åra. For hvis det er noe jeg hater, så er det mye folk og mye støy. Hahaha. Helt sant. Det er måte på hvor mye hummer man kan spise.

Hvilken ny artist vil du skryte av?

– Nick Cave er en ny artist for meg. Haha. Jeg er ikke filla interessert lenger. Som sagt, det er måte på hvor mye hummer man kan spise.

eirikb@klassekampen.no

Boka «Kalvøyafestivalen» er ute nå, mens fotoutstillingen om Kalvøya åpner 14. juni på Rockheim i Trondheim.